Det er april, vår i luften og stadig flere syklister på veiene. I tabloidene vil de årlige sakene om krigen mellom biler og syklister snart være på forsidene av alle landets aviser. Jeg tillater meg å opplyse:
Det utøves ingen krig på norske veier, men det eksisterer mangel på kunnskap. Det eksisterer mangel på kunnskap om samarbeid i trafikken, rettigheter, plikter ansvar og konsekvenser.
Stortinget har vedtatt en nullvisjon for tap av liv på norske veier. I Statens Vegvesen tekster heter det:
«Nullvisjonen er en klargjøring av at det er moralsk og etisk uakseptabelt at folk blir drept eller hardt skadd i trafikkulykker. Nullvisjonen er altså både en etisk vegviser og en retningslinje for det videre trafikksikkerhetsarbeidet i Norge.»
Det er et sørgelig faktum at denne visjonen kun synes å gjelde for førere av motorvogn og ikke syklister. For sykling er i dag den eneste aktiviteten i samfunnet der det kan synes å eksistere en viss allmenn aksept for å skade utøveren med overlegg. Heldigvis ser vi lite av dette i praksis, men i leserinnlegg, blogger, nyhetsartikler og uttalelser landet over ser vi dette.
Vi ser en slik atferd hos enkelte yrkessjåfører, dog heldigvis et fåtall. Til og med på lederplass i store aviser ser vi redaktører som kommer med trusler mot syklister. Hadde den tilsvarende hetsen blitt utført mot minoritetsgrupper ville de som kommer med uttalelsene blitt stilt til ansvar og straffeforfulgt. Hadde vi byttet ut ordet syklist i samfunnsdebatten med jøde, homofil, kvinne eller neger hadde ikke ytringene passert selv den mest uvitende nyhetsdesk.
Slike meningsytringer er hatefulle og farlige, og står i grell kontrast til det viktigste prinsippet i menneskerettighetene, retten til liv. Ingen har rett til å skade noen eller ta liv fordi de sykler, aldri så irriterende de måtte være. Det eksisterer en holdning vi ikke kan akseptere.
Jeg forstår ikke hvordan sjåfører som sneier syklister med overlegg ikke kan stilles til ansvar for sine handlinger. Det er en livsfarlig handling med alvorlige personskader eller tap av liv som konsekvens. Hadde jeg viftet med kniv i ansiktet på en person som brukte ti sekunder på å huske koden i kassa på Rimi hadde jeg havnet bak murene. Gjør jeg en lignende handling med bil mot en syklist får det ingen konsekvens.
Om jenter føler seg utrygge på vei hjem fra byen tar samfunnet grep. Vi mobiliserer for å endre dette. Vi tillater ikke at noen føler seg utrygge. Vi aksepterer ikke overgrepene og vi sanksjonerer. Om syklister ytrer den samme følelsen av utrygghet, blir det henvist til at vårt overgrep mot bilistene, den minimale og tidivis ikke-eksisterende forsinkelsen vi påfører. Den gjør at vi ikke har krav på det samme vernet. Velger du å sykle til jobb eller ha sykling som hobby er det ikke synd på deg om du mister livet, du har jo praktisk talt bedt om det.
På hvilken måte kan en syklist være et overgrep mot samfunnet som ikke har krav på normalt rettsvern? Det er et stort paradoks at hevn-og æresdrap regnes som primitivt i vårt samfunn, mens det samtidig er gjengs å true syklende med det samme.
Det er ikke akseptabelt å true eller utøve vold med et kjøretøy, aldri så forsinket en måtte bli.
Jeg tror ikke selv de mest hatefulle sjåfører eller forfattere av ekstreme ytringer ønsker at liv går tapt. Men jeg tror mange av dem ikke vet konsekvensen av sine handlinger. Jeg tror simpelthen ikke den stressede sjåføren på vei til fjellet en lørdag morgen vet at han er centimetere fra å bli drapsmann når han passerer tett. Og det er denne kunnskapen jeg vil dele, heller enn å reagere med sinne og fordommer når en først får sjansen til dialog.
Det er vanskelig og krevende, men som den alltid tapende part i en fysisk konflikt med et kjøretøy er vi faktisk nødt til å innta den opplysende rollen.
Oppfører du deg som en idiot bak rattet skader du andre. Oppfører du deg som en idiot på en sykkel mister du livet. Ingen av delene er nødvendig.
…
Kommentar? Innlegg til debatten kan sendes henrik(a)landevei.no
