Det er sannsynligvis så enkelt som at det handler om gener, og en halv millimeter vevsprøve fra høyrelåret kunne helt sikkert bekreftet det superenkel forskning allerede har vist; du kan like godt holde sofaen, Hansen. Det er ingen grunn til anstrengelse det neste halvåret.
Så jeg går i gang med nok en grunntrening. Og som utallige ganger før stuper jeg rett i søkemodus på desperat jakt etter koden til suksess. Og det er en jungel der ute. Det finnes sannsynligvis like mange teorier som det finnes syklister, og det meste er for godt til å være sant. Men så kommer den gnagende usikkerheten; hva om akkurat dette er trylleformelen? Hva om denne fyren har knekt koden? Hva om det faktiske er nødvendig å ta blodprøver etter hvert intervalldrag, og stå til ballene i en tønne isvann etter økta? Og der, i høstmørket foran Google, forvandles en høy og mørk erkerealist fra iskanten til et aspeløv i en orkan. Og denne desperasjonen har gitt seg relativt absurde utslag.
Som Yoga.
For i løpet av en knapp uke klarte nemlig både Steven Gerrard og Thor Hushovd å kreere et mentalt ragnarokk. Disse to bautaene i enhver syklende Liverpoolsupporters liv kunne sannsynligvis alene overtalt meg til assistert tarmskylling, så når de nær simultant forteller media at de bruker yoga for å forlenge karrieren er katastrofen uunngåelig:
Ronny går på yoga. Overlagt yoga.
Og la oss innse det, med all respekt for et og annet androgynt skjegg fra Løkka, yoga er for jenter. Og da helst single akademikere som tirsdager og torsdager kommer i kontakt med sitt indre for å finne fokuset som skal til for å levere doktorgraden i sosialantropologi. Hele gjengen har dreds, og stiller stort sett i gymtøy av hamp. Grønn te er sportsdrikk, og de er så stappe full av ro i sinnet at det grenser til narkolepsi. Denne gjengen hadde falt død om foran gryta før de inntar en eneste jævla ert som ikke er økologisk dyrket i et kollektiv. Dere kjenner typen.
Det sier seg selv at det er komplisert å male undertegnede inn i dette bildet. Nord-Europas mest idrettskonservative menneske på yoga. Riktig nok er det noen av de tynt dokumenterte resultatene av yoga som burde ha effekt på undertegnede. Jeg har ikke hatt kontakt med tærne siden nittitallet, og avstanden mellom legg og setemuskel er nede i fire centimeter. Som midtstopper i 6.divisjon på åttitallet fikk du ganske enkelt juling i garderoben om du tøyde. Vi trente med dårlige ispigger på en kombinert grusbane og hockeyring. Små bevegelser med begrenset leddutslag var helt avgjørende. Jeg er ikke født stiv, jeg har grodd.
Og tretti år senere står jeg altså på terskelen til tidenes komfortsonebrudd. Jeg dro med min datter, en kulturskolevariant som mener idrett er definisjonen på helvete, i et desperat forsøk på å vise verden at jeg spiller på riktig banehalvdel til tross for yoga. Lokalet fyltes raskt med kvinner midt i livet, iført gymtøy pent brodert med motiver fra en solnedgang i Siam. Det er standard utrustning. Bortsett fra tjukken i hjørnet med bedriftsfotballshorts, Liverpooltrøye, og kunstgressko. Finn elefanten i rommet. Jeg kom nok skeivt ut av hoppkanten da jeg spurte hippiene om det er et kollektivt hukommelsestap etter en runde jazztobakk som har ført til at hele gjengen bortsett fra meg hadde glemt å ta på seg sko. Instruktøren, en lokal Shiva, forklarte at her inne skal vi ha kontakt med jorden. Altså ingen sko. Jeg vurderte å krangle, men analyserte raskt graden av smerte dette mennesket har i sin makt å påføre meg den neste timen. Skoa ryker. Det neste som skjer er at Dalai Lama i front drar frem et brett pakket inn i aluminiumsfolie. Jeg tenker umiddelbart skuffekake, og humøret stiger, men det viser seg at hun stiller på trening med telys og røkelse. De lager leirbål. Jeg slengte et par meldinger om sprinkelanlegget, og fikk et blikk tilbake som forteller meg at Lama ikke kommer til å legge meg til på Facebook.
Med dette bakteppet skrider nummer ni Robbie Fowler inn smertetåka. Det er skuldre hit og hofter dit, og hunder og katter og inni helvete vondt. Et øyeblikk var jeg overbevist om at en skulder er i direkte kontakt med milten, og instruktøren maser nå mer om pusting enn en dykkerleder i Nordsjøen. Jeg prøvde som vanlig å spøke bort manglende konformitet, men kommentaren om instruktørens imponerende leddutslag til tross for høy alder faller på stengrunn. Jeg antar jeg må ha svimt av under et forsøk på å få armene til å møtes bak ryggen, for det neste jeg husker er at tåka letter og jeg finner instruktøren ved min side.
«Nu pustet du sååå fint Ronny, det starter i magen, vet du..».
Hun setter seg som en Buddha i front, hippiene sier «nyresten» eller noe lignende, og vi kan velge stilling på matta mens vi ”kommer tilbake”. Jeg velger stabilt sideleie med stille krampegråt, mens jeg registrerer smerte i muskler som hittil kun er ansett som myter i de mest radikale fysioterapikretser.
Konklusjonen ble at dette her er faen ikke sunt, hold deg til sykkelen. Min datter ble også nektet videre deltagelse, da dette enten ikke er noe miljø for grensesøkende ungdom, eller på grunn av jeg. Og jeg har gjort en avtale med meg selv, du ser meg aldri på Zumba, svettende i leggvarmere mens jeg rister hemoroidene løs til Shakira foran et neddugget speil etter kommandoene til en solstråle på lykkepiller.
Med mindre Thor.
