Det har kokt i Landeveis innboks etter at vi publiserte kommentaren «100 velanvendte kroner». Rittleder i Svelvik SK Sindre Rønning har tatt tak i sentrale elementer i problemstillingen, og belyser i dag disse punktene. Hans innlegg er gjengitt i sin helhet.
Har du innspill til debatten? Send ditt innlegg til henrik(æ)landevei.no
…
Det har vokst frem en liten trend av små ritt, arrangert av andre aktører enn sykleklubber, som til en lav penge tilsynelatende tilbyr samme produkt. Men er det samme produkt? Og er det egentlig greit at private aktører går inn for å «ta markedsandeler» fra klubbene i sykkelrittmarkedet? Da snakker jeg ikke om små vennegjenger som sykler om kapp opp en bakke, men arrangementer som utgir seg for å være ritt på lik linje med mye annet – og til en fantstisk attraktiv pris, arrangert av privatpersoner eller småbedrifter til egen fortjeneste.
Mitt første ritt, utover Birken, var et lokalt klubbritt. De hadde startfelt, målseil, tidtagere og resultatlister og med litt godvilje – publikum. Det kostet kr 0,- Men ikke nok med det – jeg fikk til og med gratis kaffe og kake, så jeg gikk faktisk i pluss! Så dette er jo det overlegent beste tilbudet i markedet. Det eneste det krever er at du er medlem i en slik klubb og gidder å hjelpe til selv på ett av de mange klubbrittene. Dette er billig og bra, men allikevel en utdøende rase.. Angivelig på grunn av drakttematikk, dugnadsmotvilje og generell uvilje mot å delta i noe organisert.
Hvordan klarer klubbene dette da, i en tid hvor alle gnåler om kostnader? Vel, en ting er at akkurat dette var terreng rundbane, men faktisk har samme klubben arrangert temporitt på landeveien i 28 år i strekk og periodevis også fellesstartritt. Alle rittene med et visst minimum av vakter samt den obligatoriske kaka.
Klubbritt er hjertet i frivillig sykkelsport
Årsaken er enkel: Dette er klubbritt. Det er lavterskel treningsritt for klubbens medlemmer, men også en rekrutteringsarena for nysgjerrige nybegynnere (som meg). Flerparten av deltakerne er barn. Et mindretall er foreldrene til barna pluss en og annen mosjonist. Klubben har råd til å gjøre dette på grunn av dugnadsinnsats fra familiene til de som deltar. Og med få deltakere hvor alle er kjent med premissene (blant annet å respektere trafikken!), er det lettere å gjennomføre med en minimum innsats. Fordi folk trives i klubben, klarer vi å motivere at alle legger to pinner i kors og arrangerer små treningsritt. Vår strategi er at dette er en trenings- og rekrutteringsarena som klubben og syklesporten vokser på. Folk skal føle seg velkomne her. Disse rittene kommer jeg til å savne når hverdagsegoismen har gjort rent bord og dugnadskulturen er erstattet med kommersiell «la-det-frie-markedet-rå» mentalitet også innen breddeidretten.
Men klubben må da også ha penger til driften?
Penger kan man sikkert tjene på flere måter. Varetellinger og salg av kakebokser er blant de mest effektive tiltakene. Høyere medlemskontigenter vil også være effektivt, selv om det vil ekskludere de med trangere økonomi. Vi har valgt å arrangere større, aktive, ritt i forbundskalenderen. Motsatsen til «aktive ritt» er turritt og trimritt. Med andre ord – vi satser ikke på kommersielle Birken-look-a-likes, men på ritt som er for det aktive miljøet og som er den typen ritt vi ønsker for våre egne barn og utøvere. Ritt arrangert under forbundsfolden må følge en del regler. De skal blant annet være lovlige. Videre skal de ha en viss god sikkerhet, prosedyrer for å håndtere situasjoner, en seriøs dømming/tidtagning som rytterne kan ha tillitt til (ikke alltid lett å få til) og det skal rigges slik at det er trygghet rundt hva som er løypa og at man får en viss fornemmelse av å være på et ritt.
Hva er «ritt»?
Så kommer jo spørsmålet «hva er et ritt»? Ritt er, og skal være, mye forskjellig. Denne debatten burde også ta for seg det spørsmålet. Noen ganger er det greit å samle en vennegjeng til privat oppgjør uten en eneste funksjonær. Noen ganger skal ting være skikkelig. Noen kritiserer store ritt for småting, mens de roper «halleluja» for selv de mest useriøse arrangementene. Kanskje de er mindre kritiske fordi de betaler lite, men jeg tror det handler mye om at man bare ser seg selv og opplevelsen de får, og reflekterer lite over hva som skal til for å arrangere ritt på en skikkelig måte. Jeg begynte å fortelle om klubbrittene som er små, hjertevarme og provisoriske, selv om selv disse har et visst nivå av organisering og sikkerhet. Deretter gikk jeg over til å fortelle at en av inntektskilden til klubbens aktiviteter er å arrangere forbundsritt – slik som for eksempel Norges Cup. Forskjellen på disse skal være tydelig. Drar du på NC så skal det merkes. Både på deltakelsen, nivået og arrangementet. – og lommeboka. Det koster selvfølgelig penger å arrangere ritt. Eksempler på kostnader er:
Obligatorisk vakthold. Ofte er du pålagt å bruke Politivakter til en ganske betydelig sum.
Sanitet; Røde kors og/eller ambulanse(r)
Kommissærer (dommere) som skal ha dekket reise og jobben, rimelig nok.
Premier
Arenautstyr, forbruksmateriell, startnumre etc.
Tidtagning på et akseptabelt nivå.
Evt betale andre klubber for dugnadshjelp
Ut av dette kommer en prislapp. Den klager mange på. Men slik er det blitt. Jeg sier ikke «dessverre» - for jeg er veldig glad for at seriøse klubber arrangerer ritt med god sikkerhet og med et nivå på arrangementet som gir en god opplevelse. Jeg skulle gjerne hatt en enda bedre opplevelse. Det betyr trolig at jeg må betale mer. For meg er det greit, hvis arrangementet blir bedre av det. Man kunne fått til mye med mer sponsing, men sponsormarkedet er veldig tørt. Dette er knipa som klubbene i det aktive sykkelmiljøet jobber med. De prøver å arrangerer skikkelig ritt som gir unge utøvere en klatrestige og en matchingsarena hvor de kan utvikle seg – forhåpentligvis til å bli morgendagens proffryttere. Samtidig som rittene også er gode ritt for aktive voksne. Men folk synes lite om å måtte betale for det – samtidig som de ofte kritiserer arrangementet for å være spinkle…
Eksempler på ritt som arrangeres av klubber og burde være midt i blinken for folk flest er Oslo LandeveisCup, SpinnCup (Vestfold) i tillegg til et antall enkeltritt. Alle disse ligger mellom klubbritt og ranking/NC ritt i nivå og kunne med fordel hatt flere deltakere. Men de arrangeres etter boka, med komissærer og det hele og koster litt mer enn 100 kroner..
Country & western i rittbransjen
I tillegg til de aktve rittene, som forsøker å gi høy kvalitet til lavest mulig pris (fastsatt av forbundet) og samtidig følge boka, finnes det noen sterotype motstykker:
Den ene er de store «monsterturrittene» med høy kommersiell prestisje og stort deltagerantall. Jeg tar ikke disse for meg her. De er godt kjente for de fleste.
Den andre er «freeloaderne», som later som de er et stort turritt ala Birken, men som bare tar birken-pris og tilbyr dårlig klubbritt-nivå på arrangementet, billig, syntetisk saft, og få, men forvirrede løypevakter.
Den tredje har blitt en ny trend. «100-kroners rittet». Jeg var borti et slikt ritt nylig. Billig, enkelt og lavterskel. For 100,- fikk du:
Ingen løypevakter
Ingen sikkerhetstiltak
Ingen varsling av nærmiljøet eller trafikken
Ingen regulering/varsling i veikryss
Ingen resultatliste (bortsett fra en erklæring av vinner)
Rittet var ikke arrangert av en klubb, men enten av noen privatpersoner eller en bedrift (ikke helt sikker) , så dermed gjelder ikke forsikringen i lisensen din – men ikke nok med det:
Som bonus, vil trolig heller ikke noen annen forsikring hjelpe deg heller, dersom ulykken er ute når det viser seg at rittet, som heller ikke var varslet/godkjent av myndighetene, var rett og slett ulovlig! En kollisjon med en bil der ville hatt katastrofale økonomiske konsekvenser i tillegg til personlig skade.
Mye for pengene? Jeg synes ikke det. Hva gikk de hundre kronene til, egentlig? Jeg får litt følelsen at svaret er jakkeforet til arrangørene. OK. Lønn for arbeid er greit for meg, rent prinsippelt, men ikke hvis de har gjort dette med alle mulig slags snarveier og friheter. Da begynner det å lukte lureri. Visste alle deltakerne at de deltok på lykke og fromme på et lovstridig ritt hvor alle forsikringer opphører? For egen del tenker jeg at jeg burde visst bedre, og skammer meg litt. Ritt på lukkede områder slipper riktignok denne problematikken, siden trafikken ikke er involvert, men dog..
Problemet er dette:
Med utgangspunkt i at alt ser kult ut på facebook, er det veldig vanskelig for en uvitende å se forskjellen på et slikt ritt og et mer seriøst turritt/aktivt ritt. Den mest iøyenfallende forskjellen er prislappen. Resten åpenbarer seg når du enten ser hvor forbannet omgivelsene blir eller ulykken er et faktum. Man slipper for lett unna med å ta snarveier på mange områder og i en del tilfeller bryte lover og regler, fordi folk ikke er mer kritiske til hva de får. Lykken over å betale lite penger og få lov til å late som man sykler ordentelig ritt overskygger refleksjonene over hva man egentlig driver med midt i trafikken. Rittene bidrar til å fremstille frivillige klubber som «grådige» ved at de skaper et falskt bilde av «hvor enkelt det egentlig kan gjøres», og de bidrar til å gjøre syklistene enda mer upopulære fordi nærmiljøet ikke setter pris på overraskelsen.
Hva vil vi med sykkelsporten?
Så ønsker vi egentlig denne typen 100-kroners ritt? Jeg skjønner at man er nostalgisk og tenker tilbake til «gamle dager» da man betalte 100,- for enkle ritt. Når vi er inne på det, så kunne jeg for kun FEM kroner ta T-banen til Tøyen, bade på Tøyenbadet og hjem igjen. Slik er det ikke nå lenger. Halvliteren koster ikke det samme lenger heller.
Mange er mest opptatt av egne opplevelser og egne penger. Dugnadskultur og fellesskap hører muligens fortiden til. Muligens også viljen til å betale frivillige klubber for innsatsen. Men dersom dette er sant, ser det dystert ut for norsk idrett. Norsk idrett er en av de aller største påvirkerne på våre barn nest eter skolen. Den lærer ungene sosiale ferdigheter, fair play, og samarbeid (forhåpentligvis). I tillegg er det denne plattformen som har skapt Thor Hushovd, Bjørn Dæhlie, Hjallis, Oddvar Brå og flere. Hele denne enorme organisasjonen er nesten utelukkende drevet av frivillige i klubber rundt i landet. Uten dette, faller korthuset sammen. Kanskje folk ikke er så opptatt av det lenger? Kanskje folk heller ønsker å pleie egne behov og ellers se på reality-TV fremfor å hele på norske idrettshelter på TV og være med i det frivillige idrettsmiljøet på fritiden ellers. Jeg håper ikke det er slik, eller blir slik.
Jeg ønsker meg bedre aktive ritt. Jeg ønsker meg et mest mulig yrende klubbliv, hvor lavterskeltilbudet er en del av klubbvirksomheten og nybegynnere og «has-beens» kan more seg med venner og kjente på kortreiste småritt som del av det å være i et sykkelmiljø. Vi trenger ikke «100-kroners rittene». Vi trenger mer aktive klubber og gratis klubbritt og vi trenger bedre regionale cup-ritt, og enda bedre forbundsritt.
Mvh
Sindre Rønning
Kronisk rittleder og ildsjel.
