BAKGRUNN
I forkant av Norgescupåpningen i helga i Skien ble det skrevet flere kommentarer på landevei.no om at det i Norge er for få aktive ritt i Norge. Du finner artikkelen til Landeveis Peter Andreas Gørbitz her og svaret til generalsekretær i NCF, Bjørn Sætre her. Jeg er for ordens skyld helt enig med unge Gørbitz som skriver at det er problematisk med for få nasjonale ritt og det virker ødeleggende for rytternes utvikling. Argumentene hans virker å ha bred støtte i resten av Norgeseliten.
Av mangel på ritt i Norge flyttet jeg i år til Belgia. Her er det flust av ritt og jeg kan i praksis sykle ritt med bra nivå hver dag. Jeg ser også på rittrening som den beste treningen for den ambisiøse syklist, og det er nettopp derfor jeg ønsker å kommentere en observasjon fra søndagens NC-ritt i Skien.
MANGE RYTTERE PÅ START – FÅ FULLFØRER
At det er så mange ryttere på start er vel og bra, og betyr at det er mange ryttere i landet som satser. 140 startende og dette er til tross for at flere av våre kontinentallag var i utlandet denne helga. Desverre var det langt fra like mange som fullførte og det er kanskje ikke så rart, det var en utrolig tøff løype med nesten 3000 høydemeter.
BRA NIVÅ: IAM-proff Sondre Holst Enger var bare en av mange sterke ryttere på start i Skien. Foto: Jonasorset.com
Likevel er det et problem for rytterne som ikke får fullført, for de går glipp av svært viktig trening. Politiet krever en viss kontroll over feltet og tar ut ryttere som er for langt bak. Dermed kan det godt tenkes at ryttere som hadde falt av, men ønsket å sykle videre, ble stoppet. Bemerkelsesverdig nok tviler jeg på at det var mange av de rytterne som skiftet og tok et par timer ekstra trening i stedet.
Det var flott vårvær, null regn og mange fine veier å boltre seg i. Ingen unnskyldning. Om man kun får sykle 2t konkurranse, hvordan kan man forvente å ta igjen rytterne som sykler 4 timer?
Er man ute av rittet får må man steppe opp og ta et par timer trening i stedet for å komme opp på samme totalbelastning. Hvis ikke kommer man aldri opp på rette nivået. Skal man klage på at det er for få ritt bør man i det minste gjøre det beste for å utnytte de man faktisk har.
KJØR RITTENE SOM RITT
Det var en tøft konkurranse og mange fikk merke det i løpet av de 7 kuperte rundene. Likevel var det særdeles defensiv kjøring fra feltet, foruten et lag – Team Ringeriks-Kraft, som tok tredobbelt. De våget å prøve og lykkes med det. Resten av rytterne satt og så på hverandre og ingen ville sløse med krefter. Mange prøvde å rykke litt her og der, men det var sjeldent helhjertet.
En gruppe klarte imidlertid å rive seg løs og kom nesten i kapp med Ringeriks-gutta. Om vi ser bort i fra dem satt det titalls – ja, sikkert hundre ryttere igjen – som lot seieren gå allerede på 2. runde. Alle viste at dette var kritisk, men hvem skulle ta ansvar? Noen ryttere prøvde å støte seg unna og da ble det liv i feltet. Aldri i livet om noen flere skulle få lov til å gå. Og når de samlet seg stoppet det helt opp.
Med så mange sterke ryttere på start skal det aldri kunne skje at et lag vinner tredobbelt. Hele feltet skulle jobbet for å forhindre det. Maken til passivitet har man knapt sett i vårt kjempers fødeland. Lag med 2-3 menn igjen så løst ut i luften og ville ikke ta ansvar.
BEDRE SENT ENN ALDRI: Rye var et av få lag som etterhvert tok ansvar i feltet, men da var seierstoget allerede gått. Foto: Jonasorset.com
De ville heller spare seg og sikre en eller annen rytter innen topp 20, enn å kjøre for et toppresultat. Og fikk de en rytter av gårde i et mellombrudd var de mer opptatt av å markere nye ryttere enn å faktisk komme seg av gårde selv.Det var tross alt et mellombrudd som kunne klare en 10.plass.
Å markere, eller å nekte å dra for å håpe på en 10.plass er faktisk ganske flaut. Man må kjøre for seier eller ingenting.
Nå skal jeg i all kritikken faktisk ikke glemme at enkelte lag tok ansvar i kortere perioder. Både Rye, Lillehammer og ikke minst «kritiserte» Kobba. Dette var lag som turte å prøve selv om det så mørkt ut.
Det ble bla. kronet med en 6.plass til Hannestad (LCK) og en 7.plass til Sundstrøm (Kobba). Hadde de hatt samme innstilling som 90% av feltet hadde de aldri klart å kjøre seg opp til gruppa foran. Gi aldri opp.
Seieren var uansett utenfor rekkevidde og det skyldes at når disse lagene forstod at noe måtte gjøres var det altfor sent. Ringeriks-ekspressen hadde allerede 3-4 minutter med ett par runder igjen.
Det er ikke av umenneskelighet jeg kritiserer flesteparten av rytterne for passivitet, for jeg vet det er hardt og vondt, men det handler om innstilling. Når man har så få nasjonale ritt som vi faktisk har – så kjør dem i alle fall helhjertet!
TA ANSVAR FOR EGEN UTVIKLING
Jeg ønsker ikke å rettferdiggjøre meg selv, jeg kunne sikkert rykket både en og to ganger mer selv og jeg burde vært mye mer våken da Wilmann etterhvert fikk besøk av både en og to ryttere til. Som enslig rytter er det lett å skylde på de andre lagene, men fakta er at man må kjøre rittene for å vinne og kan man ikke vinne selv får man i det minste hjelpe lagkameratene så langt det rekker. Såpass ansvar må man ta i et lag.
Jeg synes heller ikke det er noe galt i å kjøre inn egne lagkamerater i stagnerte mellomgrupper når de virker å ha kapitulert, mens gutta i front fosser i fra. I sykling er det seier eller ingenting og selv om en topp 10 er fint å ha, så må man alltid kjøre for seier, og aldri gi opp håpet om å stå øverst på pallen. Det er da man utvikler seg.
Så om vi har 15 eller 100 aktive ritt i Norge, skal man utvikle seg må man kjøre rittene helhjertet og ta de mulighetene man får 100%. Skal man ta det som en tur kan man heller sykle turritt. De har vi nok av.
