I helgen leste jeg denne artikkelen på db.no. Noen hadde sabotert ungdomsmesterskapet for landeveissyklister ved å kaste piggtråd på bakken
Kjære sykkelhatere bak rattet, dette er noe vi må snakke om. Ungdommens NM – altså UM – ble forsøkt sabotert med oppkuttet piggtråd. Jeg blir lettere apatisk. Man mister troen på menneskeheten når man leser slike saker. Jeg tok til Twitter og skrev ”denne artikkelen illustrerer ekstremt godt hvor mye syklister-i-veien-hatet har mistet roten i all rasjonalitet”. Noe må gjøres. Vi trenger en felles forståelse. Syklister er nemlig ikke bare folk i kondomdress; en gjeng som tror de er hevet over resten av trafikantene og som bryter vikeplikten for enhver pris. De er bare vanlige folk som deg, meg, Ola og Kari Nordmann.
Når man begynner å sabotere ungdommens NM, da snakker vi et absolutt lavmål i bilist-syklist-konflikten. En ting er nå sabotasjen, en annen er den potensielle livsfaren man utsetter barn for. All rasjonalitet har forsvunnet når man er villig til å risikere livet til barn. Selv om de bare er barn så når de ganske høye hastigheter, på de riktige stedene 50 km/t. Hvordan kan man på noen som helst måte legitimere å påføre barn traumatiserende velt og kanskje månedsvis med smerter fra brukne bein? Å skape frykt blant barn, frykt for å gjøre det de liker og frykt for å ferdes langs veien. Hvordan kan man rasjonalisere noe slikt?
For å sette mitt perspektiv litt i kontekst kan vi ta litt om min bakgrunn først. Jeg har siden jeg var 15 år brukt tusenvis av timer på å sykle rundt på landeveien. I 2013 og 2014 var jeg en del av TVK Elite, og jeg har vært rundtomkring i Norge, Spania og Belgia både på konkurranser og treningssamlinger. I fjor tilbakela jeg omtrent 18.000 kilometer på asfaltdekket vei. Nå sykler jeg til og fra jobb gjennom Trondheim sentrum hver dag, så jeg har en del erfaringer med mine medtrafikanter.
I fjor mistet 22 år gamle Petter Omsland Nikolaisen livet da han ble drept av en 40-åring som kjørte i ruspåvirket tilstand. Han var bare ute og syklet med noen kamerater, nøyt freden og gleden sykling gav han, på samme måte som mange av oss andre. Eneste forskjellen var at han aldri skulle komme hjem igjen til sine kjære.
Til stadighet er det kronikker, kommentarer og nyhetssaker om konflikten mellom bilister og syklister. Vi hører om bilister som opplever syklister som skaper farlige situasjoner, og omvendt. Disse sakene er hovedrett for kommentartrollene på Internett. Det hagler hat og stygge ord, kommentarer som «HOLD DERE BORTE FRA VEIEN», «Jeg oppfordrer alle til å presse syklistene av veien», «De tror de eier veien» og klassikeren «Dere har ingen rett til å sykle i veien».
Syklister i veien har etterhvert blitt en forhatt gruppe. Vi er til hinder, vi skaper farlige situasjoner og opptrer som drittsekker. Vi blir ofte fremstilt som at vi eier veien. At regler som vikeplikt og trafikklys opphører for oss, og at vi bruker trafikkreglene slik det passer oss.
Min erfaring er at dette går begge veier. Det er idioter blant syklistene og det er idioter blant bilistene. Hvem har ikke opplevd å sitte i en bil og måtte bråbremse fordi en annen bil bryter vikeplikten. Når en rød Golf sniker i køen, bryter vikeplikten eller foretar en upassende forbikjøring så legger du ikke alle eiere av røde Golfer for hat, vel? Du går ikke på Internett og oppfordrer alle andre bilister til å presse røde Golfer av veien? Man finner som sagt idioter i begge leire, men man trenger vel ikke legge hele gruppen for hat bare fordi det finnes noen idioter.
Vi er mange forskjellige typer som sykler langs veien. Du har dem som sykler fordi det er praktisk og så har vi dem som sykler for trening og rekreasjon. Hva har vi alle til felles, også med bilister? At vi bare er vanlige folk. Vi ser på Nytt på nytt på fredags kveld, vi nyter også alkohol på byen, vi går på konserter og kulturarrangement, og vi henter våre barn og søsken på skole og trening. Majoriteten av oss betaler faktisk også årsavgift for motorvogn, all den tid mange av oss også disponerer bil. Vi ønsker ikke å plage andre med å sykle i veien, vi ønsker ikke å skape farlige situasjoner, vi ønsker bare å få gjøre noe vi finner både glede og nytte i.
Har det virkelig blitt så ille at de fem sekundene man må ligge bak to syklister er så viktige at man er villig å risikere å bli drapsmann bare for å ikke tape de fem sekundene? Fem sekunder som man meget mulig vil få igjen fordi man får klaring på andre situasjoner man ville blitt hindret i lenger frem i veien. Fem sekunder du gjerne tjener, fordi et par syklister i veien gjerne betyr to mindre biler på veien.
Neste gang du som bilist kommer kjørende opp bak to syklister som ligger ved siden av hverandre og du kjenner en blodåre melder sin ankomst i pannen din, tenk litt på dette: hvis du tror vi sykler to stykk i bredden bare fordi vi er egoistiske og ikke gidder å flytte oss, da tar du feil. Vi sykler to i bredden for vår egen sikkerhet, slik at de som ønsker å komme forbi på sekundet ikke skal la seg friste til en forbikjøring. Legger vi oss på linje, da kjører gjerne du forbi, men plutselig kommer det en bil i mot, og hvem er det da som ryker til om du må svinge brått inn igjen i ditt felt?
Når vi sykler i veien og ikke på fortauet, så er det ikke fordi vi tror vi eier veien, vi gjør det også for vår egen sikkerhet. Sykler vi på fortauet er det slalåm mellom deg og barna, og jeg vil heller bruke litt plass på veiskulderen enn å ende opp med å kollidere og potensielt påføre ditt barn eller deg livstruende skader. Det er forøvrig også fartsregler på fortauet, som tilsier at man ikke skal holde enn fart høyere enn 8 km/t (altså gangfart). Du kjører vel heller ikke i 100 km/t i 40-sonen?
Det er ikke slik at vi for alt i verden ønsker å sykle i veien hele tiden. Gjennom tungt trafikkerte og kaotiske gater er det få av oss som ønsker å begi oss ut på. Vi skulle gjerne sett at det var sykkelveier overalt i byene, så bilister og syklister kunne fredfullt kunne ferdes hver for seg, men sånn er det ikke.
De siste årene har det også vært en økning i antall tilfeller av sabotasje mot ritt, som under helgens UM. Tegnestifter blir strødd i veien, i håp om at syklistene skal punktere og sette en effektiv stopper for de «aldrende menn i midtlivskrisen» sine personlige mål i Trondheim-Oslo eller Birkebeinerrittet.
Når man leser og hører om saker som dette føler man seg ingenting annet enn hjelpeløs. Hvordan kan man på noen som helst måte legitimere ting som dette, og spesielt helgens tilfelle? Vi snakker om små, uskyldige barn. Barn som ikke vil gjøre noe annet enn å sykle fordi de synes det er morsomt. Akkurat på samme måte som de barna som er på Norway Cup og spiller fotballkamper mot hverandre. De gjør det fordi det gir de glede. Ekebergsletta er fotballspillernes arena; landeveien syklistenes. Bare fordi du ikke liker fotball eller at Ekebergsletta brukes til Norway Cup så går du ikke dit, punkterer fotballer og går løs på ungene med balltre?
Premissene for syklister er ganske enkle: vi benytter oss av en infrastruktur som allerede er tilstede. Vi krever ikke million på million i året for å bygge anlegg eller drive vedlikehold, vi bruker noe som allerede er der og alltid vil være der. Ved å sykle skaper vi mindre køer i byene og de helse- og klimamessige gevinstene er enorme – staten sparer millioner. I hele Europa mottas syklistene med åpne armer, i Norge synes vi å være en forhatt gruppe og konflikten eskalerer år for år. Hva er det egentlig med syklister som er så vanvittig provoserende? Har vi virkelig så dårlig tid at det å vente ti sekunder for å passere en syklist blir trumfet av å risikere livet til et medmenneske, en helt vanlig person – mest sannsynlig ekstremt lik deg i bilen, enten du liker det eller ikke – for å spare de få sekundene?
