Fotballag som Real Madrid kan innkassere inntekter fra 100 000 tilskuere på hver eneste kamp. Det er lett å forstå at de kan betale spillere med over hundre millioner i lønn i året. I sykkelsporten er det annerledes. Under en etappe i Tour De France kan det være over en million tilskuere langs løypa, likevel er det ingen av dem som har betalt en eneste euro til verken arrangør eller deltagere for å bivåne spetakkelet.
Sjekk ut: Radio Landevei med masse podkaster!
En milliard mennesker ser Tour De France på tv hvert år, men heller ikke inntekter fra tv-rettigheter tilfaller syklistene, eller lagene deres. Disse kan rittarrangørene putte rett i lomma, akkurat som inntektene de får fra start- og mål-byene som må betale for å arrangere en Tour-etappe.
Et sykkellags inntekter kommer fra to kilder: sponsorinntekter og premiepenger. I tillegg kan ryttere tjene ekstra på private sponsoravtaler, foredrag og lignende. Premiepengene som en syklist vinner i et ritt fordeles i laget, både på ryttere og støtteapparat.
Sjekk også ut: Landeveis mekkeskole
Sponsoravtaler har ofte ikke varighet utover et par-tre år, mens et sykkellags satsing må være mer langsiktig. I tillegg må sykkellagene søke om lisens i god tid før kommende sesong. Et av de viktigste kriteriene for å få lisens og world-tour-status er en bankgaranti som garanterer at alle de 25-30 syklistene og støtteapparatet på et topplag får lønn gjennom sesongen. Uten en stor sponsoravtale i boks er slike garantier vanskelig å få på plass. En utvikling vi har sett de siste årene er at mange av sykkellagene derfor er eid og støttet av rike menn som synes sykling er såpass moro at de gjerne har som hobby å drifte et profflag.
Les også: Sjekk ut denne klassiske langturen like utenfor Oslo!
Trenden er dog ikke helt ny.
GAL ELLER GENIAL? Oleg Tinkoff betaler i dag store deler av lønnen til Alberto Contador. Utad en løs kanon, sett fra innsiden noe smartere. foto: Tinkoff-Saxo.
I FORDUMS TIDER
I gamle dager var det vanlig at de profesjonelle sykkellagene var eid og drevet av en hovedsponsor. Syklistene på Bianchi-laget på femtitallet, fikk lønn direkte fra sykkelprodusenten Bianchi, men først og fremst tjente disse syklistene seg rike på kriteriumsritt etter Touren og showritt på velodromen om vinteren.
En stor sykkelstjerne kunne på 50- og 60-tallet tjene inn mye av årslønna si på startpenger i showritt rundt omkring i Europa. Disse pengene var syklistens egne og ble ikke delt i laget.
Helt til midten av 80-tallet var det vanligst at syklistene var ansatt av hovedsponsoren. Ønsket du lønnsforhøyelse måtte du gå i forhandling med markedssjefen i Renault, Bic eller Molteni. Lagledelsen kunne legge inn et godt ord, men de hadde også strenge budsjetter å forholde seg til.
Den franske proffsyklisten Laurent Fignon, som tross en seier i Giroen, to i Milano – San Remo og to seiere i Touren, fortsatt er mest kjent for den Touren han tapte med åtte sekunder i 1989, ønsket å endre dette. Da han opplevde at Reanult-laget ble lagt ned da den sykkelinteresserte direktøren døde, opprettet han selv et driftsselskap for å organisere laget System U.
Fignon innførte med det en lagstruktur som er gjeldende fortsatt. I disse dager er et profflag oftest eid av selskap som ansetter og leier inn syklister og støtteapparat. Selskapet tilbyr sponsorer tilgang til sykkellaget, og sykkellaget blir produktet det selger. Et profflag skal som alle andre bedrifter, helst gå med overskudd.
BILSELGERE: Da Laurent Fignon og Bernard Hinault syklet for Renault tidlig på 90-tallet, fikk de sin lønn rett fra bilprodusenten. Foto: Cor Vos.
Driftsselskapet får inn penger fra sponsorer som det fordeler slik det føler passende. På denne måten vil lag kunne fortsette arbeidet selv om sponsorene endrer seg. Vi kan følge lag fra sponsor til sponsor. Riis Cycling som i sin tid eide laget Saxo-Tinkoff startet med Home Jack & Jones i 1999, og fortsatte som Team CSC og Team Saxo-bank frem til det siden ble til Tinkoff-Saxo, nå eiet av smått eksentriske Oleg Tinkoff.
Siden 1999 og frem til salget var Bjarne Riis hovedeier og lagsjef. Profflaget Peugeot, som ble driftet av bilprodusenten med samme navn, startet opp i 1903. Først i 1987 ble Velo Club de Paris opprettet med mål om å fortsette profflagets drift. Med Peugeot ute fortsatte laget som Z, Gan og senest som Credit Agricole.
Når en lagleder som Bjarne Riis setter opp et budsjett for laget sitt må han ta hensyn til syklistenes lønninger, støtteapparat, organisasjon, kontor- og lagerlokaler osv. Får han dekket inn alt dette kan han putte resten av potten i egen lomme. Gode syklister koster mer, men genererer også høyere inntekter. Kabalen må gå opp.
GAMLE, RIKE MENN
Kravet om bankgaranti fra UCI og den generelle kostnaden ved det å drive et profflag har gjort at det nå nærmest er blitt påkrevd med en «rik onkel» i kulissene når et nytt profflag blir opprettet. Det er vanskelig å få et profflag til å bli et overskuddsforetak i seg selv. Løsningen med rike sykkelfans på eiersiden er heller ikke helt uten historie.
I 1984 startet den franske mangemillionæren Bernhard Tapie superlaget La Vie Claire. Tapie hadde tjent seg rik på å kjøpe opp kriserammede selskaper og selge dem videre. Helsekost-kjeden La Vie Claire var et av Tapies prosjekter, pedal- og sykkelprodusenten Look et annet.
Begge merkevarene gikk inn som sponsorer for 80-tallets storlag. Bernhard Hinault, Greg Lemond og Andy Hampsten var bare noen av stjernene som hevet lønn fra La Vie Claire-laget på slutten av åttitallet. Da Tapie kjøpte fotballklubben Olympic Marseille i 1986 trakk han seg etter hvert gradvis ut av sykkelsporten. Tapie ble senere dømt for matchfiksing og fradømt retten til å eie en fotballklubb. La Vie Claire gikk konkurs kun noen år senere og mye tyder på at Tapie melket kjeden for å drifte den tids superlag i Tour de France.
DÅRLIG INVESTERING: Flavio Becca, milliardær fra Luxemburg, satset stort på Andy Schleck. Det kom lite ut av investeringen, og laget er nå overtatt av sykkelprodusenten Trek. Foto: Cor Vos.
I de senere årene er det kanskje Bob Stapleton som har vært sykkelsportens mest kjente riking. Stapleton tjente seg søkkrik på å selge mobilselskapet sitt Voicestream Wireless til tyske T-Mobile (Deutsche Telekom) for 50 milliarder dollar. Nærmest med en viss ironi tok Stapleton over driften og eierskapet av profflaget T-Mobile i 2006 da Deutsche Telekom trakk seg ut av sykling etter en rekke dopingskandaler.
Lagets eierskap ble flyttet fra Tyskland til USA. Stapletons selskap High Road-sport tok over profflaget og innførte helt nye idealer og rutiner når det kom til doping. Da laget ikke fant noen ny hovedsponsor i 2007 finansierte Stapleton driften gjennom High Road, med penger fra egen sparekonto. High Road var kun navnet på firmaet Stapleton opprettet for å drive sykkellaget og hadde ikke noe produkt til salgs, annet enn sykkellaget selv. Først i 2008 fikk laget en ny tittelsponsor til Tour De France, Colombia sportswear, før HTC gikk inn fra 2009 og ut 2011.
MER PENGER FRA EGEN LOMME
Når det kommer til å bruke egen sparekonto på sykkellag er det lite som matcher de siste års superlags finansiering. Team BMC har en sykkelprodusent som hovedsponsor. Sveitsiske BMC er en liten produsent og sykkelmerkets omsetning matcher på ingen måte markedsbudsjettet. Team BMC, med tidligere og nåværende stjerner som Cadel Evans, Philippe Gilbert, Taylor Phinney, TJ Van Garderen og Thor Hushovd i stallen hadde i 2011 et budsjett på over 20 millioner euro i året. Et overskudd i tilsvarende klasse kan sykkelprodusenten BMC bare drømme om.
STYRTRIK: Andy Rihs finansierer i dag Team BMC, nærmest av egen lomme. Foto: Øyvind Aas.
World tour-lags budsjett ligger mellom 6 og 25 milloner euro. BMC er kjent for å ha et av de høyeste i bransjen. BMC-eier Andy Rihs fortalte Landevei da vi møtte ham på firmaets fabrikk Sveits at de solgte ca 200 000 sykler i året. Dette tilsier en omsetning på et par milliarder kroner. Men firmaets eier Andy Rihs har uansett penger nok.
Den godslige sveitseren har tjent seg søkkrik på høreapparatprodusenten Phonak, nå Sonova, og nyter nå en aktiv pensjonisttilværelse med produksjon av dyr vin på sin vingård i Toscana, samt med eierskap av både sykkelprodusenten og –laget, BMC.
– Dette er en investering, ikke et hobbyprosjekt understreket Andy Rihs likevel da vi spurte ham om sykkellagets store budsjett. Det er klart at både laget og sykkelmerket er i en startfase. Til sammenligning er det interessant å se på det kanadiske sykkelmerket Cervélos vekst fra et ukjent lite triatlonmerke på slutten av nittitallet. Da de gikk inn på Bjarne Riis’ lag CSC tidlig på 20-tallet var de veldig små, nå er de et av et fåtall supermerker i et stort globalt sykkelmarked.
Andy Rihs påpekte også at selv om BMC-laget kun har BMC som navngivende sponsor tjener de gode penger på de mindre sponsorene også. Først og fremst da disse utstyrsleverandørene må betale BMC-laget for hver gang de ønsker å bruke en BMC-syklist i markedsføringen av deres produkter. Det være seg Shimano, Pearl Izumi, Giro eller noen av de andre som leverer utstyr til superlaget. Selv om Thor Hushovd og Phillipe Gilbert har personlige skoavtaler kan BMC ta seg betalt fra andre lagsponsorer når disse ønsker å bruke eksempelvis Gilbert i en reklame.
HARRY: Gerry Ryan gjorde seg rik på å selge campingbiler. Han finansierte lenge det australske laget Orica-GreenEdge av egen lomme. Foto: Orica-GreenEdge.
Å sponse et sykkellag på øverste nivå er åpenbart dyrt og krever en voldsom vekst i omsetningen hvis det skal betale seg. Men internasjonal sykkelsport er også en av de arenaene for sponsing der bedriftsnavn for størst eksponering. Bedriftene blir nevnt hundrevis av ganger under lange direktesendinger og er synlige på draktene til syklistene flere timer i strekk. I tillegg har sykkelsporten, tross alle dopingskandalene, fortsatt en moderne og positiv image som lett kan linkes opp til miljø, helse, teknologi og reiseliv.
Dopingskandalene og finanskrisen på slutten av forrige tiår stoppet ikke pengestrømmen til internasjonal sykkelsport. UCI viser til at i 2009 så var totalbudsjettet for de 39 lagene i de to øverste divisjonene, Pro Tour og Pro Continental, 235 millioner euro. I 2012 var det 40 lag som totalt hadde et budsjett på 321 millioner euro. En vekst på tre år på over 36 prosent og det i år som globalt sett har vært ganske så tøffe økonomisk.
ØSER UT: Imangali Tasmagambetov (joggedress) er ordfører i Astana, og finansierer laget med samme navn med byens midler. Foto: Astana.
DERFOR ER DET IKKE FLERE ONBOARD KAMERA FRA RITTET
I skrivende stund krangles det så busta fyker mange aktører imellom. Lagene har som vi har illustrert sine inntektskilder, men rittarrangører tjener lite penger med tanke på det voldsomme levenet de steller i stand. En rittarrangørs store inntektskilde er salg av tv-rettigheter. Således skulle en kanskje tro at de nye minikameraene som kan filme fra rytterperspektiv vil være en ny måte å tjene penger på.
Det er det også, men det som er stridens kjerne er hvem som skal få disse inntektene.
Lagene på sin side mener bildemateriale tilhører dem. Rittarrangøren mener dette er deres bilder, all den tid det er de som selger rettighetene. Enkelte ryttere mener det er deres materiale, som de fritt kan bruke på sitt eget nettsted for å øke sin egen markedsverdi. Så har du produsenten av kameraet, som mener bildene tilhører dem, for å styrke deres posisjon som kameraleverandør.
Enn så lenge står dette som en uløst problemstilling i sporten, selv om det er konsensus om at dette vil gjøre sendingen mer attraktiv.
SJEKK VIDEO FRA OPPTREKKET TIL GIANT SHIMANO FRA ATOC 2013 her!
