Berit Gjelten elsker å konkurrere, og med landeveissatsingen får hun enda flere arenaer å spre konkurranseinstinktet sitt på. Etter flere år med Birken-banking og grusritt satser hun nå fullt på Norgescup landevei i Trondheimsklubben CK Victoria Elite.
Gjelten er et utpreget konkurransemenneske, og sykler flere ritt enn de fleste, stort sett hver helg fra mai til september. I tillegg til full jobb som instruktør og personlig trening på Hestad Trening i Trondheim.
– Når du satser på både landevei og terreng kan du jo sykle ritt hele tida, sier Gjelten ivrig.
LES OGSÅ: Birken 2017 i bilder
Stemmer det at du ble headhuntet til CK Victoria, slik det går det rykter om?
– He he, jeg ble vel egentlig det. Lederne der har spurt meg flere ganger, og nå var jeg klar for det, sier Gjelten.
I 2013 vant Gjelten Birkebeinertrippelen sammenlagt for kvinner, og ble nummer fire i eliteklassen i Birkebeinerrittet. Hun vant Pilegrimsrittet, Sjusjørittet, Moratråkket, Solan Gundersens Styrkeprøve, Trysil 1132 topprittet, Hølondingen, Nerskogrittet og Tour de Tomtvatnet, ble nummer to i Fosen terreng og nummer tre i SykkelEnern og Trysilrittet. Og det var bare i 2013.
Med en slik CV blir man lagt merke til, og det var lederne i CK Victoria som headhuntet Gjelten til klubbens elitelag for kvinner. Debutsesongen har definitivt gitt mersmak.
– Den største forskjellen mellom landevei og terreng ligger nok i tempoet. På terreng/grusritt føler jeg det går jevnt halvhardt hele veien, mens på landeveien går det til tider svææært rolig, før det plutselig går dritfort! Det er mye mer rykk og napp, og kamp om posisjoner. Så man ser hvem som er vant til å ligge i felt, for å si det sånn, sier Gjelten.
Hva er det som gjør ritt så magisk?
– Det er når du får den virkelige godfølelsen, når kroppen er med og hodet er med og du bare kan tråkke på… Jeg leter alltid etter den godfølelsen, og den dukker opp med jevne mellomrom. Du kan jo få det på trening også, men da får du ikke så godt betalt for den. Å sykle fra folk er jo litt av moroa, gliser Gjelten.
Samtidig virker Gjelten som hun er uforskammet fri for prestasjonsangst og konkurransenerver, og hun mangler fullstendig respekt for den etablerte eliten.
– Jeg har ikke følt noe press om å måtte prestere. Og det var veldig moro å komme på ritt. Jeg visste jo ikke hvem noen av de andre var, sier Gjelten, som bare peiset på slik hun var vant til fra terrengsykling.
– Men jeg lærte fort hvem som var hvem i feltet, legger hun til.
– Landeveissykling er jo helt annerledes enn terreng på den måten at man er en del av et lag, og man sykler for laget. Det er ikke noe vits i å gjøre noe på egenhånd. Da får du høre det, forklarer Gjelten, som umiddelbart fant seg godt til rette i CK Victoria Elite.
– Det å sykle med et lag er veldig artig. De andre jentene har vært med lenge, så jeg tenkte at det kanskje ville være rart og unaturlig, men det ble veldig naturlig med en gang, sier hun.
Hva står igjen som debutsesongens høydepunkt?
– Alt med den første sesongen var artig, og alt har sin sjarm. Men pallplass under Norgescuprunden på hjemmebane i Trondheim var stas. Det er alltid artig å komme på pallen, og det er litt ekstra med hjemmebane, sier Gjelten.
27-åringen fikk prøvd seg både nasjonalt på Norgescup og NM, og internasjonalt med blant annet Ladies Tour of Norway.
– Det var jo utrolig artig å kunne stille til start med verdensmester Marianne Vos. Det er stort når hun med regnbuetrøya ligger rett ved siden av meg i feltet. Jeg greide å holde henne en stund også. Det gir inspirasjon, sier Gjelten med stjerner i øynene.
Men du har altså ikke konvertert 100 prosent til landevei?
– Den største forskjellen mellom landevei og terreng ligger nok i tempoet. På terreng- og grusritt føler jeg det går jevnt hardt hele veien, mens på landeveien går det til tider svææært rolig, før det plutselig går dritfort! Det er mye mer rykk og napp, og kamp om posisjoner. Så man ser hvem som er vant til å ligge i felt, for å si det sånn, sier Gjelten, som ikke er sikker på at hun kan legge fra seg knastedekkene for godt.
– Det er noen ting jeg savner fra terrengsykling. Jeg savner det å tråkke på maks i tre timer, det jevne harde trøkket, det å ligge lenge på høy puls. Da får jeg utnyttet kapasiteten min, sier Gjelten, som generelt syns temporittene i landevei er for puslete.
– Temporitt blir jo gjerne ganske korte og veldig flate, noterer hun.
– Og på terrengritt så kommer det jo alle slags typer folk. På landeveisritt, også på turrittene, virker det som terskelen for å bli med er høyere, sier Gjelten, som savner mangfoldet fra terrengrittene.
LES OGSÅ: Slik lapper du slangeløst
LES OGSÅ: Informasjon om birkerbeinerrittet
