Takket være en billig dag i støvet av Team Joker står jeg etter en rolig langtur i skrivende stund på delt 2. plass sammen med Odd Christian Eiking på STRAVA-segmentet fra Porto Cristo til Manacor med en snittfart på 35,4 km/h. Dét er ikke min fortjeneste
…
– Hei Frank! Om du har tenkt å sykle med guttene, så tror jeg kanskje i morgen er riktig dag, sier sportsdirektør Gino van Oudenhove.
Han smiler og betrakter meg med hodet litt på skrå. Selv om jeg har vært ute i over to timer for å tråkke i gang reisebeina ser han ikke imponert ut over sykkelfiguren. Riktignok ser jeg litt furet ut i ansiktet, men det er mer alder enn toppform.
– Vi kjører fem timer rolig flatt rundt kysten til Porto Cristo, så trolig gjennom Llucmajor hjem, fortsetter han.
– Ok, fint!
DEN EKTE SPORTSDIREKTØREN
Lamper inne i hodet blinker rødt. Jeg aner ikke hvor hverken Porto Cristo eller Llucmajor er, hvor flatt er flatt, og rolig i mitt hode er trolig ikke det samme som rolig for en Joker. Men fem timer vet jeg veldig godt hvor lenge er, det er lengre enn jeg har syklet på svært lenge.
Gino har akkurat ankommet hotellet og er i full gang med å få oversikt over alle detaljer og planer for de neste dagene. Han er ut og inn av rom, høyt og lavt, snakker med alle og ser alle.
Og alle har noe de vil snakke med ham om.
Det er mye som må på plass disse første dagene, men han ser ikke det minste stresset ut. Han går rundt med et stort smil og utånder ro og autoritet.
– Hei, Skjerping. Sjekk her’a!
Han slår ut med armene og dreier rundt.
– Fin, ikke sant?
Stolt viser han fram den nye Team-jakka han har på seg. Når detaljene er slik Gino vil ha det er han fornøyd.
– Jeg liker å ha alt i orden og slik jeg vil ha det, sier han. Når noen i laget ikke er fornøyd med noe tar jeg det personlig, selv om det ikke er min feil. Det er bare sånn jeg er, sier han.
PRESIS AVREISE
Jeg napper med meg sykkelen ned trappa og småløper klakkende over brostein mellom leilighetene.
– Shit, der går toget! tenker jeg i det noen sier yes ute på veien.
Panikken brer seg. Du har tabbet deg ut allerede fra start. Jokerne kjører alltid klokka 10.00, og jeg visste det. Minutter før stod jeg behersket med ett bein inne i sykkelbuksa, hjelm og alt jeg trengte sirlig lagt frem på bordet. Så ringer telefonen. Det er Henrik Alpers, og vi skulle snakket sammen i går. Er han urolig for hva og hvem han har sendt ned til Mallorca? Jeg føler jeg må ta den. En syk og hes stemme og dårlig dekgning gjør at jeg sliter med å forstå setningene på den hakkete linjen.
Jeg er forsinket. Slikt venter ikke Jokere på. Oj.
– Hvor blir det av Frank, vi må kjøre nå!
En umiskjennelig norsk-belgier er utålmodig på tur inn bak rattet i leiebilen.
– Her!
Stemmen knekker i fistel og jeg slenger sekken min mot Espen Aareskjold i det jeg ser flokken dreie til venstre i enden av gata.
– Du får gje gass nå, så du tar de igjen, sier Espen Aareskjold, sykkeltilpasseren som er med for anledningen.
Sandnesdialekten romler rundt i hodet mens jeg tråkker febrilsk samtidig med hjelm og hanskepåkledning. Jeg vet jo ikke en gang hvor de skal.
– Bra Frank, veldig bra. Hvis du ikke ser dem bak neste sving er du blåst, hvisker jeg til meg selv.
Jeg når igjen feltet med pulsen i halsen når de svinger av strandpromenaden og forsøker å smile bort den dårlige starten. To rundkjøringer senere har gruppen økt betydelig i omfang. I tillegg til noen inviterte, har feltet inntatt mange forskjellige farger og nasjonaliteter. Det er tydeligvis ikke bare jeg som vil ligge på halen av Team Joker. Jeg tar fart og manøvrerer meg forbi for å komme i kontakt med de ni i front.
Et par tyskere gestikulerer og ser rart på meg i det jeg prøver å komme mellom. Jeg prøver å forklare at jeg er med i flokken til tross for min grønne og svarte drakt. De forstår opplagt ikke Valdresdialekten.
– Det er fort litt sånn det blir på disse turene, sier Oskar Svendsen.
Han er litt delt i følelsen for å ha et så stort haleheng.
– Hvis vi skulle gå ned i en velt på trening, så er det kjipt hvis det ikke er på grunn av oss selv. I tillegg så blir gruppa fort for stor i forhold til biltrafikk og kjøring gjennom byene, fortsetter han.
DISTRÉ?
20 minutter etter start er feltet omtrent 25 ryttere og tar mye plass. Rundkjøringer og kryss i småbyene er plutselig risikofylt. Noe annet jeg ser er at begge flaskeholderne er tomme! Hjernen reagerer med å klistre fast tunga til munnhulen. Mentalt uttørket på tre sekunder. Jeg har ikke noe annet valg enn å slippe meg ned til bilen og be fint om en flaske.
– Går da fint dette her da, jeg tror du kunne kjørt både lengre og raskere, sier Jo Kogstad Ringheim når jeg legger meg inn igjen i feltet.
Han er en dannet fyr og ser ut som han er vokst opp i et møblert hjem. I tillegg til å satse fullt på sykkel, studerer han industriøkonomi ved NTNU i Trondheim. Han burde kunne stå inne for sine teorier, så jeg takker for tilliten, men tar det hele for en høflig løgn. Men samtidig får det han sier meg til å tenke på Landeveis regel # 1: «Ta deg sammen!» Jeg retter ryggen og løfter blikket, og raskt føler jeg at det går lettere. Vi sykler, ting kunne vært mye verre.
Inne i en av de små byene hører vi plutselig den umiskjennelige lyden av karbon, stål og menneskekropp mot asfalt. Det blir litt oppstuss i feltet som stopper opp.
– Håkken var det? Kænn visst vara greit at doktor’n er mæ.
Martin Olsen er fra Kapp, med klang som evya på elkefabrikken og Vazelina Bilopphøggers.
– Det er Toten, itte Gjøvik, konkluderer han kort når geografi er tema.
Men nå er det faktisk doktoren som ligger i asfalten.
– Joggu typisk. Her har’n mæ doktor før å passe etter oss, så er det hænn som går ner!
Det ropes at det går bra, og Jokerne legger seg i frontformasjon igjen. Knut Rønning er engasjert som Laglege for å passe på Jokerne medisinsk etter behov denne sesongen. Tom for krefter og adrenalin må legen sjangle seg med en hånd på styret korteste vei tilbake til hotellet.
Følgebilen har dyttet flere av gjestene opp over kneikene etter hvert som milene satte spor. «No sticky bottles» var ikke regelen i dag, men jovial høflighet. Tilbake på hotellet er jeg i overraskende god tilstand.
– Nå vet jeg hva jeg ønsker meg til jul! Et lag ryttere foran til å dra meg rundt, og en bil med mat og drikke bak. Perfekt!, roper jeg til Espen.
Gino snakker alltid rett fra levra. Blir det for voldsomt kan han skylde på språkproblemer.
– Du kan sitte på i bilen i morgen. Så får vi se om du kan gjøre noe nytte for oss der, sier han under middagen.
Mitt oppdrag som rytter var tydeligvis underkjent, jeg har en del å rette opp i. Til neste gang skal jeg også lære om sykkeltilpasning av Espen. Føler at det kan bli enda en dag der jeg erfarer ting jeg ikke kan.
