Det er vår, og på nytt oppstår utrivelige situasjoner mellom bilister og syklister. Det er bare et tidsspørsmål før aviser og nettfora igjen eksploderer med tematikken «kondomkledde, selvrealiserende menn som hensynsløst ferdes i trafikken på overprisede sykler».
Les også: Kunnskapskrigen?
I helgen syklet vi konsekvent to i bredden, da vi mente at det vil være mer hensiktsmessig for effektiv forbipassering. Denne artikkelen forklarer hvorfor det faktisk er et fornuftig valg. De som leser dette som irriterer seg over syklister i veien kjenner nok at det klør, men les gjerne gjennom hele innlegget før dere ønsker å argumentere mot.
Syklister kan og skal vise hensyn
Goes without saying, men likevel: Det er ingen syklister som hiver seg ut i trafikken med innstillingen «nå skal jeg fader meg lage kvalm for disse fordømte bilistene». De fleste som er ute på sykkel er det helst for å trene og kose seg, og forhåpentligvis slippe unna sinte bilisters vrede.
Les også: Påskekrim med Michael Rasmussen
Mange sykkelklubber har skrevne eller uskrevne regler for hvordan å ferdes i trafikken ,feks Ottestad SK, og disse inkluderer gjerne at de velger lite trafikerte bakveier hvor de får være i fred og at dersom det danner seg kø bak syklistene, vil de som regel slippe trafikken forbi ved anledning, feks ved busslomme, rasteplasser, eller liknende.
Syklister ferdes i større grupper typisk på lørdag og søndag morgen, samt på sen ettermiddag eller kveld på ukedager, altså utenom når trafikken er kritisk. Vi kan bare tenke oss hva opprør det ville vært dersom 50 syklister la seg midt i veien i en utfartsåre kl. 1600 på en hverdag.
Dog, det skjer ikke.
Syklister bør legge seg på to disiplinerte linjer. Dette bidrar både til at gruppen holder en god marsjfart og at biler kan passere raskt og forutsigbart. Og samler det seg mange biler bak gruppa, vil de sannsynligvis være lure nok til å legge inn til siden der det passer seg.
Alle tar plass og har rett til veien
Uten å gjenta det tusen andre artikler har sagt, alle vet at sykkelen regnes som et kjøretøy og har derfor lik rett til å være på veien som andre kjøretøy. Dessuten er gang- og sykkelvei ofte et ugunstig alternativ på grunn av gående av forskjellige typer, samt den lave farten man gjerne må holde.
Det er ingen hjemmel i loven som dikterer at syklister skal være én, to eller flere i bredden. Derimot er kotymen å kjøre to i bredden, og dette er faktisk og logisk sett det mest hensiktsmessige.
En passe bredskuldret syklist er i underkant av 0,5 meter bred.
En bil kan ikke være bredere enn 2,6 meter ifølge Statens Vegvesen, og de fleste biler er et stykke under dette: BMW X5 er cirka 2,2 meter bred.
Tesla Model S likeså; også cirka 2,2 meter. Volkswagen Golf var Norges mest solgte bil i 2014, og denne bilen er rett over 2 meter bred inkludert sidespeil.
La oss for praktiske formål si at en bil er 2 meter bred, om ikke litt mer.
Ifølge States Vegvesens håndbok for veg- og gateutforming, nærmere bestemt tabellen på side 36, linjen titulert «Kjørefelt 1», ser man at et kjørefelt er enten 3,25 eller 3,5 meter – og den er gjerne smalere på småveiene som syklister ofte ferdes. La oss nå likevel si at et kjørefelt er 3,5 meter bredt.
1,5 meters klaring til syklister er en uskreven regel og god praksis for trygg forbipassering. Dersom man er én syklist i bredden, må en bil 2 meter ut til venstre for å passere en syklist; 0,5 meter syklist + 1,5 meter klaring. Bilen i seg selv er også 2 meter bred, altså vil 4 meter av veien okkuperes ved forbipassering.
Gitt dette og at et kjørefelt er 3,5 meter bredt, vil en bilist oppta 0,5 meter av motgående kjørefelt ved forbipassering. Skal passering foregå uten fare for uhell eller farlige situasjoner fordres det at ingen kommer biler i motgående kjørefelt. Kommer det bil imot, bør bilisten av hensyn til trygg trafikk vente til motsatt kjørefelt er bilfri.
Når en bilist uansett må over i motgående kjørefelt for å passere én syklist i bredden, spiller det ingen praktisk rolle om bilisten må ytterligere 0,5 meter ut til venstre for å passere to syklister i bredden. Dessuten er fordelen med å passere to syklister i bredden åpenbar; lengden av syklister som må passeres er halvparten – forbipasseringen gjennomføres dobbelt så fort, og faren for uheldige situasjoner er dermed betydelig redusert.
Hva om rekken besto av enkeltsyklister?
Skulle syklistene imidlertid vært 20 stykk på én lang rekke, ville bilen måtte passere 50 meter i stedet for 25.
Det betyr bare et par sekunder ekstra, men de to ekstra sekundene som spares inn kan være gull verdt: Dersom en motgående bil også kommer i 80 km/t, vil de møte hverandre i en fart som tilsvarer 160 km/t - eller sagt på en annen måte: Avstanden mellom to motgående biler reduseres med 50 meter per sekund.
At bilisten får 25 meter med syklister som må passeres i stedet for 50 meter med syklister betyr at bilisten får 100 meter ekstra sikkerhetsmargin til motgående biler.
Dette betyr også at han trenger en kortere strekning for å passere syklistene forsvarlig.
Regnestykket som viser at den tapte tiden er uvesentlig
En gjennomsnittelig personbil kjørte ifølge Statistisk Sentralbyrå 12.560 kilometer årlig, hvilket tilsvarer litt under 35 kilometer per dag, eller noe i nærheten av en halvtime per dag. Med mindre bilisten stort sett kjører inn og ut av Maridalen på ettermiddagene på sommerhalvåret, er det ikke så sannsynlig at syklister er det største problemet han eller hun må forholde seg til.
Uavhengig av én eller to rekker: Det vil da ha gått 80-85 sekunder, eller mindre enn halvannet minutt fra bilisten ble hindret av syklistene til han er forbi. Der hvor fartsgrensen er lavere er tapt tid mindre, og der syklistene holder lavere fart er tapt tid mer.
Er vi veldig liberal med avrunding kan vi raust si at syklister bidrar til at bilisten får en to minutter lengre kjøretur enn ellers hver gang bilister treffer på en gruppe syklister.
Dette forutsetter selvsagt at bilisten møter en større gruppe syklister, noe han neppe gjør hver eneste kjøretur.
Kanskje ingen grunn til å ta så på vei for den marginalt tapte tid?
