Nå skal det avgjøres om du kan bøtelegges for å sykle på en hvilken som helst vei

Grøneng nektet å betale forelegget på 7000 kroner. Han ble frifunnet i lagmannsretten, men dømt til å betale en bot på 8500 kroner i tingretten.

Det er nå den prinsipielle anvendelsen av Vegtrafikklovens paragraf 3 som er oppe til vurdering, der utfallet av dommen kan få enorme konsekvenser for alle som skulle finne på å sette seg på en sykkel i Norge.

Blir dommen mot Grøneng stående, vil det representere et veiskille i norsk samferdsel.

Den praktiske, og svært alvorlige konsekvensen, vil være at politiet har myndighet til å bestemme etter skjønn, på tvers av hva de valgte organer har vedtatt.

Lovverket vil i så tilfelle kunne settes til side når politiet finner det for godt.

I praksis vil det bety at alle som sykler på offentlige veier vil miste deler av rettsvernet.

Den konsekvensen er særdeles alvorlig for et demokrati – og det som følger i kjølvannet av en eventuell opprettholdelse av dommen er ikke mindre dystert.

Hva galt gjorde Ivar Grøneng?

Før vi går inn å konsekvensene av en slik dom, hva er det egentlig Ivar Grøneng har gjort, som gjør at politi og påtalemakt finner det nødvendig å prosedere mot handlingen? Hva slags urett er det Grøneng har begått mot samfunnet, tilsynelatende så alvorlig at både Syklistenes landsforening og Norges cycleforbund blir partshjelp i saken?

At han benytter kollektivfeltet blir stadig trukket frem som antatt skjerpende. I det vanlige feltet ved siden av, strekker køen seg flere kilometer fremover.

Grøneng er ikke ute og trener, han utøver transport på sykkel, han ligger så langt mot veiskulderen som mulig, og han holder sin vante, høye fart på vei hjem.

Og om du måtte tenke at Grøneng forsinket trafikken – det er avklart for lengst at ikke har skjedd.

For retten er i denne saken klar på at det ikke har foreligget en forsinkelse. Retten har dessuten avklart at han ikke har vært en fare for noen, ikke en gang seg selv.

Og om du måtte tenke at han kunne benyttet gang-og sykkelveien som går vest for Mosseveien – se bort fra den som et reelt alternativ for transport på sykkel. Gang-og sykkelveier skal deles med gående, og akkurat denne gang-og sykkelveien er så trafikkert av fotgjengere, at Grøneng viste stor grad av aktsomhet simpelthen ved å velge å ikke bruke den. Aldri så sakte han hadde syklet.

Det eneste Grøneng er dømt for er at bilen bak ble forstyrret ved hans tilstedeværelse, og at bilen bak ham ikke kom frem til køen noen hundre meter lenger fremme så fort som øvre tillatte fartsgrense muliggjorde. Det faktum bekreftet også politiet selv.

Det har gått to år siden første forelegg ble skrevet ut, og etterhvert som tiden har gått og flere og flere beviser har blitt lagt frem, har forseelsen blitt mindre og mindre, og dommen fra lagmannsretten mer og mer absurd.

Og nå er det altså opp til Høyesterett å avgjøre om politiet kan utøve skjønn for å jakte på syklister, for så å bøtelegge dem, selv om loven sier at syklisten har rett til å være der, selv om alle plikter er ivaretatt.

Hva er konsekvensene av at dommen blir stående?

Om dommen mot Grøneng blir stående, er det et sterkt signal fra samfunnet om at syklister ikke er velkommen i veibanen.

Alle som sykler er tjent med forutsigbare rammevilkår i trafikken, enten det er snakk om konkurranse, pendling, transport eller hygge.

Å la dette være opp til ordensmakten å vurdere ved enkelttilfeller, vil være det fullstendig motsatte.  

Om denne dommen skulle bli stående går norske syklister, enten de sykler for å levere barn i barnehagen, komme seg til jobb, for å trene eller for å oppleve øde landeveier, dystre tider i møte.

Utfordringene vil handle om langt mer enn at politiet i praksis blir gitt en særdeles uheldig rett til å utøve tilfeldig makt.

Signaleffekten dette kommer til å gi de som allerede opplever misnøye over syklister vil forsterkes ytterligere, nå også med Høyesteretts velsignelse.

Hvor mange drapstrusler syklister får langs veien bare fordi de sykler til jobb, bryllup, konfirmasjoner, fest, møter, familie eller venner – heller enn å bruke bil – det vet ingen – men det vi vet er at akkurat de truslene ikke sanksjoneres, i motsetning til selve syklingen.

Fellesnevneren for slike trusler, er at bilistene føler berettiget harme. De opplever det som akseptabelt å true på livet, og de opplever det som formildende at syklisten er til irritasjon.

Og nå vil vi altså kunne få en rettslig kjennelse som bekrefter at harmen er berettiget. Med ytterligere aggressivitet som konsekvens.

Nå er det opp til Høyesterett å avgjøre om politiet kan utøve skjønn for å jakte på syklister, noe som i praksis gir dem rett til å sette vegtrafikkloven til side.

For om syklende kan bøtelegges for simpelthen å sykle på en vei - har de ikke samme rett til å bruke den veien – selv om loven sier det.

Høyesteretts kjennelse er ventet i løpet av et par uker.

Om dommen blir stående, blir det husket som den dagen Norge ble til en trafikal politistat.