Det skal godt gjøres å annerkjennes som stor idrettsutøver om en driver med sykling. Særlig når de som skriver idrettshistorien ikke forstår sporten.
I Flandern rundt, verdens mest prestisjefulle endagsritt, tok Alexander saken i egne hender og kjørte avgårde til seier.
Les saken hos NRK her: – Kristoffs bragd er stor, men langt fra størst
Kun en sammenlagtseier i Tour de France eller Giro d'Italia er i sykkelsporten ansett som større. Vi snakker ikke bare om tidenes norske sykkelprestasjon, men en idrettsprestasjon som kan argumenteres å være på høyde med Vebjørn Rodal sitt OL-gull fra 1996.
Sett dette i betrakning finner vi det forunderlig at det over det siste døgnet har vært diskutert om søndagens triumf en gang er den største i norsk sykkelhistorie. Ovenfor NRK rangerer idrettshistoriker Tom A. Schanke både OL-gullet til Knut Knudsen og VM-triumfen til Thor Hushovd foran Alexander Kristoff sine to monumenter.
- HAN MÅ VINNE OL ELLER VM
Tom A. Schanke konkluderer med at Kristoff sine resultater ikke er i toppsjiktet i norsk idrettshistorie. Dette er på bakgrunn av at han vurderer OL-gull, deretter et VM-gull som det aller største. Han utdyper at selv en seier i søndagens Paris-Roubaix ikke vil være tilstrekkelig. En seier på søndag vil heve Alexander til legendestatus som syklist. Men ikke som norsk idrettsutøver, ifølge Schanke. For Alexander må helst vinne OL eller VM.
Schanke lar med dette være å legge idrettens egne forutsetninger til grunn for å vurdere hvor stor en prestasjon er.
Det er slettes ikke første gang.
For da Thor Hushovd tok to etappeseiere i Thor de France 2011, annerkjente ikke Schanke prestasjonene umiddelbart. Thor Hushovd lå da vitterlig mest på hjul, og da ble det jo en urettferdig seier. Kun en individuell tempo kunne vise hvem som var den sterkeste i sykling, mente han. Det er sikkert mange finner, russere og italienere som er fysisk sterkere enn norske langrennsløpere, men i all den tid de ikke vinner er det særdeles irrelevant.
Fordi: I sykling handler det ikke om å være sterkest. Det handler om å være først over mål.
OL OG VM BETYR MINDRE I SYKKELSAMMENHENG
Verken OL eller VM er det største man kan vinne innenfor landeveissykling. De olympiske lekene blir behandlet som et sekundærmål av de største sykkelrytterne i kjølvannet av Tour de France. Sykkelsportens beste ryttere tjener mer på å prestere i sykkelsportens største treukersritt.
Det er tross alt profflaget som er arbeidsgiver, ikke landslaget. Mange er slitne etter tre uker med konkurranse og velger å hvile til senere i sesongen fremfor å være i toppslag.
De aller fleste olympiske idretter har lekene som sitt absolutte høydepunkt. Landeveissykling er ikke en av disse idrettene. Fotball er en annen idrett der olympiske resultater kun er en fotnote i historiebøkene.
Envher sammenlikning med idretter der selve gullstandarden og målet for suksess er resultatene i et OL eller VM blir dermed useriøs. Enhver syklist ville gladelig byttet bort fem OL-gull med én enkelt monumentseier.
MONUMENTENE
Av monumentene er Flandern rundt og Paris-Roubaix størst. Historien og dramatikken knyttet disse to rittene hever de et halvt hakk over de andre. Vinner du her blir du husket som en av din generasjons største ryttere. En seier i ett av de tre andre monumentene betyr at du fremdeles må kjempe for annerkjennelse.
Alexander Kristoff er et prakteksempel på dette. Etter fjorårets seier i Milano-Sanremo var han fremdeles bare ansett som en kjøresterk spurter. Søndagens seier i Oudenaarde hevet han til stjernestatus.
Sammenliknet med monumentene når verken OL eller VM opp i prestisje. Et VM er enormt, men politikken og lagdynamikken i mesterskapsløpene kan surne verdien av en triumf. Avhengig av løypen og arrangørlandet varierer prestisjen knyttet til mesterskapet. Resultatet er at VM aldri oppnår den samme prestisjen som Flandern rundt og Paris-Roubaix.
Til tross for seieren i Geelong, vil Thor Hushovd av internasjonale sykkelfans, først og fremst bli husket som rytteren som aldri klarte å vinne et monument. Samtidig har ryttere som Rui Costa og Michal Kwiatkowski ennå mye å bevise til tross for å ha vunnet VM.
MISOPPFATNINGER
Schanke viser ytterligere mangel på forståelse for idretten når han rangerer søndagens triumf bak fjorårets Milano-Sanremo fordi Alexander i år var en av de store forhåndsfavorittene.
Ifølge Schanke gjør taktikken i sykling at konkurransen ikke er sportslig ansvarlig. Det er altså ikke idrett om en må være både sterk, samt ha hode til å forstå sin egen sport. Gang på gang ser vi i sykling at konkurrentene isolerer feltets sterkeste rytter. Det krever en taktisk genistrek for å løsrive seg når hele feltet jobber mot deg. Du må være både smartest og sterkest for å vinne sykkelritt, men ifølge Schanke er det bare sterkeste mann som er verdig.
Er ikke Petter Northug en verdig langrennsløper, all den tid han simpelthen forstår dynamikken i moderne langrenn bedre enn konkurrentene sine?
Favorittstempelet gjør snarere Alexander sin seier i Flandern Rundt mye større. Å vinne når hele feltet følger med på hva du gjør er en nesten umulig oppgave.
Om Schanke skal la være å sette seg inn i idrettens omfavn og forutsetningene for suksess kan han også la være å sammenlikne prestasjonene i det hele tatt. Sannsynligvis hadde han foretrukket at idrett ble utført i laboratoriet. Jobben hans ville vært enklere om han kunne måtte sette inn verdiene for maksimalt oksygenopptak i tabell. Det er tross alt også det eneste som er sportslig ansvarlig.
