Men først, litt småfeil.
KRANKLAGER KAPUTT
Sykkelen kommer med BB30 kranklager. Vi har satt på to Shimanoadaptere, for å kunne bruke Shimanos krankstandard. Lagrene som sitter i rammen er altså de som blir brukt.
Eller ble brukt, rettere sagt. De er nå ferdige, etter ca 10 ukers sykling. Dette er for tidlig for et kranklager, og kan skyldes to ting:
1: For dårlig kvalitet på selve lageret. Det er slettes ikke unormalt at produsenter setter på rimelige kulelagre for å spare penger.
2: BB30 er en stor lagerdimensjon. På mange sykler har vi sett at krankhuset ikke er blitt frest hundre prosent rett. Det store volumet på krankhuset gir større muligheter for feil. Dette kan også bidra til knirking, og for tidlig slitasje av kranklageret.
Vi har nå satt inn et keramisk lager fra Ceramic Speed, så får vi se om det kan holde ut sesongen!
KRØLL MED KABLER
I krøll har de ikke havnet, men bremsestrømpen til bakbremsen har vist seg å være en kranglete affære. Dette er fordi inngangen sitter foran på styrerøret, noe som gjør at strømpen får en brå knekk når styret blir dratt til høyre eller venstre.
Dette skjer uansett hvilken lengde vi har på bremsestrømpen, eller hvor tidlig eller sent den kommer ut fra styrebåndet. Bremsevaieren glir fortsatt som normalt inni strømpen, så funksjonaliteten er livevel tilstede. Likevel, dette er en estetisk knekk, og etter vår mening en feilkonstruksjon. Bremsestrømpen burde heller gått inn lenger bak på rammen, eksempelvis inn i overrøret slik som på tidligere modeller, eller på toppmodellen Super Six EVO.
For å fikse dette har jeg bestilt et par Nokonstrømper, som gjør at du kan legge vaieren nesten 90 grader. Dog, å måtte modifisere en ny sykkel på denne måten burde ikke være nødvendig. Jeg har opplevd lignende ting med dyre rammer også fra eksempelvis Parlee.
Løsningen med åpne vaierføringer er det som tidligere ble mest brukt på landeveissykler. På dyrere sykler er det sjelden vi ser dette i dag, syklene får et renere utseende når kabler og strømper heller går inni rammen. For syklisten en drøm, for mekanikeren et mareritt.
På denne modellen går alle vaiere utenpå rammen. Da jeg bygget sykkelen frydet jeg meg over hvor enkelt dette er å jobbe med, men ganske kjapt husket jeg hva jeg ikke liker med det.
På undersiden av krankhuset er vaierne helt åpne, og her samler det seg grus, sand, vann, og ikke minst sportsdrikk. Klissete Maxim, Coca Cola, Gatorade eller hva det nå måtte være renner ned langs flasker, ned på rammen og samler seg her.
Da girer det brått tregt. Veldig tregt. Dette er kjapt å løse med en liten kattevask, men ikke alltid du har tid til det under et langt løp, eller du er på et sted med smått med vaskemuligheter.
Strømper og vaiere er byttet én gang, og det blir flere i løpet av sesongen.
RAMMEN STÅR SIN PRØVE
Resten av rammen har ikke fått en skramme, jeg har ennå ikke funnet en eneste ripe i lakken. Enkelte rammeprodusenter legger mer tid i avslutningen enn andre, og Cannondales arbeide viser seg her å være eksemplarisk.
Dette er et skikkelig kvalitetsprodukt.
Sykkelen har fått langturer i all slags vær, og en mengde av turene har foregått på grus i Nordmarka, i regn. Dette er stort sett drepen for lakk, men her har sykkelen klart seg fint, selv om jeg med sand i ræva har satt meg på overrøret for å kjøre fortere nedover.
Ikke noe annet enn imponerende.
SYKKELEN GENERELT
Cannondale CAAD10 er som snytt ut av nesen på sin storebror i karbon, Super Six EVO. CAAD10 er litt høyere i fronten, og sikter seg nok litt mer inn på de ikke full så rendyrkede rittsyklistene.
På kompisturer med vill støting, Mallorcaopphold og øvrige reiser har jeg aldri tenkt at dette er en sykkel som holder meg tilbake. I direkte sammenligning med andre modeller opplever jeg i hovedsak to ting:
1: CAAD10 har en ramme på 1500 gram i størrelse 58. Dette er ca 600 gram mer enn en toppramme i karbon. Det merkes, når du svinger sykkelen fra side til side.
2: Komfort. CAAD10, og aluminiumsrammer generelt er ofte mindre behagelige enn sine storebrødre i karbon. Det merkes her også. Selv med 28mm dekk kjenner du underlaget godt.
Til det meste annet oppleves sykkelen forbausende bra. Utforkjøringer går som en drøm, og spurting likeså. Strengt tatt veldig lite å være misfornøyd med.
