Giro d’Italia svikter sjelden når det kommer til underholdning og at det blir mer spektakulært enn man kan forestille seg er vel heller regelen enn unntaket. Hva var det som IKKE skjedde i løpet av de tre ukene? Aggressiv kjøring, velt, kontroverser og you name it. Heng med videre mens jeg går igjennom en del aspekter fra de siste tre, rosa ukene.
DEN UMULIGE DOBBELEN
Alberto Contadors drøm og forsøk på å vinne både Giro d’Italia og Tour de France i en og samme sesong er beundringsverdig, men er det mulig? Contador fremstod for meg som veldig moden og hans enorme stå-på-vilje var nok det som sikret han seieren i årets Giro. En skulder ute av ledd ville nok ødelagt mange både fysisk og mentalt, og ville trolig stått av, men han bare står i mot hva enn man slenger mot han. Å ta Giro-Tour-dobbelen i løpet av en sesong ville være med på å sementere hans allerede etablerte posisjon som denne generasjons ultimate og absolutte Grand Tour-rytter.
Men er det mulig?
Selv om Contador kanskje på flere tidspunkt i Giroen virket ekstremt overlegen, er det ikke mye i løpet av de tre ukene som faktisk tilsier at han var overlegen. Til slutt vant han ikke Giroen med mer enn 1 minutt og 53 sekunder til Fabio Aru, som hadde en voldsom dupp i form på et par etapper og tapte mye tid der. Hadde det ikke vært for Arus dårlige dager, samt hans tidstap på tempoetappen, så hadde Aru vunnet. Det samme gjelder Landa, som til slutt endte 3 minutter og 5 sekunder bak Contador. Baskeren tapte 4 minutter på tempoen.
Contadors mest overlegne prestasjon i Giroen var den nevnte tempoen, hvor han ble nummer 3, bare 15 sekunder bak vinner Vasil Kiryienka. Hans desidert beste prestasjon på temposykkelen siden Annecy-tempoen i Tour de France 2009. Utover det er måten han taklet presset, skulderskaden og den konstante isolasjonen han ble utsatt for det jeg er mest imponert over. Han vant ingen etapper og bortsett fra Mortirolo-etappen – hvor han kom tilbake fra (en påstått) punktering, for så å angripe Aru og Landa – samt Verbania-etappen, hvor han stakk avgårde opp Monte Ologno og satte litt tid på konkurrentene sine, vil jeg ikke si jeg er spesielt imponert.
Det er selvsagt imponerende at han vinner, for all del. Fyren er bunnsolid og rutinert, og det var både flaks og dyktighet som gjorde at han vant, men slik Giroen og Contador utviklet seg har jeg liten tro på at han har noe å stille opp med mot Froome, Quintana og Nibali når Tour de France starter i Utrecht om en knapp måned. Først og fremst så virker Tinkoff-Saxo veldig svake. Contador satt gang på gang isolert og Astana holdt lekestue. Med flere av Contadors antatt sterkeste hjelperyttere, som Ivan Basso, Michael Rogers og ikke minst, Roman Kreuziger, som i seg selv burde være kapabel for en fremskutt plassering i en Grand Tour, var ikke der på måten det var forventet at de skulle være, og Contador satt gjentatte ganger isolert. Nå får han inn ryttere som Robert Kiserlovski og Rafal Majka i Touren, som nok kan utgjøre en vesentlig forskjell, men spørsmålet er vel om ikke Contador er for sliten.
Astana kjørte vanvittig hardt i tre uker. Man kan tenke seg at det var et taktisk grep, for å slite ut Contador for Nibali, og isåfall et ganske smart trekk av de. Og slik utviklingen til Contador var på de siste etappene vil jeg påstå det er ekstremt liten sannsynlighet at han står på toppen av pallen i Paris i slutten av juli. At han skal klare å restituere seg etter en så hard Giro virker usannsynlig, og med tanke på motstanden han får blir jeg ikke mindre i tvil. Astana, som i tillegg kanskje tar med seg Aru, har et vanvittig sterkt lag med ryttere som Fuglsang, Grivko, Scarponi, Taaramae, Boom og Westra. Smått utrolig, med tanke på hvilket lag de stilte med i Giroen. Samtidig så får Froome med seg Richie Porte, som ikke fikk i nærheten av den tiltenkte belastningen i Giroen, og Quintana og Valverde er litt av en duo, de også. Det er lite som taler for at Contador blir vinneren av Tour de France 2015, og jeg tror det er deler av grunnen til at Contador også satser på dobbelen i år og kjørte Giroen først. Contador har ikke, på tross av at han bedyrer at han er i bedre for enn noen gang tidligere, ikke vært like overbevisende som han pleier i innledningen av sesongen, og tror kanskje selv ikke 100% på at han kan vinne Touren. Derfor kjørte han i tillegg Giroen for å i det minste ha vunnet den, i tilfelle det går dårlig i le Tour.
DEN LYSEBLÅ HÆR
Astana var ekstremt dominante over de tre ukene fra Sanremo til Milano. Dag inn og dag ut lå de i front og dunket på og ingen var i nærheten av å matche styrken deres. Gang på gang var Contador i fluo/rosa omkranset av en håndfull med lyseblå ryttere fra det kazakhstanske laget. Til slutt endte de opp med sju av ni ryttere topp 35, hvorav to på pallen. De to, Fabio Aru og Mikel Landa - på henholdsvis andre og tredje - var ekstremt sterke i fjellene, selv om Aru hadde to off dager. Begge distanserte flere ganger Alberto Contador og endte opp med to etappeseiere hver. I tillegg tok Paolo Tiralongo én etappeseier. Astana tok altså ca en fjerdedel av etappeseirene i årets Giro d’Italia.
Lagets kollektive styrke var som sagt uten sidestykke og det var, som tidligere nevnt, ikke mye om å gjøre før de faktisk kunne stukket av med sammenlagtseieren også. På tross av at de totalt sett kjørte veldig bra, så gjorde de også en del rare taktiske valg. Fabio Aru skulle nok vært betraktelig mer pragmatisk i sin tilnærming. Den første uken gjorde han mye som kan stilles spørsmålstegn ved. Det ble mye baluba da Greg Hendersen outet Aru noen uker før Giroen, noe som ser ut til å få et rettslig etterspill. Aru hevdet han var syk og derfor måtte stå over ritt, mens Henderson på sin side hevdet at det var grunnet uregelmessige blodverdier i blodpasset. Uansett kjørte Aru som en blodhund på sporet av et skadeskutt bytte.
Det førte riktignok til fantastisk underholdning for oss seere, men i etterpåklokskapens gode ånd burde nok Aru kjørt litt annerledes. Sett i lys av at han (visstnok) var syk før Giroen og gikk ned fem kilo på noen dager, kombinert med hans eksentriske kjøring den første uken, hvor han angrep som en tulling og spurtet for plasseringer som ikke gav sekunder, så tror jeg det kan relateres til den sprekken han hadde på Mortirolo-etappen og opp Monte Ologno. Opp sistnevnte fjell skjedde flere rare ting. Da Mikel Landa havnet i bakleksa etter en punktering, og var omtrent minuttet bak feltet inn i bakken, satte Alberto Contador full fart i front og satte Aru i store problemer.
STERKE: Alberto Contador var til stadighet omringet av den lyseblå hæren. Foto: Cor Vos
Mens Landa på strålende vis kjørte seg opp igjen til det lille som var igjen av ryttere bak Contador, var Aru i tydelige problemer. Det var åpenbart at hverken Landa eller Kangert satte seg foran for å hente tid på Contador, fordi farten Movistar holdt i gruppen var helt på limiten til det Aru klarte. På dette tidspunktet var Landa foran Aru i sammendraget og Aru virket å være på en nedadgående kurve. Jeg har full forståelse for at Astana ville sikre pallplassene sine og at de så på det som en utopi å hente Contador i sammendraget, men det de så gjør får det hele til å virke merkelig. På vei ned fra Monte Ologno var det en del kupert terreng og Astana velger å sette Aru i front for å jobbe, altså i en hjelperytterrolle.
På den siste, avgjørende etappen til Sestriere, stikker Landa avgårde på grusveien opp Colle delle Finestre, og da de når bunnen av bakken opp til Sestriere har Landa en god ledelse på gruppen bak, men likevel lar Astana han ligge foran å taue alene i en lengre periode, før de kaller han tilbake og han må kjøre hjelperytter for Aru. Det lyktes riktignok og Aru vinner etappen, men de burde kanskje vurdert å gjort det på en annerledes måte, og Landa ble tydelig kompromittert flere ganger av åpenbare hierarkiske grunner.
Det hadde vært veldig spennende å sett Landa i fri utfoldelse mot Contador, på blant annet Cervinia-etappen, hvor jeg med sikkerhet tror jeg kan si at Contador lot Aru gå avgårde, siden han var lengre bak i sammendraget enn Landa, mens han selv bare satt og markerte Landa. Nå endte Aru opp som andremann til slutt, passende til hierarkiet i Astana, men Landa virket hele tiden sterkest. Burde Astana kanskje lagt alle eggene i én kurv og satt alle pengene sine på Landa? Det er vanskelig å si, men jeg mener det ville vært verdt forsøket. Det blir spennende å se om Landa sykler for Astana neste sesong. Ikke nødvendigvis grunnet de nevnte hendelsene over, men til dels for kompromitteringen av hans sjanser, samt den enorme styrken han viste. Det er nok flere som ser på baskeren som en aktuell leder i deres lag for de kommende sesongene.
Sportsdirektør Alexandre Vinokourov uttalte på RAI etter siste etappe til Milano at Aru har signert ny kontrakt med laget, men nå skal man ikke ta alt sånt for god fisk. Det er ikke utenkelig at enten Aru eller Nibali ser seg omkring etter nye lag. Det har allerede vært en del rykter på at Nibali ikke er fornøyd med situasjonen Astana har vært i det siste året, med tanke på de positive dopingtestene og spørsmålstegnet ved lisensen deres. Jeg tror det er mest aktuelt at Nibali forsvinner, siden han er eldst og en uttalt dopingmotstander, som blant annet har unngått dopingkoblede personer opp gjennom karrieren. Aru på sin side er for alvor på vei opp på stjernehimmelen og med fremtiden i bakhodet kanskje mer attraktiv å satse på.
HELL I UHELLET
… for Chris Froome. At Richie Portes rosa drøm ble parkert etter to tredjedeler av Giroen er utelukkende positivt for Team Sky og Chris Froomes gule drøm. Kenyafødte Froome jakter på sin andre Tour de France-seier og førstkommende søndag går han inn i generalprøven i Critérium du Dauphiné, hvor han møter Vincenzo Nibali, Tejay van Garderen, Andrew Talansky og Romain Bardet, for å nevne noen. Froome har allerede vist gode tegn på at han er i rute. Tredjeplass sammenlagt i Tour de Romandie forrige måned bekrefter at han er i rute. Med Portes DNF i Giroen synker nok oddsen på at Froome vil ikle seg gult på Champs-Elysées den den 26. juli. Porte kan nå få restituere seg en vesentlig mye lengre periode, før han topper formen inn mot Touren, i motsetning til om han hadde fullført Giroen for fulle mugger.
Porte fikk sjansen i Tour de France i fjor, da Chris Froome veltet ut, men sykdom ødela både Touren og store deler av sesongen for Porte. I vinter har han lagt om trening og livsstil betraktelig, og tasmaneren med bollekinn, som kom til Team Sky før 2012-sesongen, er borte. Han har vært syltynn hele sesongen og i Giroen fikk vi se bilder av struttende blodårer fra Portes legger. Dog ble det ingen parademarsj for Porte, som herjet i hele forsesongen, med flere etapperittsseiere. Først tapte han tid da han punkterte, for så å bli ilagt en tidsstraff på 2 minutter i samme hendelse, for å ha mottatt hjulet til kameraten Simon Clarke, som sykler for Orica-GreenEdge. Regelen som førte til straffen var en overtråkkelse av regel 12.1.040, som lyder som følgende: “Non-regulation assistance to a rider from another team, stage races. 200 CHF fine and two-minute penalty”.
Et, i de fleste øynes, vakkert øyeblikk og et bilde på ekte kameratskap og neste-kjærlighet, endte altså opp som første steg i spiralen ut av Giroen. Man kan dog sette spørsmålstegn ved håndhevelsen av denne regelen, i tillegg til andre regler. Det oppstod kontroverser i fjor, da det over radio ble sagt at etappen opp Passo Stelvio skulle nøytraliseres, mens Nairo Quintana satte full fart ned fra Stelvio og avgjorde etappen og rittet. Da valgte man å ikke gjøre noe. Og å hjelpe andre ryttere eller lag i nød er heller ikke uvanlig i sykling, det er snarere tvert i mot ekstremt vanlig. At man gir ryttere på konkurrerende lag hjelp og utstyr i nødsituasjoner er slettes ikke uvanlig, men da i litt andre type situasjoner, for eksempel om man er fullstendig akterutseilt og uten egen følgebil i nærheten. Nå er det for eksempel etter reglene tillatt å motta næringsartikler fra andre lag, men hvis man ikke skal tillate å motta utstyr fra konkurrende kan man vel stille spørsmålstegn ved denne regelen. Å få sårt tiltrengt næring kan være vel så avgjørende som å motta et hjul i krisesituasjoner.
Uansett: Richie Portes andre Grand Tour-forsøk endte like dårlig som det første. Den andre spikeren i kista kom da han veltet på den 13. etappen, tapte tid og i tillegg ødela kneet sitt. På den påfølgende, 60 kilometer lange tempoetappen kom den siste og endelige spikeren i kista. Porte endte opp over fire minutter bak Contador, og i samråd med laget bestemte han seg for å trekke seg fra Giroen og konsentrere seg om Tour de France. En relativt stor grad av uflaks kan man vel si at Porte har hatt, men det å holde seg frisk og unngå velt er en del av det å bli en komplett Grand Tour-rytter, og på tross av Portes åpenbare, enorme kapasitet har han ennå en vei å gå før han vinner sin første Grand Tour. Man skaper sin egen flaks.
FULL STOPP: Etter Porte ødela kneet måtte han si takk og farvel til den rosa drømmen. Foto: Cor Vos
DYNAMISK DUO
Davide Formolo introduserte seg for sykkelfansen i fjor, da han leverte flere solide prestasjoner som neo-proff. Han tapte spurten mot Vincenzo Nibali i det italienske mesterskapet og måtte ta til takke med den sure andreplassen, og i Trofeo Laigueglia tidlig i sesongen måtte Ivan Basso visstnok irettesette og bremse han, da han holdt på å kjøre sin kaptein av hjul. Basso har allerede spådd Formolo som hans arvtager og en fremtidig Grand Tour-vinner, og er full av lovord om sin unge landsmann. Da Cannondale og Garmin fusjonerte før årets sesong ble Formolo med på lasset over til et ganske amerikansk preget lag og om det italienske talentet kom til å finne sin plass i laget var usikkert, men så langt ser integrasjonen ut til å ha gått strålende.
En mann Formolo har trykket til sitt bryst, og som også har trykket Formolo til sitt bryst, er norskættede Ryder Hesjedal, som selv vant Giroen i 2011. Formolo sier at Hesjedal er hans store forbilde og at han har lært mye av Hesjedals tilnærming til livet og sykling, og kanadieren fungerer nå som en mentor for han. Hesjedal er i likhet med Basso sikker på at Formolo en dag kommer til å ta hjem la maglia rosa, og har sagt til Formolo «don’t worry, you will be a winner of the Giro d’Italia». Forsmaken fikk vi på den fjerde etappen til La Spezia, hvor Formolo satt i brudd og opp den siste bakken parkerte sine bruddkamerater, for så å holde unna for en jaktende gruppe, bestående av Contador, Aru, Porte, et.al. En vanvittig sterk prestasjon av 22-åringen, som dagen etter prydet forsiden til La Gazzetta dello Sport under overskriften «Formolo 1″. Formolo har forøvrig en hund som er trent opp til å finne trøfler!
Mens Formolo kunne strekke armene i været, slet Hesjedal lengre ned i veien og Formolo måtte se hans idol legge planene om en pallplassering på is, da Hesjedal tapte mange minutter. Dog tok Formolo av litt av presset på Hesjedal og resten av Cannondale-Garmin, da han på mange måter reddet sesongen med etappeseieren. Etter en ganske trøblete start for Hesjedal fikk vi en helomvending utover i Giroen. Mannen som så ut til å ha bommet fullstendig med formen endret fullstendig karakter og jeg synes Hesjedal kjørte på en helt fantastisk måte utover i Giroen. Han angrep og angrep og var i brudd gjentatte ganger, for å prøve å hente tid i sammendraget og kjøre inn en etappeseier. På de siste etappene satt Hesjedal med de aller beste, og ble nummer to på de to siste klatreetappene, bak Fabio Aru, mens han kjørte seg opp til en meget imponerende femteplass sammenlagt. Jeg bøyer meg i støvet for måten Hesjedal hentet seg inn igjen.
AUSTRALIAN MATES
Måten Orica-GreenEdge har fremstått siden de gjorde sitt inntog i WorldTouren har alltid fascinert meg. Som en stor backstage pass-fan og fast seer, har jeg fulgt lagets utvikling nøye og jeg må si jeg er mektig imponert over samholdet de har i laget. Mens andre lag gjerne legger tungt press på at rytterne må prestere, er innfallsvinkelen veldig annerledes i Orica-GreenEdge. Laget spiller og vinner ekstremt mye på samholdet i laget. Jeg betviler ikke samhold i andre lag, men hva Matt White og resten av støtteapparatet har fått til med det materialet de har hatt viser for alvor hvor bra de jobber down under.
Yates-brødrene kunne velge fra øverste hylle, og de kunne fort dratt til sine landsmenn i Team Sky. Det samme gjaldt Magnus Cort Nielsen, som herjet i hele Europa i fjor, men dansken valgte også det australske laget. Det er til alle tider en for alle og alle for en, og i Giroen viste de hvilke fantastiske resultater de klarer å oppnå. Først innleder de med å vinne lagtempoen, som etterhvert har blitt en spesialitet for de, mens de på de fire påfølgende etappene sitter i la maglia rosa med tre forskjellige ryttere, i tillegg til å ta en etappeseier med Michael Matthews.
Laget opererer etter en filosofi som har en ekstremt fri og offensiv tankegang, og det er mye fokus på å ha det moro. Laget krever folk som gir av seg selv og har noe å tilby fellesskapet. Selvsagt er prestasjoner viktige, det er jo det man lever av, men personlig utvikling er i høysete, vel så mye som sportslig og laget er et friskt pust i stadig mer autonome tilværelser.
Det eneste jeg vil sette spørsmålstegn ved er lagets bruk av Esteban Chaves. Kolombianeren har åpenbart et stort talent og kan være en framtidig Grand Tour-rytter. Han ble nummer fire sammenlagt i Tour de Langkawi i fjor, mens det ble en åttende plass i mer anerkjente Amgen Tour of California. Chaves, i likhet med sine landsmenn Rigoberto Uran og Nairo Quintana, er en naturlig klatrer og jeg mener han burde fått fri utfoldelse som sammenlagtrytter i Giroen. Istedet endte han opp som rovdrift. Etter et veldig godt utgangspunkt etter lagtempoen burde han siktet seg inn på, og burde blitt rådet og guidet mot å jobbe for en god sammenlagtplassering. I stedet endte han opp med å være all over the place. Stadig jobbende i front, angripende for å komme i brudd og som opptrekker. All erfaring er god erfaring, kan man si, men de burde jobbe mer rettet og spesialisert mot å bli en komplett sammenlagtrytter. Da trenger han erfaring av å sitte i de situasjonene og den belastningen det krever.
FREMTIDENS GRAND TOUR
Med Velons inntog og en stadig presset, økonomisk situasjon er det mye snakk om hva man skal gjøre for å sikre lags fremtid og fortsette å øke populariteten til sykling. Ett av tiltakene som har vært nevnt for å gjøre sykling mer spennende er å korte ned lengden på Grand Tours fra tre uker til 10-14 dager. Blant annet er Tinkoff-Saxo-eier, kontroversielle Oleg Tinkov, for å korte ned Grand Tours. Årets Giro d’Italia står som et godt eksempel på at dette bare er tøv og helt unødvendig.
Først og fremst er det den historiske forankringen og mystikken rundt treukersrittene. Det er den ultimate manndomsprøven og det er en merkevare av ypperste kvalitet. Det er slik de alltid har vært og man burde ikke endre noe ved det. Jeg kjenner mange som bryr seg lite og ingenting om sykling, men når Tour de France kommer sitter de klistret til tv-skjermen dag inn og dag ut.
Treukersrittene er likevel i endring. Kampen om å ha den beste løypen og det beste rittet er hardere enn noen gang og det har skapt mange positive endringer, som har vært med på å øke spenningen et hakk. De siste årene har kortere etapper vært det nye og prakteksempelet fikk vi på den tredje etappen fra Rapallo til Sestri Levante, en 136 kilometer kupert og hard etappe. Michael Matthews vant til slutt etappen, men det var offensiv og hard kjøring gjennom hele etappen og viser at nødvendigvis ikke lange, harde etapper er det som skal til for å lage spenning.
De korte og harde etappene åpner fra offensiv kjøring og bånn pinne fra første kilometer, men jeg mener likevel noen ulidelig lange etapper er nødvendig. De er med på å slite ut ryttere og skille klinten fra hveten. Giroen var full bølgedaler for rytterne, som var med på å skape store deler av spenningen. Hvordan neste etappe skulle bli var fullstendig uforutsigbart og rittet var som en forelsket tenårings følelsesliv.
Dynamikken og oppbygningen av Grand Tours har endret seg en del de siste årene. Mens man tidligere gjerne hadde en mer eller mindre flat første uke, som bød på lite utfordringer, hvor man på mange måter kunne kjøre seg i form tillater ikke dagens løyper dette. Giroen viste at man må være på tåhev hele tiden og komme inn i rittet klar for angrep og hardt kjør. Dette er en av grunnene til at rittet blir så uforutsigbart og spennende hele veien igjennom. De flate etappene er en utdøende art, og fortsetter man trenden med korte etapper med litt terreng, vil man fortsette å få servert severdige og spennende ritt som Giroen var. Det er ingen grunn til å korte ned Grand Tours til 10-14 dager.
HVA VI HAR I VENTE…
Skal ikke skrive så mye mer nå, men vi må ta en liten kikk på Touren, som på papiret ligger an til å bli den kanskje mest spennende og profilerte Grand Touren på lang, lang tid. Vi har alle de største sammenlagtrytterne fra denne generasjonen på startstreken. Alberto Contador, Chris Froome, Nairo Quintana og Vincenzo Nibali, og med mange up-and-coming Grand Tour-ryttere hakk i hæl. Romain Bardet, Daniel Martin, Richie Porte, Tejay van Garderen, Thibaut Pinot, Andrew Talansky, Rigoberto Uran og Bauke Mollema. Det er litt av gjeng!
Og apropos korte etapper: Tour de Frances to siste klatreetapper, den 19. og 20. etappen, der bys det opp til dans! Etappe 19, som er 138 kilometer lang, starter i Saint-Jean-de-Maurienne og skal over Col du Chaussy (1. kat, 15,4 km à 6,3%), Col de la Croix de Fer (HC, 22,4 à 6,9%) og Col du Mollard (2. kat, 5,7 km à 6,8%). Deretter svipper man innom startbyen igjen, før man tar fatt på de 18 lange kilometerne opp til La Toussuire (6,1%). På den 20. etappen gjentar man suksessen fra 2011, hvor man skal over Col du Galibier, før man avslutter opp Alpe d’Huez. Etappen med to av de kanskje mest ikoniske Tour-fjellene, ble et fyrverkeri i 2011, da Alberto Contador angrep allerede opp Col du Télégraphe og fikk med seg Andy Schleck. Det er ingen grunn til at årets etappe skal bli mindre spennende og med bare 111 kilometer på programmet ligger det an til full gass fra start av.
I dag er det 30 dager til Tour-starten går i Utrecht den 3. juli. Det er bare å sette seg ned og telle dager!
REPRISE: ASO gjentar suksessen fra 2011 med den avgjørende etappen over Galibier og opp Alpe d'Huez. Foto: Cor Vos
