Les alle sakene om Frank:
...
Iført crocs, dunjakke og en hjelm det står «Gino van Oudenhove» på entrer Magnus Linnestad scooteren og tar plass bak sin far Dag. I dag skal jeg teste støtteapparat fra bak i bilen sammen med Gino. Lege Knut praktiserer med smertestillende og stiv arm etter velten. Det er litt av et trekløver som legger seg på hjul.
Scooterfører Dag Linnestad er pensjonist. Pensjonister pleier å ha mye å gjøre, jeg tror det er litt slik med Dag også.
– Det er jo fint å bli pensjonist når du kan få vært med på turer som dette. Jeg har syklet i 50 år, og jeg kommer til å fortsette så lenge jeg klarer, sier han.
I 1971 ble han Norgesmester på 50 km tempo. Det var året før Knut Knudsen og samme året som jeg ble født, så at han har rutine og fartstid stiller jeg ikke spørsmål ved. Nå er han en av de mange i støtteapparatet som Birger Hungerholdt har på blokka når ritt skal arrangeres i Norge.
Vi kjører mot Orient der dagens første bakkedrag venter. Film og foto krever sitt, så i bunnen er det skifting til kort-kort. Magnus er detaljfokusert og skal ha alle ryttere i like antrekk.
– Ingen luer så lenge ikke alle har, kommanderer han, før han brått dreier rundt og peker på Jo Kogstad Ringheim.
– Du skal ikke kjøre i de der? Kan du ta de av?
Jo har begått en generaltabbe og står klar i svarte skoovertrekk.
– Jeg har feil sko under, må Jo innrømme.
Gino svarer med et skuldertrekk.
Skotrekkene er i det minste riktig merke. Mine tanker går til Stilpolitiet hjemme i Norge. Jeg forsøker etter beste evne å gjøre det jeg er kommet for, og stabler klesbager, barer og flasker ut og inn av bilen. Knut går rundt og snakker med rytterne for å følge opp et par ruskete halser og bihuler. Med høyrearmen låst i 90 grader som en engelsk overklassebutler, ser han unektelig dannet ut.
På et sykkellag er det ikke bare rytterne som tåler dobbelt så mye som den gjennomsnittlige fotballspiller.
OSCAR VS ODD
På Col de Orient stopper vi for å få på tøy igjen. Det er fint vær og bra temperaturer for årstiden på Mallorca, men laget er påpasselige med å kle godt på seg. En vårtrekk for mye kan ødelegge sesongstarten. Hvor mange våryre syklister har ikke våknet etter en soltur i Maridalen eller Valdres med surklete stemme og dryppende nese?
Odd Christian Eiking, unggutten fra Kleppestø utenfor Bergen, kjører den 5 km lange klatringen med en snittfart på 26,5 km/t. Og dette er på et kontrollert treningsdrag. Odd Christian har med et ertende småguttansikt ikledd seg den blå jokerdrakta, etter en mesterlig 2. plass i NorgesCup sammenlagt i fjor for Bergen CK. Odd Christian stod med gultrøya på startstrek før det siste runde i Halden, men da Sondre Holst Enger stod med fullt Plussbank-lag for å kjøre ble oddsen for liten.
På toppen av neste bakke merkes det at flere av rytterne begynner å bli lei. Ikke av sykling, men fotografer, filming, tøyskift. Og Oskar er lei av Odd. Når Odd erter Oskar i bakkene mens han prøver å kjøre kontrollerte drag blir han varm i panna.
– Det er da faen ikke noen støtecup er det vel? sier han og ser på Gino i bilen.
– Jeg kan ikke si hvordan han skal kjøre i bakken, svarer han rolig.
– Dere trener individuelt det dere skal.
– Vi e jo her for å trene, er vi ikke? sier Odd.
Det kjøres hardere opp neste stigning fra Bunyola opp mot Sóller, og Oskar og Odd er som katt og mus. Når de nærmer seg toppen smeller Oskar til og Odd må klore seg fast etter bakhjulet hans over bakken.
– Se nå, se nå, se nå! Der fikk vi se hva som bor i de guttene! roper Gino på sin umiskjennelige norsk-belgisk.
Gutta er tilbake på rommet og slapper av med musikk og noe som kan minne om en dans Dag Otto Lauritzen aldri gjennomførte i Skal vi danse.
For meg er dagen langt fra over.
KVELDSSOIGNEUR OG SYKKELTILPASNING
I leiligheten til Espen og Gino er det rigget til med rulle, webkamera, sensorer og PC. På rulla er det fastspent en Giant temposykkel, og flatt over den med kabler langs kroppen ligger en regjerende norgesmester i tempo, Reidar Borgersen. I en langt mer avslappet positur sitter en røslig kar og smiler. Espen Aareskjold skal lære meg om sykkeltilpasning.
– Det var Reidar det begynte med. Jeg hadde sett hvordan han satt under VM-lagtempoen i København. Når jeg så traff Gino i Sandnes etterpå, måtte jeg lure på om han skulle være sånn?
SKJEV: Reidar Borgersen er tidligere skøyteløper, og var naturlig nok litt skjevere enn syklister flest.
– Det er ingen overdrivelse at Reidar var preget av altfor mange venstresvinger. Men etter en stund med gradvis korrigering fikk vi banket ham rett. Siden har det ballet på seg, og nå har jeg ansvar for å stille inn hele laget.
– Men handler ikke sykkeltilpasning bare om å måle opp fysiske kroppsmål, og stille inn sykkelen etter en tabell da? Jeg lurer igjen.
– I jobb med rytterne er det aller viktigste å la innstillingen bli rytterens eget prosjekt. Jeg vil aldri kunne gjøre en god jobb om en ikke jobber mot felles mål. Rytteren må selv ta ansvar for sin sittestilling, så jeg gir råd og forsøker å synliggjøre fordeler og ulemper med forskjellige posisjoner, sier han og fortsetter:
– I sykkeltilpasning prater en ofte om tre hovedvariabler - aerodynamikk - kraftoverføring - komfort. I seg selv er det alle viktige og de påvirkes mye av hverandre.
Jeg stirrer som en halvdøv ku på dataskjermen der variabler og mål blinker i noe jeg tror er gresk eller kyrillisk. Jeg tror jeg prøver å forstå.
– En må fokuserer på det vi ikke har pratet om - rytteren. Hvilke skader har den hatt, hvor sterk er kjernemuskulaturen, hvilken fleksibilitet har en, hva er en vant til, etc. Floskelen om at en ikke er sterkere enn sitt svakeste ledd er aller høyest gjeldende.
Espen kikker fort på meg, og sekunder etterpå ligger jeg i tilnærmet stabilt sideleie på sofaen. Han bretter armer og bein og ber meg løfte kneet opp og holde igjen når han trykker det ned. Jeg knekker sammen, og får et vantro blikk borret i meg.
– Kødder du? Er det ikke mer? lurer han.
Jeg mumler noe halvkvedet om å sammenligne Jokergutter mot en halvgammel bonde full av skavanker er råttent spill. Espen ser utilgivende på meg, kroppen min får stryk.
– Det hjelper ikke om du ser bra ut, hvis kjernen din er råtten. Du må styrke kjernemuskulaturen, jobbe innenfra og ut. For å holde kroppen så rett som mulig slik at en får retningsbestemt kraftoveringen og kunne holde en lavest mulig posisjon over lang tid. I tillegg til kjernemuskulaturen, er det også nyttig å ha gode leddutslag og fleksibilitet i muskulaturen.
– Men hvordan skal rytterne oppnå ønsket effekt lettest?
– Når rytterne eier prosjektet og ser sammenhengene, vil de også kunne tilpasse seg selv. De skjønner mer av hva som skjer og tilpasser seg lettere. Da oppnår de mer kraft, bedre aerodynamikk og nok komfort. Og sist, men ikke minst en trygghet på den sittestillingen en har landet ned på. Da kan de konsentrere seg om å sykle fort.
Espen snakker mye, peker og gestikulerer, måler og sikter. Jeg forstår etter hvert hvor lite jeg kan om dette også, og at for enkelte er det å sette seg på sykkelen og bare sykle en forferdelig liten del av sannheten.
Jeg sjangler forvirret og opplyst bort til middag, der jeg treffer Gino.
– Nå, går det bra?
– Tja, spise, det er i hvert fall noe jeg kan..
Dagens tur:
