Sogndal, 21. juli 2015: Det regnet på start, og det lå et gravalvor over feltet bak masterbilen ut fra Årdalstangen. Alle var klar over distansen og utfordringene som ventet. 126km fra Årdalstangen til Oscarshaug via Øvre Årdal, Tindevegen og Turtagrø, deretter 44km transport til Gaupne der det var duket for 26km individuell tempo fram til målgang i Sogndal.
Saken fortsetter under
Kjersti Aanderaa leder dameklassen overlegent, men også hun innrømmer at dagens etappe var brutal. Her fra starten av tempoen, 26km fra mål. Foto: Ingeborg Scheve
Etter en våt start fikk vi en halvtime opphold før slusene åpnet seg igjen. Med vinterbukser, ulltrøye, Goretex jakke, vinterhansker, neopren skotrekk og lue under hjelmen la jeg løs på oppgaven. De første tre milene var motbakke, og det av den bratte sorten. Perfekt for klatremusa. Kanskje kunne jeg berge til etappens King of the Mountain på Oscarshaug, like før Sognefjellet. 47km, mest motbakke.
Det gikk uforskammet greit til toppen av Tindevegen. Men der sank temperaturen til under 4 grader, og det var vind fra alle kanter. Fingrene mine ble vasne, frosne og ubrukelige på et blunk. Jeg kunne verken gire eller bremse, og moralen sank som i takt med kroppstemperaturen.
Saken fortsetter under
Vegen ble drøy for mange. Her fra transportetappen fra Oscarshaug mot Gaupne. Foto: Ingeborg Scheve
Les også: LUKTEN AV TIGERBALSAM
Jeg skimtet mekanikeren og bilen hans et par hundre meter lenger framme, i ferd med å laste en havarert sveitser med brukket baktriangel. Foran meg lå et par mil nedover til Turtagrø, der det vil bli nødvendig å bremse, om ikke gire. Mulighetene for å tilkalle følgebilen før matstasjonen i Turtagrø var minimale, både fordi området mangler mobildekning og fordi overnevnte fingre ikke kunne taste på mobilen.
Da jeg satte meg inn i bilen til mekanikeren, gråt jeg. Litt usikker på om det var på grunn av århundrets neglesprett eller skuffelsen over å måtte gi seg etter klatringen på dagens etappe. Samtidig vet jeg jo at beslutningen var den eneste riktige under dagens forhold.
Saken fortsetter under
Umulig å ikke bli imponert av naturen, til tross for frosne fingre. Foto: Ingeborg Scheve
Fossefall hvor enn man snur seg. Foto: Ingeborg Scheve
Les også: SOLID LAGSTRATEGI
Resten av etappen satt jeg i tidtakerens bil ved starten av tempoetappen og tok imot ryttere som skulle inn på dagens siste delmål, tempoen. Ingen var tørre, alle var kalde, noen kjørte med bare knær og alle smilte.
– Dette er første gang jeg har kjørt temporitt i termobukse og vinterregnjakke, kommenterte en av feltets racere.
Marius som kjørte tidtakingen på King of the Mountain etappen fortalte at noen av rytterne fant en elektrisk håndtørker på toalettet på Oscarshaug, og ble der inne i flere minutter.
Les også: TIDENES LENGSTE
Fordelen med bilturen til mål, var at jeg fikk sjansen til å se meg rundt. Landskapet og naturen er imponerende. Blygrå himmel gir et mektig bakteppe for lave tåkeskyer og uendelige fossefall. Og i morgen er det en ny dag. En ny etappe og nye muligheter. Men først skal det tørkes sko, bukser, jakker, trøyer, sokker, hansker, buffer og sekker. Sykler skal vaskes, overhales og oljes. Og dagens utfordringer skal fordøyes sammen med en heftig middag.
Resultater kommer
Noen tok seg tid til å varme seg underveis. Foto: Ingeborg Scheve
Lustrabui skuffet ikke - bakervarene var like gode som minnene fra Viking Tour 2013 da Touren hadde to netter i Luster. Den gang med 25 plussgrader. Foto: Ingeborg Scheve
