Hva er en velodrom?

En velodrom finner du i Asker, den andre velodromen finner du på Sola. Du finner også utendørsvelodromer i Ystehede utenfor halden, Stjørdal og Levanger.

Dagens velodromer er alle symmetriske med to rettstrekker og to svinger på 180 grader med lik helling.

Vi finner flere baner med andre mål, både baner med fire svinger, en stor ellipse eller en rettstrekning og en større sving. Alle blir kalt velodromer, selv om de har mål utenfor den moderne definisjonen.

Ordet velodrom er satt sammen av de to ordene «velosiped» og «dromos», som betyr henholdsvis sykkel og band/løp.

Hørt ordet hippodrome kanskje? Det er kort forklart en travbane, eller bane for andre typer hesteløp – ikke flodhest.

Med andre ord, så lenge du sykler rundt og rundt på den samme banen har vi teknisk sett en velodrom.

Det er nå like full innendørs- eller utendørsbaner med fast dekke innenfor gitte mål vi kaller velodromer.

Norsk velodromhistorie, da og nå

Velodromen på Sola hadde offisiell åpning høsten 2021.

Velodromen i Asker har offisiell åpning 13. januar 2024, men den er allerede i full bruk. På banen kurses det både syklister og instruktører.

Norge har også en tredje velodrom i Levanger med betongdekke, som ble offisielt åpnet under NM på sykkel 2022.

Det er lyse tider nå, men Norge har også en svært dyster velodromhistorie.

Den absolutt mest kjente og sagnomsuste er nok velodromen som sto i Vikingskipet på Hamar.

Den ble bygget i Vikingskipet i forbindelse med VM i Oslo i 1993, men revet og brent rett etter mesterskapet. Den vanvittige historien om hvordan verdens raskeste velodrom gikk opp i røyk er både virkelig og tragisk.

En annen kjent velodrom er utendørsbanen på Valle Hovin. Velodromen ble bygget og asfaltert i 1977, og var flere ganger arena for norgesmesterskapet i banesykling. Etter hvert sto den og forfalt. Men selv om asfalten ble humpete og hullete var det stadig syklister innom og moret seg.

Park- og idrettsvesenet måtte til slutt stenge anlegget, da flere skadet seg. Metallristene som lå som lokk over dreneringsrenna på indre bane rustet etter hvert bort, og fikk du forhjulet nedi her gikk du over styret, noe som selvsagt skjedde med flere.

Til slutt ble restene revet i 2015, i forbindelse med at Vålerenga skulle ha ny stadion.

Norges minst kjente velodrom fant vi kanskje på Bygdøy i Oslo. Fra 1904 til 1914 sto det nemlig en velodrom i tre på Bygdøy. Kildene er uklare på hva som skjedde med velodromen, men hva som skjedde med velodromen på Dælenga er mer klart.

Den sto fra 1929-1946, men ble til slutt revet. Anlegget der banen sto ble siden brukt til motorsport, og speedway var hovedattraksjon for motorkåte Oslo-beboere.

Til slutt, vi skal ikke glemme våre to eksisterende utendørsvelodromer med asfaltdekke. På Prestmoen utenfor Stjørdal ligger en asfaltert bane som flere ganger har arrangert norgesmesterskap. Banen eies og driftes av IL Stjørdals-Blink.

Vi har også en bane som ligger ved Ystehede utenfor Halden, også det en asfaltert utendørsvelodrom. Med tilskudd fra Gjensidigestiftelsen ble velodromen oppgradert i 2016, og Anders Oddli har blant annet satt flere Norgesrekorder på banen.

Hva slags underlag er best?

Det vanligste underlaget på en velodrom er ulike typer av parkett, gitt at det er et innendørsanlegg vi snakker om. Parkett har flere fordeler.

Det er lett å reparere om noen ødelegger underlaget, i tillegg er det nærmest uslitelig. Men viktigst av alt, både rullemotstand og kjørefølelse er fabelaktig. Ulempen er selvsagt prisen.

Utendørs bruker en gjerne betong da det tåler skiftende vær og vind, men på områder med stabile værsystemer bruker en ofte tarmac eller asfalt. Tarmac er samme underlag en ofte finner på flyplasser. Asfalt er mer eller mindre på vei ut, da det krever mye vedlikehold, særlig i nordisk klima.

Selvsagt finnes det unntak. Velodromen som ble bygget til OL i Barcelona i 1992 har tredekke, selv om det er en utendørsvelodrom.

Vi finner også velodromer med hardpakket jord, grus eller lignende. Som nevnt, går det rundt og rundt finnes det ingen jus som kan nekte deg å kalle det en velodrom.

Hvordan kategoriserer vi en velodrom?

En velodrom rangeres i fire kategorier, etter tallene 1, 2, 3 og 4. Kategori 1, 2 og 3 må godkjennes av UCI, mens kategori 4 kun trenger nasjonal godkjenning.

Solavelodromen er i kategori 2.

Kategori 1 er kort forklart en bane som er godkjent for VM eller OL, der det foreligger spesifikke krav til banens dimensjoner.

For at du skal kunne arrangere VM eller OL må banen være 250 meter lang, og kurvene skal være 45 grader bratte, hverken mer eller mindre. Det stilles også krav til antall tribuneplasser og logistikk. Den nye velodromen på Sola utenfor Stavanger tilfredsstiller de internasjonale kravene for å arrangere slike mesterskap - unntatt når det gjelder tilskuerantallet.

Skal du arrangere OL eller VM må du minst ha mulighet for 5000 tilskuere. Sola har 1250 sitteplasser, med mulighet for å utvide til 2500.

Asker-velodromen er kategori 3.

Selv om den er 200 meter lang vil den kunne arrangere EM, Nations Cup og Junior-VM. Det som gjør at den ikke er rangert høyere er antall tilskuerplasser.

En velodrom med kategori 3 kan også arrangere internasjonale konkurranser, for eksempel Nordisk mesterskap. Men her stilles det ikke særlige krav til arenaen for øvrig, og vi snakker da om antall sitteplasser, garderober, rytterankomst eller belysning.

Utendørsvelodromene i Ystehede, Prestmo eller Levanger er eksempler på velodromer i kategori 4. Disse er godkjent av Norges Cykleforbund, men de kan ikke arrangere formelle konkurranser større enn NM.

Men husk dette, veldig mange utendørsvelodromer i betong, noe vi finner flust av i blant annet Tyskland, er ofte ukategoriserte.

Hvorfor er ikke alle baner like lange?

Dette er et høyst betimelig spørsmål, all den tid en friidrettsbane er 400 meter lang, dermed basta.

Men det vanligste når en bygger en velodrom er at banen er laget for å passe inn i en gitt bygning, eller for å omkranse andre flerbruksarenaer slik som typiske gymhaller for håndball, basket, badminton eller tennis.

Her kan en trygt si at banene utviklet seg i alle tenkelige himmelretninger før standardiseringen kom, og sykkelsporten har satt pris på mangfoldet heller enn å devaluere mindre baner. Faktisk er det slik at mange av de mindre banene går for å være de mest underholdende – ikke de store banene med internasjonale mål.

Verden over arrangeres det altså mange nasjonale mesterskap på større eller mindre baner. Det belgiske mesterskapet arrangeres eksempelvis i verdens mest kjente velodrom i Kuipke, en bane som er under 190 meter.

Forest City Velodrome i Canada er angivelig verdens minste velodrom, kun 138 meter lang. Den er laget for å ligge tett rundt en ishockeybane. Svingene er over 50 grader bratte, og på de korte rettstrekkene heller det 17 grader inn mot midten!

Vi nevner også et par kuriøse fakta: En velodrom er designet for at en syklist skal kunne sykle så fort som 110 kilometer i timen og likevel klare svingen. Tenk litt på det neste gang du sykler i 50 og føler deg barsk.

Hvor mange velodromer har vi i verden?

Det finnes ingen offisiell statistikk for dette, men et grovt anslag tilsier at det finnes mellom 500–600 velodromer i kategori 3 og opp. Hvor mange utendørsvelodromer av ulik standard det finnes er det ingen som vet.

Et annet kjent baneformat er den Japanske varianten av banesykling, «Keirin». Denne grenen oppsto som et rent gamblingkonsept, der spisse albuer og velt fortsatt er en del av konseptet. Japansk Keirin er fortsatt sett på som en grumsete del av sykkelsporten.

Japanerne vedder årlig 40–50 milliarder kroner på banesyklistene, der rytterne nærmest er veddeløpshester kledd i ulike friske farger med startnummer på ryggen.