Les alle sakene om Frank:
…
– Jeg kan sikkert virke arrogant på mange, sier Gino.
Han har akkurat latt rytterne starte og avslutte en krangel om veivalg og lengde på turen. Bare ved å se spørrende på en av dem.
Han hiver innpå snus.
– Jeg er åpen og ærlig hele tiden. Jeg tar et oppgjør der og da, og så er det ferdig umiddelbart. Det er kanskje ubehagelig for enkelte, men jeg har ikke tid til å gå rundt grøten. Men jeg gjør det aldri i plenum. Det blir helt feil i mitt hode.
Foran oss sitter noen av Norges beste talenter på sykkel, og sola skinner om kapp med to gamle menn med vinduene nede.
– Ja dette er en skikkelig jobb, tenker jeg.
Jeg henger halvveis ut gjennom vinduet med kameraet feiende langs buskas og stabbesteiner. Noen ganger ser jeg fjellveggen, og andre ganger rett ned og ut over havet. Jeg må et par ganger nappe med meg både kamera og hodet inn i bilen igjen når vi møter busser. Jeg blir kastet hit og dit i småsvinger.
Jeg blir småkvalm.
– Skal du lykkes som norges beste talentutvikler over tid så må du ha en enorm tillit til dine egne planer. Du kan lykkes som frelser, eller stemples som røver. Noen vil ønske å korsfeste deg uansett. Jeg har faktisk ikke hatt kontrakt siden 2006. Det har alltid bare vært en prat og så tatt hverandre i hånda. Ikke mer.
Gino ler.
– Jøss, «gentlemens agreement», eksisterer den fortsatt? spør jeg
– Ja, for meg gjør den det. Et ord er et ord. Jeg er vokst opp med dette fra bygda mi i Belgia, og er vant til at når en sak er diskutert ferdig så holder man seg til det man er enige om uansett.
– Jeg har det samme i meg fra «gamle dager» i Valdres, men det er en del som har brent seg stygt på det i møtet med noen som vil utnytte godtroende folk. Ikke alle er fra bygda, svarer jeg.
GEITER
Ved fyret stuper jeg inn i bagasjerommet og trekker fram baguetter, cola og småkaker. Mat og drikke nappes ut av hendene mine som i en barnebursdag. Noen av de lokale brune kommer umiddelbart for å hilse på. De føler seg på lik linje med de blå, geiter som de er.
Noen knytter kontakt umiddelbart, som fjellgeita Odd Eiking, mens andre avslører for et øvet bondeøye manglende erfaring og kjærlighet til husdyr.
– Jeg vil spandere skikkelig lunsj i morgen på alle gutta. Da har vi hviledag, og jeg syns de har opptrådt proft oppi alt ekstra disse dagene. Det er viktig at de lærer seg at slike ting også er en del av pakka ved syklingen.
Etter 6,5 time i bilen sjangler jeg inn på rommet. Jeg bestemmer meg for en sykkeltur, og jeg tråkker i retning Saint Jordi. Etter noen kilometer er hodet på plass, og jeg begynner å memorere dagen som er gått. Dette er medisin for kroppen, og den beste måten jeg klarer å få lagret ting i hukommelsen.
I morgen er det hviledag og min tur til å massere. Men hvordan gjør man det?
MIN TUR
Det er hviledag. Så hva skal jeg bruke denne fridagen til? Frokost, fotografering ved strandpromenaden, sykle et par timer, felles lunsj, massasje, middag og så planlegge neste dags trening. Mine tanker om at hviledagen var lang og slapp som en bassengdag på chartertur til et Ving-senter slo kontra umiddelbart.
Martin, Jo og Philip er ivrige etter å teste de nye temposyklene. Jeg er ivrig etter å sykle heller enn å kjøre bil og slår ivrig følge. I morgen er treningen delt i to økter, og vi drar ut for å finne en egnet prologløype for temposyklene.
– Je lyt prøve’n et drag, sier Martin.
– Skiltspurt, tenker jeg og spretter opp for å være forberedt.
Men rompa til Martin sitter like fast til setet, men strikken rundt lårene er betydelig strammere. Sekunder senere ligger jeg i bukken og leter etter smult farvann mens jeg biter så hardt jeg kan i bakhjulet hans. Hjulet glipper som noen tar beinet fra en tannløs buhund, og det eneste jeg gaper etter er luft og selvtillit.
– Du prøvde da, trøster Martin.
Det er lunsj.
Gino samler sine ryttere rundt et langbord hvor vi deler et felles måltid. Han er Don Corleone, midtpunkt i flokken. Når Vegard og Philip stiller i passende solbriller for å ta rollene som consiglieres er stemningen satt.
– Dette er noe av det jeg savner mest fra Italia. Å samles for å dele god mat sammen. Jeg kan nesten ikke huske at jeg spiste middag alene den tiden, sier Vegard om tiden i Toscana
– Kjenne du ein Valdresing, så e du kji svøltin, mumler jeg mellom to munnfuller.
Rommet mitt har på ettermiddagene vært fylt opp av massasjebenker, oljer, håndklær, to voksne menn med sterke hender og en gjeng halvnakne unggutter. I starten var det litt uvant og jeg var ikke sikker på om jeg skulle gå inn eller ut av rom, bad og stue. Men de følte seg absolutt som hjemme.
– Det er avgjørende for et best mulig utbytte av samlingene at musklene ikke pakker seg og blir stinne. Rune har sett mange nok sykkelbein gjennom årene på Mallorca til å vite forskjellen på trening med og uten god restitusjon.
Rune knar, peker og forklarer på beinet til Jo, og jeg drister meg til å kjenne etter hvordan det kjennes ut. Maskuline herrebein innsmurt i massasjeolje er ikke hverdagskost, og det hele kulminerer i klossete klåfingre uten begrep på nøyaktig pleie og omsorg. Det er mye enklere å gjøre opp et slakt av gris, sau eller elg.
Dette krever tilvenning og kunnskap.
– Jeg har slitt med en prolaps i over et halvt år nå. Jeg peker på ryggen og drar hånda nedover beinet.
– Er du sikker på at ryggen din er åpen nok i fronten, slik at prolapsen kan få plass?
Jo er ferdig med massasjen sin, og jeg blir kommandert ned på benken. Rune bretter beinet mitt og legger det mot skulderen sin.
–Slapp helt av nå. Det føles som om tommelen går gjennom magen og helt inn i ryggsøylen på venstre side. Slappe av er det jeg får aller minst til. Jeg har mer enn nok med å ikke kaste opp. Og jeg som trodde massasje var godt. Duftlys, varme steiner og aromatiske oljer under feminine fingre, kastes brutalt inn i en vondtgodt følelse. Men 10 minutter senere kjenner jeg at «med vondt skal vondt fordrives» faktisk har hold i seg av og til.
Jeg konkluderer med at jeg er bedre som pasient enn massør.
Fra naborommet strømmer franske gloser ut gjennom døra. Alain Benoit er som franskmenn flest lite fleksible i språkvalget, så alt utenom fransk snakkes helst ikke. Odd Eiking snur det til noe han kan ha nytte av, og massasjetimene benyttes også til undervisning. Jeg tenker at mange timer på benken til Alain gjør Odd fleksibel både i kropp og språk.
Oppholdet går ubønnhørlig mot slutten, og med under 48 timer igjen er jeg fortsatt usikker på hva resultatet blir.
Det gode er at jeg blir mer og mer en naturlig del av laget, men alle avkrysningene jeg skulle få til på sjekklisten over roller i laget er litt mer som kruseduller.
KJENNING: Rune Lexberg har løsnet mye sykkelmusklatur på Mallorca. Men hvor mye av kunnskapen sitter fortsatt igjen hos Frank?
…
Følg i sporene til Joker neste gang du er i Palma:
http://www.strava.com/activities/117294583
