Vi syklet ved Lista, der hønene blåser på havet.

– Du vet, sjuk etter å eie mer jord. Som i sangen til Bjella.

Vi har parkert i Lyngdal, det er tidlig vår og ingen snø noe sted. Vi har reist fra Oslo for å finne nye veier og bare veier, uten snø. Langt syd i landet og nede ved havet er snøsmeltingen ferdig for lengst, og i dag er i tillegg himmelen knallblå, såpass at krokuser står og nikker i sola. Sol til tross, det er kaldt, litt sånn bitende kaldt. Vi har klikket inn for å oppleve veiene rundt Lista fyr, en gang verdens største lyskilde for skipsfart. Hvis ikke vinden tar oss da. Vi har trukket nakkevarmerne godt oppover ørene, og tetter alle luker så den kjølige luften ikke skal snike seg inn.

– Jordsjuke, gjentar Morten. Det høres alvorlig ut.

– Det er det. Det bryter opp familier og gjør venner til uvenner. Folk slutter å snakke med hverandre.

Området vi skal sykle i rundt Lista ligger sydvest på det norske kartet, omtrent en mil vest for Lindesnes. Trolig er navnet hentet fra gammelnorske «listi», som betyr rand eller kant. Området er en slags halvøy med våtmark, jorder, strender og sletteland, av-grenset av en fjord og en rand av fjellheier. Titter du på kartet ser det litt ut som en legokloss plassert ute i havgapet. Folk har klamret seg fast her i all slags vær siden steinalderen, og like lenge har det vært kamp om god jord å dyrke. Jordsjuke.

Vi inn i skogen. Fylkesveg 656 er smal, og gir fort følelsen av å være en slags hyttevei. Uten asfalt er den ikke bred nok til at to biler kan passere i fart, og det går opp og ned, slik det gjør på veier der trafikken er minimal og ingen har sprengt vekk småkulene.

Både Robert og Morten har syklet mye gjennom vinteren, de er sterke på hver sin måte. Robert er eksplosiv, han har tidligere syklet aktivt for Bærum og Omegn Cykleklubb og klør fortsatt i beina når cross-sesongen starter. Morten er seig, han lengter ofte etter smalslyngete veier i Alpene og Pyreneene. Han har trent til en tre måneders bikepacking-tur med kjæresten til sommeren.

Jeg er dårligst trent og allikevel den som holder trøkket opp de første kneikene. Morten slipper, men Robert følger, i et tempo som er både idiotisk og morsomt.

Det er gøy å runde hver topp, en ny sving og speide ut gjennom trærne. Oppdage små hus, bukter og brygger nede i vannkanten mens vi tråkker over neste topp. En støvelkledd mann står og raker, en annen drar en presenning av en båt og noen barn leker med en ball. Det er søndag, det er vårstemning, og akkurat nå har jeg masse kraft i beina.

To serpentinsvinger dukker opp inne i skogen og tar oss ned til vannkanten ved Skarstein, en liten plass for sommerferie og familietid. Innerst i bukta skal vi passe på å krenge til høyre så vi ikke havner helt ute ved havet. Vi må innover mot fastlandet igjen, men stadig langs kysten og gjennom mosegrodd skog. Berg- og dalbanen tar slutt, vi får asfalt og farten øker langs sjøkanten forbi Farsund Resort inn mot riksveg 43.

– Okey, så det er her bilene er, sier Robert. 

På riksveien suser de forbi i høy fart. Til nå har vi ikke møtt annen trafikk enn et eldre par i en veldig liten bil som stoppet for at vi skulle få passere der inne skogen. 

– Hva om vi bare legger oss på rekke og bytter på å dra, spør Robert. 

Vi nikker, og kjeder smeller klank-klank i kassetten i det Robert ruller ut og girer opp, og nå går det skikkelig fort. Ingen prater, linja er rett og etter noen bytter i rulla er vi på brua som går over til Farsund. 

Farsund er vendt mot fjorden og de hvite trehusene ligger staselig oppover bakkesiden. Farsund regnes fortsatt som sjøfartsby, flere rederier er etablert her, men i dag er det aluminiumsverket som sysselsetter flest. Litt lenger opp i byen ligger Parken kaffebar, som etter sigende skal være bra, men det er for tidlig med kaffepause. Vi tar korteste vei ut og finner Havnegaten og etterhvert Søndre vei. Fortsetter vi sørover kommer vi til Loshavn, som huset kapere og sjørøvere tidlig på 1800-tallet. Vi skal fortsette vestover, mot fyret som reddet folk fra en våt kiste på havets bunn.

Landskapet bak Farsund flater ut, og skogen vi kom fra erstattes av store åser og jorder. Med flata kommer også vinden. Vi fikk kjenne den på kroppen da vi svingte ut fra hovedveien og inn på en liten vei helt ut mot havet, i retning strendene. Mange kaller Lista et «Jæren i miniatyr», akkurat som om det er Jæren som er strendenes nirvana i denne verden. Det duvende åkerlandskapet, fjellkanten innover mot land, og de fantastiske sandstrendene ved havet. Det lukter salt sand og åker. Noen tyske bobiler står parkert og folk spaserer i strandkanten.

– Det går en vei herfra gjennom åkrene ut til hovedveien på andre siden. Den kan være fin, men grusen ser litt grov ut, sier Morten

– Det går bra, jeg skal klare meg, kvitterer jeg kjekt. 

Jeg har bare 25 millimeterdekk. Gutta tråkker på så støvføyken står, et tynt lag med løsgrus gjør at jeg tenker på Strade Bianche. Men litt for mange steder ligger det spredt steiner på størrelse med kastanjenøtter. Jeg prøver å kjøre sikksakk mellom de verste. Det rister godt men er gøy. Det eneste riktige er å holde farten oppe og suse over. Er det ikke? Kanskje jeg burde valgt asfaltveien?

Nei! Jeg kan ikke gå glipp av dette. Åkrene, ett og annet tre, noen skeive låver og så strendene og havet. Vinden som forsvinner, jeg som drukner i risting, og alt som er badet i sol mens Morten og Robert er to støvstriper langt foran meg. 

Vi runder en travbane og kommer ut på asfalten igjen. 

Farten øker, og vi får sidevind ved Norges sydligste flyplass. Foran oss ligger Vestbygd, det vestligste punktet på legoklossen, det vestligste punktet på dagens rute.

I bygda ved havgapet står husene tett, da de ble bygget var det en kamp å skjerme de mest mulig for vinden. Bygda er kjent for å være den plassen i Sør-Norge med sterkest vind. Allikevel bygget de her ute, bare beskyttet av en molo og hverandre. Jeg tenker det må skyldes tilgangen til havet utenfor og jordene innenfor. Mellom det beste du kunne leve av, der skulle husene stå, midt i føyka. Alle vinduer og dører ser ut til å være vendt inn mot land, vekk fra trekken. Husene har trange passasjer i mellom og det virker lunt, ja nesten koselig nå som det er sol.

Ut av Vestbygd går veien mot enden: Lista fyr. Det reiser seg over alt annet og har en voldsom tyngde i landskapet. Grå, store granittblokker lagt i rekker i sirkler oppå hverandre 34 meter til værs, til riktig høyde for de som om er ute på havet. Ved fotenden ligger brakkene hvitmalte med røde tak. Hovedhuset ligger litt innenfor, i to etasjer med husmorvinduer og steinheller på taket. I fyrmesterboligen har folk bodd og jobbet for å bringe folk på havet i sikkerhet langs en av landets mest fryktede kyststrekninger. I seilskutetida ble det etterhvert vanskelig å skille de ulike fyrlysene langs kysten.

På Lista satt de derfor opp ytterligere to fyrtårn i 1853, i et triangel som lyste med faste lys - på den tiden var dette verdens største fyrstasjon. Etterhvert som teknologien utviklet seg ble to av tårnene unødvendige, og det gjenværende tårnet fikk en oppgradert linse. Linsen gav fyret en egen signatur, spør bare en erfaren sjømann hvordan han finner Lista fyr fra havet og du vil få kontant svar: – ett blink hvert fjerde sekund. Havet ser innbydende ut når vi står her ved steinura som rammer inn plassen, men det er ikke alltid sånn. Blinkende lys hvert fjerde sekund kan være forskjell på liv og død.

Vi setter syklene inntil tårnet, tar noen obligatoriske bike-against-a-wall-bilder til sosiale medier, setter oss i solveggen på en hvilebenk inntil uthuset og spretter matpakka. Vindjakker og lange tights holder ikke kulda ute når vi sitter stille, det blir plutselig iskald. Vi kommer på at de har kaffe i kafeen ved inngangen og triller bort. Inne i det lille rommet lukter det gammelt trehus, kaffe og nystekte lapper. «Den stilleste dagen på Lista blese ei høne på sjøen», står det på en suvenirkopp. Varme fra kaffebegeret gjør godt, og ingen høner har så langt falt over bord.

På vei over jordene til heiene skal vi innom Jøllestø, et lite stykke norgeskyst som ikke er større enn at det får plass på et postkort. Fylkesvegen ned til den lille havna har ingen asfalt, og heller ingen som kan fortelle om det er bevisst eller bare dårlig veipolitikk. Hus ligger spredt i fjellskråningen og ned mot sjøen, der det ligger en molo herjet av hav og vind. Mørk betong er dekket av gul og grå skorpelav, og dypblått hav med hvitt skum steiler over kanten. Havet har en annen energi enn ute ved Lista, fargene er intense, det lukter av salt og tare, og så ser vi dem: Vindmøllene. Voldsomme og svakt summende. Rett over oss, langt inn i horisonten. 

– Lurer på hvordan det er å bo under en sånn, roper Robert.

Kystlinja forbi Jølle er vakker, rå og kald, og selv om stedet kunne fått plass på et postkort er det ingenting som er mildt og lokkende som strendene vi har passert. Vi tråkker på og lar værskapt landskap suse forbi. Vi har forlatt det flate, raske og vindfulle, og finner det lune, lekne og skogledde. Asfalten er borte på ny, og jeg ser lengselsfullt bort på dekkene til Robert og Morten. 32 millimeter.

Det hadde vært fint, tenker jeg.

Underlaget hardner til, og mil senere blir det lett å holde godt driv på den nå harde grusveien nede ved fjorden. Fjellryggene er ikke høye som langs fjordene på Vestlandet, men de stuper like voldsomt ned i sjøen. Fra innerst i Drangsfjorden ser vi på den andre siden turens siste høydepunkt: Drangebakken. Segmentet på Strava sier 2,3 kilometer med nesten 10% stigning. Slike bakker er tunge i mars.

Nå er det eget tempo, denne bakken er en sånn bakke der du må finne en riktig vinkel på kroppen like mye som riktig gir og kadens. Feil vinkel og feil gir gjør at du spinner. Grusen har ikke satt seg ordentlig etter vinteren og jeg jakter et godt spor som ikke er for grovt og ikke for mykt. De andre forsvinner fra synet og jeg åpner jakka. Det er blytungt og jeg begynner å straffes for de små dragene over kulene i starten av turen. Er det krampe jeg kjenner i låra? Lett panikk brer seg i panna og jeg endrer litt på takten. Det er knapt en mil igjen av en 100 kilometers tur og jeg kjenner på krampa! 

Trene mer, tenker jeg. Sykle smartere, tenker jeg. 

Jeg holder på å glemme utsikten, men i første sving finner jeg først de to andre og deretter pusten, de har stoppet. Landet med fjord og fjell og gard brer seg utover. Vi står og speider og begynner mimringen om fantastisk fine veier. Drangebakken løfter turen ytterligere, bokstavelig talt.

Jeg biter tennene sammen opp siste del av bakken vel vitende om at jeg kommer til å savne den lidelsen om litt. På toppen av heia passerer vi noen vann, skogen er tynnere, men ingen vind. Vi avslutter i høy fart ned de krappe svingene til fylkesveg 558 der Lygna renner ut i Lyngdalsfjorden og turen er over.

– Det var kult at turen var så variert, det var som om vi var på fire steder av landet på samme tur, sier Robert i bilen på vei tilbake til Oslo.

Morten nikker:

– Enig. Og jeg tror ikke jeg fikk noe jordsjuke av å sykle på Lista. Kanskje mer vegsjuke. Sjuke etter mer veg.

Lista

Landskapet på Lista er flatt, men du vil fort oppdage at det er nok av småkuler på veien. På de knappe 100 kilometerne i det aller sørligste området av landet får du ikke bare unikt og vakkert kystlandskap, men også skog og fjell.

Fylkesveiene er stort sett ikke asfaltert, men trafikken er høy for slike veier. Grusen holder høyt nivå, tettpakket og uten hull. 

Listastrendene er perfekt for kiting og surfing - og for fuglekikkere - men Farsund kommune er også stolt av sykkelmulighetene. Kommunen har plottet flere veier som sykkelvennlige og det er jevnt over lite trafikk. Farsund og Lyngdal tilbyr det meste av det du trenger. Lyngdal er ikke tilfeldig valgt startpunkt for vår del, det er lett å nå fra hovedveien om du kommer med bil. Finn deg noen avstikkere langs ruta. Lista fyr og Jøllestø er nevnt her, men også Loshavn har sjarm, og er du opptatt av krigshistorie er det flere godt bevarte kystfort i området.

Lengde: 105 kilometer

Klatring: 1800 høydemeter

Underlag: 50 prosent asfalt, 50 prosent sportsgrus

Mat og drikke: Lista fyr

Nett: strava.com/routes/22247301