Tour de France er verdens største sykkelløp. Intet annet ritt kan måle seg med Le Grand Boucle hva angår publisitet og oppmerksomhet. 198 ryttere fra 22 lag sykler 21 etapper i løpet av 23 dager. På deres strabasiøse reise til Paris tilbakelegger sykkelproffene drøye 3500 kilometer gjennom hele Frankrike. De sykler på flatmarken i nord og over fjellene i sør. Vi ser dem på TV når de gir intervjuer ved start og igjen når de nettopp har krysset mållinjen. Men først og fremst følger vi dem på direkten når de kjemper om etappeseierne ute på landeveiene. Flere timer daglig og tettere enn tett.
For å kunne nyte denne opplevelsen hjemmefra, trenges det imidlertid et svært apparat av journalister som dekker alle etapper til enhver tid. Et apparat som alltid jobber og aldri sover. Folk som holder det gående i 24 timer, døgnet rundt bokstavelig talt.
LES OGSÅ: Solid lagstrategi
En som virkelig kan faget sitt er Dag Otto Lauritzen. Sykkelsportens grunnfjell er ikke bare tidligere storsyklist, men også reporter for fjernsynskanalen TV2. Hver dag under Tour de France analyserer han etappene, intervjuer proffene og gir oss i det hele tatt en bedre forståelse for hva som foregår ute på de franske landeveiene.
Vi fikk lov til å sitte på i bilen til Dag Otto under en etappe i årets Tour de France og pratet litt om jobben hans. Et utdrag av samtalen vår kan dere lese nedenfor. Den komplette reportasjen leser dere i Landevei snart.
…
Dag Otto, du kjenner Tour de France både som rytter og som journalist. Hvilken rolle er mer stressende?
- Det er ikke noe tvil om at det å være rytter i Tour de France fysisk sett er mer stressende. Det er et helt annet stressnivå å være aktiv deltaker enn det å være journalist. Samtidig behøver man som ryttere ikke å tenke på noen ting annet enn å være i god form og gjøre oppgavene som man er satt til å gjøre. Det vil si eventuelt å vinne en etappe, satse på å gå i brudd eller hjelpe kapteinen sin. Men det er klart at en journalist i Tour de France må kunne takle en del stress, den også.
Hvordan ser en ”vanlig” arbeidsdag i Tour de France ut for deg og resten av teamet?
- Vi begynner tidlig om morgenen med en joggetur. Vi har en intern avtale om at vi skal ha like mange etapper med trening som rytterne har i Tour de France. Så da gjelder det å komme seg ut, få frisk luft, prate litt og være sammen.
Hva skjer så?
- Så drar vi til startbyen i god tid. Gjerne to timer før start for å slippe å bli hindret av reklamekaravanen som ruller av gårde omtrent samtidig. Vi pleier å sette oss ned i landsbyen i startområdet, der vi legger en liten plan for dagen. Vi henter gjerne dagens avis, L’Équipe, leser litt og prøver å få rede på hva som foregår bak kulissene. Som oftest prater vi også med andre journalister, for å få deres syn på saken. Så begynner det å nærme seg at rytterne ankommer start.
LES OGSÅ: En æra tar slutt
For utenforstående virker det gjerne som et salig kaos når rytterne først er ved start og journalistene hiver seg rundt for å få et intervju eller to. Plutselig skjer det ting overalt. Hva gjør dere?
- Vi lager gjerne et åpningsstykke der vi introduserer dagens etappe. I tillegg lager vi en live-reportasje fra start. Så snakker vi med rytterne, sportsdirektørene og kanskje med publikum. Det er en ganske hektisk og stressende jobb, men jeg elsker det.
Så følger den obligatoriske bilturen, riktig?
- Ja, vi reiser av gårde rett før feltet starter og kjører ut i løypa. Dette gjør vi for å se selve løypa og for å føle på kroppen hvordan det er med vind og andre ytre faktorer. Gjerne stopper vi et sted underveis og lager en liten live-reportasje, der vi forteller Christian Paasche, Johan Kaggestad og TV-seerne hva som kan forventes på ulike steder i løypa. Deretter kjører vi som regel rett til mål, hvis ikke vi filmer fra et brudd eller fra selve pelotongen. Det å være sjåfør i Tour de France er en ganske så stressende oppgave som krever mye konsentrasjon.
Men arbeidsdagen din tar ikke slutt når du passerer målstreken. Da fortsetter den, gjør den ikke det?
- Jo visst. Jeg kommer som regel i mål én time før rytterne, hvis ikke vi har blitt forhindret og ikke kan passere et sted. Da går jeg rett i studio og sitter og prater med Kaggestad og Paasche. Sammen analyserer vi de siste kilometerne i løpet og jeg kommer med mine innspill og vurderinger på hva slags finale vi kan forvente oss.
Av egen erfaring vet vi, at det blir lange dager for alle journaliser som er involvert i Tour de France. Hvordan takler du tre uker med full trøkk?
- For å si det sånn: Tour de France er mer enn en jobb, det er en livsstil. Jeg kan ikke helt se for meg en sesong uten Tour de France. Jeg vet at det er hard jobbing, men tenker egentlig ikke på det. Selv om det går i ett fra morgen til kveld, så er det utrolig gøy å jobbe med sykkel. Vanligvis ankommer vi hotellene i kvart over ni, halv ti tiden om kvelden. Da er det alltid en kamp om å prøve å finne en restaurant, så vi kan spise middag sammen. En felles middag er faktisk veldig viktig for å kunne koble litt av. Vi kan sitte der og prate om løst og fast, og helst andre ting enn sykkel. Det hjelper å takle trøkket. I seng er vi som regel aldri før midnatt.
LYTT OGSÅ TIL: Peleton Café i Torggata
Egentlig så kunne du ha pensjonert deg for litt siden, men du gjorde det ikke allikevel. Av lidenskap til sykling? Av lidenskap til Tour de France?
- Ja, det kan du si. Jeg var jo politi den gangen jeg begynte å sykle. Hvis jeg hadde blitt værende i politiet, hadde jeg blitt pensjonist i fjor. Nå blir jeg 60 til neste år. Så tida begynner å innhente meg. Kona mi syns jo ikke at det er greit, at jeg etter karrieren fortsetter å bruke hele juli på sykkel. Men det er ikke bare en jobb, men – som du sier – en lidenskap.
