Da er vi igjen i april måned, og vårværet har så smått inntatt landet. Samtidig som grusen feies bort, hestehoven blomstrer og temperaturen stiger, kommer også syklistene krypende ut fra spinningssalene og innerullene rundt om i landet. Nærmere bestemt landeveissyklistene, ettersom det alltid er noen ekstra ivrige på terrengsykkel eller sykkelcross året gjennom.
Om artikkelforfatteren
Thea Marie Degvold, 20 år. Fra Oppegård, nå bosatt på Skillebekk i Oslo. Satser fullt på landevei fra 2015 og trener 20-30 timer per uke, med mål om å vinne og stå på pallen i mange ritt i årets sesong.
GIR GASS: Thea Marie Degvold satser for fullt på landeveien i 2015. Foto: Privat.
Og bilistene, de blir nok like overrasket i år også. For oss syklister finnes det tre typer bilister.
Gruppe 1: De samarbeidsvillige
Selv er jeg landeveissyklist. Jeg er på veiene med dere hver dag; om vinteren på terreng, og resten av sesongen så mye jeg kan på raceren. Stort sett opplever jeg at bilister tar i hvert fall et minimum av hensyn til meg.
De mest tålmodige av dere legger dere helt over i motsatt fil når dere passerer, eller ligger bak meg til jeg vinker dere forbi på smale veier. Dere gjør meg veldig obs på at vi deler veien, og for å ikke sinke dere unødvendig vil jeg som regel kjøre inn i en busslomme eller over på sykkelstien til dere har fått passert.
Og så vinker dere til meg, jeg vinker tilbake og tenker at dette fungerer jo fint.
Gruppe 2: Sneierne
Noen av dere er ikke fullt så tålmodige. Kanskje har du kjørt forbi fem landeveissyklister tidligere i dag som virket til å ha kontroll der helt til høyre ved stripen. Så du kjører forbi meg uten å endre plasseringen din nevneverdig, for når jeg ligger der jeg skal går det jo fint.
Du sneier meg nesten, og jeg skvetter like høyt hver gang jeg ser sidespeilet ditt 30 centimeter unna styret mitt – i 70 km/t. Men det går greit, du traff meg jo ikke. Selv om Norges veitrafikklov faktisk sier klart og tydelig at jeg som syklist har samme rett til å bruke veien, og du som bilist skal legge deg helt over i motsatt kjørefelt når du passerer meg.
Og slik er det jo fordi jeg er veldig utsatt; ikke bare for kjøringen din, men også for alle andre faktorer på og rundt veien. Jeg er konstant et glasskår, et hull, en påkjørt fugl eller trikkeskinne unna å punktere eller velte. Om jeg skulle møte noe av dette er jeg nødt til å svinge unna.
Da står vi overfor tre mulige utfall.
1. Jeg kjører inn i deg. Du veier 700 kilogram og kommer i 70 km/t. Jeg veier 75 inkludert sykkel og kommer i 30. Vi vet alle hvordan det ender.
2. Jeg sykler inn mot deg, du svinger endelig inn i motsatt kjørefil. Der er det imidlertid allerede flere andre biler, så du frontkolliderer.
3. Dette forutsetter mye flaks: Du svinger inn i motsatt kjørefil for å unngå meg, og filen er tom.
Da tenker jeg som så; hva om vi bare hopper rett til utfall nummer tre hver gang du passerer meg? Altså at du ikke passerer før du vet at begge parter garantert kommer levende fra det.
Gruppe 3: Syklisthaterne
Så er det den siste, og minste gruppen, igjen: Dere som alene utgjør en fare for syklister. Dere misliker oss sterkt, det er greit. For det er nok litt for mange syklister som kan ha vanskeligheter med å skille mellom rødt og grønt lys noen ganger, og breier seg litt mer enn nødvendig.
Men når jeg nå snakker om syklister, snakker jeg hovedsakelig om landeveissyklister som holder en viss fart og forstår trafikkreglene. Så i den siste gruppen bilister har jeg plassert alle dere som ligger på hornet under forbikjøring, som spyler vindusvæske på meg, bråbremser så jeg må kjøre i grøften for å unngå kræsj.
Dere som kjører forbi i 110 km/t så tett at jeg kjenner sidespeilet sneie armen, og dere som ruller ned vinduet under forbikjøring og vinker meg over til gå/sykkelveien før dere raser videre.
«Sykkelveien» er ikke bare for syklister
Her kommer en veldig, veldig viktig beskjed til dere: Jeg skulle ønske like mye som deg at jeg kunne sykle på «sykkelveien». Da kunne jeg følt meg trygg for slike idioter som syklisthaterne.
Men sykkelveien du peker meg til er også for gående. Den er for eldre med gåstol, barn på sykkel med støttehjul, barnevogner, og hunder i fleksibånd. Jeg og de fleste andre noenlunde seriøse på sykkel holder gjerne en fart på 30–40 km/t på trening. I nedoverbakke mye høyere.
Gjør opp din egen mening om følgende: Vil du helst at jeg skal sykle i 40 km/t på en fjærlett innretning laget for fart med liten mulighet til å bråbremse, på samme gangfelt som niesen din på fire år sjanglende lærer seg å sykle, eller hvor datteren din går arm i arm med tre venninner på vei hjem fra skolen?
Jeg er på bilveien for sikkerhetens skyld
For uansett hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne, kan jeg ikke stoppe når hun helt uventet legger seg over der det for to sekunder siden var plass til å passere. Slik at du får kjøre uforstyrret til jobb. Eller er det bedre om du mister 30 sekunder på å passere meg på en oversiktlig strekning, slik at datteren din kan føle seg trygg på vei til skolen?
Barn og dyr er uforutsigbare. Jeg er voksen og kan følge veitrafikkloven; jeg er forutsigbar i trafikken. Så vær så snill, jeg er ikke på bilveien for min egen skyld.
Jeg er der for familien din og alle andre myke trafikanters sikkerhet.
Denne kommentaren ble publisert i Si;D spalten til Aftenposten i går, og Thea har fått mye positiv respons på innlegget.
- Jeg trodde egentlig ikke det ville være særlig mange som tok seg bryet med å lese artikkelen, men det gikk jo virkelig over all forventning. Stort sett har jeg bare fått gode tilbakemeldinger av syklister som kjenner seg igjen, og av bilister som kanskje bedre forstår hvorfor vi trener på veiene. Og om ikke annet har det i hvert fall åpnet for flere debatter, så får man mene hva man vil.
