Vemork, Gaustatoppen og Rjukan: Kart og GPS-spor til sykkeltur i krigshistorisk landskap

GPS-spor, kart og rute til turen

Du starter i Rjukan, stedet i Norge med kanskje minst sollys. Du sykler forbi historiske Vemork, før du skal over fjellet mot Rauland, der du møter en av landets lengste rettstrekker.

Etter Rauland skal du gjennom den ville Åmotsdalen, der granskogen klamrer seg fast til klipper og stup, og elven buldrer nedenfor den hektiske og svingete vegen. Etter intet mindre enn 12 mil kommer du nå til en av landets mest kjente klatringer, bakken opp til Gaustatoppen. Siste 15 kilometerne går det nedover til Rjukan.

Uansett, dette er tallenes tørre tale for turen:

• Distanse: 165 kilometer

• Høydemeter: Cirka 2900

• Underlag: Asfalt

• Beregnet tidsbruk:  7 til 9 timer sykling

• Kaffe eller mat: Rauland, Nutheim Gjestgiveri, Hjartdal og Sauland

• GPS: https://www.strava.com/routes/3342431469131580514

Dette må du vite om turen

Andre turer i samme område

Om du ikke ble sliten nok av å sykle Gaustatoppen fra sør, hva med å sykle bakken fra nordsiden? Denne turen tar deg rundt Tinnsjø, vannet der motstandsmenn sprengte en båt med resten av tungtvannet. Også den er lang og hard.

Vi tenker også at du bør ta deg en tur til Dalen, noen mil lenger syd. Her er terrenget bratt og kupert, men siden fjellene er litt mindre og ligger litt i le for høyere topper, blir det en annerledes opplevelse.

PS: Alle våre sykkelturer finner du her.

Slik gikk det da vi syklet turen, i hine hårde dager

Det er lite som tyder på at vi har værgudene med oss når jeg møter Tor litt over sju utenfor blokka hans på Tøyen. Oslo har sjeldent vært så stille en søndags morgen. En og annen sjel observeres hjem fra årets sommerfest med fortsatt for høy promille, men de fleste har med god grunn brent av litt av feriebudsjettet på en drosjetur hjem. Destinasjonen for dagens tur er industribyen Rjukan. Det er regn.

Jeg, Marius og Alex har opplevd verre forhold på tur sammen. Minnene om sluddet som legger seg over de gamle slagmarkene i Flandern, regnet som gjorde brosteinen i Roubaix om til såpestykker, og de fire gradene og regn som overrasket oss på veien rundt Vättern i fjor sommer. Minnene og frykten lever i oss ennå. Foran oss har vi litt over to timer i bilen. Det er nok til at vi med kaffe og bakverk i nevene forsøker å vinne en indre kamp, å overbevise oss selv om at forholdene er perfekte for en runde i Telemark. Vindusviskerne får noen minutters pause. 

– Sjekk Yr igjen!

Jeg har en noe naiv forhåpning om at ting skal ha endret seg i løpet av den siste timen. Men Yr har ikke endret seg.

– Sikker på at vi skal ta hele runden i dag?

Stemmen til Marius er vaklende, som om responsen kommer til å være åpenbar, selv om han bare sier det vi alle tenker. Vi har sykla runden før, med varierende hell. En ettermiddag i august for to år siden var det mer som minnet om sesongåpning av skiheisene enn sykkeltur. Fingrene har knapt fått tilbake følelsen siden sist vi kastet oss ned fra denne fjellovergangen. Marius er den eneste av oss som ikke var med sist. Han har ved flere anledninger hørt anekdotene våre, hvor været blir verre og verre for hver gang. 

– Ja, svarer vi andre synkront, med et snev av håp om at en eller annen foreslår en tur på det lokale konditoriet. Asfalten er fortsatt er tørr, men sommervikarene på meteorologisk institutt lover regn. Mengder av regn. Klassikervær.

Bensinstasjonen som utgjør dagens base er lokalisert midt i sentrum av Rjukan. Nøye utvalgt på grunnlag av snackssortimentet. Inne møter vi på de obligatoriske spørsmålene fra lokalbefolkningen, vi skrifter: Antall kilometer, høydemeter, stedsnavn, stoppesteder. Skepsisen i ansiktene deres gjør at lidelsen er verdt det, det er ikke lenger noen vei tilbake. Lommene og energilagrene fylles samtidig før vidda. Regnjakka tas på med en gang, selv om asfalten enda er tørr. 

På motsatt side av dalen ligger Gaustatoppen. Vanligvis ligger den der som en motivasjon til slutten, et crescendo, selve rosinen i pølsa. I dag er det lite å observere fra bunnen. Vi vet ennå ikke hvilke utfordringer værgudene har bestemt å kaste etter oss der oppe. Fjellveggene forsvinner opp i det hvite intet.  På en fin dag kan man se veien som brekker seg oppover langs fjellveggen, hårnål etter hårnål. Vi vet den ligger der oppe, veien som synker ned i mørket mellom Gaustatoppen og Inbjørgnuten. Et symbol på hvorfor vi sykler, nettopp for å oppleve fjell og turer som dette. Stigningsprosenten, hårnålene, utsikten. Utmattelsen. 

Lyden av skoa som klikker inn akkompagneres av de første regndråpene. Det er noe paradoksalt behagelig med å høre regn som treffer de syntetiske fibrene, men kunnskapen om hva dette medfører er tilsvarende skremmende. Varme og tørre bein er på dette tidspunktet et privilegium. Dråpene er likevel fort glemt når vi triller vestover gjennom Rjukan. Vi tenker på historien som ligger gjemt under noen strøk maling på de gamle arbeiderboligene. Det er fortellingen om noen små gårder som ble et norsk industrieventyr, kraftverket som skapte gjødsel, tyskerne som ville ha tungtvann og nordmennene som gjorde det umulig. Resten er historie, UNESCO verdensarvhistorie. Byen og husene ligger der fortsatt slik Magnus Poulsson i sin tid tegnet dem. Kontrastene er store. Fra de nesten nasjonalromantiske motivene av fjelltoppene rundt oss, beveger man seg ned i hjertet av sosialrealismen og arbeiderbevegelsen, i byen som bokstavelig talt nesten aldri ser dagens lys. Solspeilene som er montert opp på nordsiden av dalen for å gjøre livet lysere for de innfødte også om vinteren, har ikke mye å bidra med på dager som dette.

Det er ikke mange kilometer vi får å kjøre oss varme på. Etter kun tre kilometer får vi en forsmak på hva som venter oss mot slutten. Sju hundre høydemeter skal forseres i det bygningene forsvinner bak oss. Fylkesvei trettisju stiger opp fra kjernen av Rjukan, opp forbi Vemork. Etter Maristigtunnelen blir stigningsprosenten snillere, men gir seg aldri før man når toppen ved vannmagasinet før Møsvatn. Ved inngangen til den første hårnålen har vannet lagt seg som et speil på asfalten. De bratte og bekkerevnede fjellsidene, juvet som forsvinner ned i avgrunnen mellom oss og Vemork. Juvet ingen tyskere trodde var mulig å forsere. I det vi snegler oss opp gjennom hårnålene møter vi nederlandske bobiler med lukten av varme bremser. Vi klarer i et like sekund å dra fokuset deres vekk fra kraftstasjonen på andre siden av dalen. Vi er heldige og får oppleve tyske turister i sitt opprinnelige habitat, på guidet gåtur i den norske fjellheimen. Vi er skeptiske til om sabotørmarsjen de deltar på klarer å gjenspeile utfordringen Joachim Rønneberg og resten av Operasjon Gunnerside møtte på her i sin tid. De smiler høflig, ser likevel forskrekket etter oss der vi fortsetter å spise høydemeter. Ingen av oss legger merke til vannmengden som på dette tidspunktet har trengt seg inn og omfavner føttene.

Slike stigninger fører oss inn i en helt egen modus. Vi går fra å være et fellesskap til å bli individer, og blikkene brukes til å måle hverandre opp og ned. Hvem gir de første tegnene av lidelse eller antatt nederlag? Foreløpig viser ingen tegnene vi kjenner så godt. Tor Simen som begynner å la hodet henge, Alex som reiser seg opp ved alt for hyppige mellomrom, eller Marius som flakker med blikket. Tunga mi er fortsatt godt plassert inne i munnen. Stigningsprosenten avtar samtidig som regnet. Her oppe er ikke lenger asfalten sort av regnvann. Ved veiene ligger skiheisene som er forlatt for sesongen, om de i det hele tatt er i bruk lenger, i en post-apokalyptisk tilstand der ingenting er flyttet på siden skiene ble satt i boden. Høyfjellshotellene og veikroene er fortsatt ikke åpne for sesongen, mengden av tyske og nederlandske turister er ikke stor nok så tidlig på sommeren. Ved Møsvatn ligger M/B Fjellvåken fortsatt på land. Båten som blir brukt til å frakte turister fra Skinnarbru inn på Hardangervidda via vannveien. Det er stille før stormen, bokstavelig talt.

På slike turer er det ikke sjeldent vi må stoppe for å beundre asfaltarbeidet i Utkant-Norge. Det nesten fem kilometer lange rettstrekket på som bølger seg over sørspissen av Hardangervidda er ett av dem. Rjukanekspressen som kommer imot oss, forsvinner ned i en av dalene og gir oss fortsatt følelsen av å være mutters aleine. 30 av 160 kilometer er så langt unnagjort. Frem til nå har det utelukkende gått oppover, og vi har fortsatt til gode å høre lyden av nav som spinner fritt. De neste kilometerne skal derimot by på lite annet.

Vi bestemmer oss for å ta første stopp ved Vierli Kafeteria som markerer starten på nedkjøringen fra det korte besøket oppe på Norges største nasjonalpark. Tre av oss får avkjøringen med seg, sistemann ble for ivrig i synet av negativ stigningsprosent og forsvant nedover. «Bonushøydemeter» som Marius kaller det.

Inne ender vi bakerst i køen etter et britisk reisefølge. Det som tilsynelatende må være halve Storbritannia har bestemt seg for å nyte denne samme sure høyfjellskaffen som oss. Vi diskuterer om vi kan sende Alex som delvis er oppvokst understått til den britiske kronen frem for å gi oss fritt leide, men det strander i hans iboende britiske høflighet. Istedenfor kaffe blir det tørr kjeks fra lomma og vann fra flaska mens vi venter på at Marius skal returnere. De neste kilometerne nytes på tunge gir. Fra Vierli til Flatdal får vi høydemetrene i retur i form av en slak nedoverbakke. Sola viser seg idet vi tar av etter Rauland skisenter, og videre inn mot Homvatnet. Alle får det med seg denne gangen. Veiene i dette området er stort sett bilfrie, med unntak av en fullastet Audi, hvor en av passasjerene i forbifarten beærer oss med synet av sin mindre flatterende bakende. Fortsatt bedre enn den tradisjonelle spylervæsken. 

Til tross for at vi er inne på dagens transportetappe blir det aldri monotont. Veiene innover langs Åmotdal klarer til enhver tid å underholde oss. Bratte nedkjøringer som byr på den vanlige konkurransen mellom meg og Tor Simen om hvem som måler høyest hastighet. Veiene som følger bredden langs vannet og gårdene som ligger oppover langs fjellsiden, som revet ut av Bjørnstjerne Bjørnsons diktsamlinger, gjør at kilometerne forsvinner uten at vi legger merke til at kreftene gjør det samme.

Det blir bråstans i det vi møter på E134 i bunnen av nedkjøringen. I krysset ligger Nutheim Gjestgiveri og frister oss. Vi har dessverre ikke booka selskap på forhånd. Ikke bare er vi langt under minimumsantallet på ti, vi er også trolig langt unna stedets dresskode. 

Vi brekker oppover til venstre mens Flatdal brer seg under oss. Alternativet med å kjøre ned i dalen drøftes høylytt i gruppa. De ekstra høydemetrene og Sparbutikken som venter der nede resonnerer ikke like godt hos alle. Noen av oss prøver å friste med det lokale bedehuset som kanskje – eller kanskje ikke – har direktelinje til værgudene, men til ingen nytte. 

– Langt til neste stopp?

Vi hører sulten og behovet for sukker i stemmen til Alex. Selv om kneika ikke er lang, klarer den å tømme oss for det lille vi har igjen. 

– Tjuefem kilometer fra toppen inn til Shell i Sauland, er informasjonen fra Tor Simen. 

Gryntinga kan høres fra førstemann i rulla idet vi kjører lagtempo innover. Lommene begynner å bli tomme, og vi er inne på den eneste strekka som byr på betydelig trafikk. Albuene veives for å markere at nestemann skal ta over, med varierende lengde på albu og føringene. Dem av oss som har flest kilometer i beina tar de lengste. Pølsa, denne gangen uten rosiner, ligger der fremme og frister oss i samtlige tjuefem kilometer. Utvekslingen av ord er minimal, da vi vet godt hva vi jobber mot. Samtidig er vi klar over at vi må spare krefter. Det som for litt siden var en ensom blåfarge over oss, har blitt skiftet ut med en grå palett som igjen har tatt synet av fjelltoppene vekk fra horisonten. 

Skoa som nettopp nærmet seg tørre må belage seg på en ny dukkert. På veien opp til toppen venter tretti tunge og våte kilometer. 

Stigningen opp fra Rjukan, som vi senere skal forsere nedover, er velkjent for de fleste. Det er generell konsensus i gruppa om at vi har valgt riktig side. Tuddalssiden byr på noe enda bedre. Over det dobbelte antall kilometer, variasjonen, og et landskap som gir Ventoux assossiasjoner venter oss over tregrensa. De første tyve stiger slakt oppover, mens vi venter på at stigningsprosenten skal ta seg opp.

– Brodern ass!

 Tor Simen lufter frustrasjonen over sin bror, Geir-Stian, som har sendt oss ut på dette, uten å bli med selv. 

– Han er for opptatt med å skrive romaner til å sykle! fortsetter

han. Boka hans Tour Dø France ga oss i det minste en god 

lanseringsfest for noen uker sider, noe flere av oss enda kjenner av ringvirkningene. 

Replikkene som veksles mellom oss forsvinner på lik linje med sikten i tåka som tettes oppover. For hver meter vi stiger oppover, blir skylaget tjukkere og tjukkere. Det eneste tegnet på at vi fortsatt ligger samla er lyden av gir som smeller på plass og flasker som tømmes. Tåkehavet gjør det vanskelig å lese hva som ble malt i store hvite bokstaver før Tour of Norway hadde avslutningen over fjellet her for fire år siden. Selv om navnet til Edvald dekker store deler av asfalten oppover, hjalp det lite. Jesper Hansen, bygutten fra København, ødela den norske festen.

Vegetasjonen som forsvinner er vanligvis startskuddet for kapp-løpet til toppen, men det hvite havet holder oss samlet. Samtidig er det få tegn på at noen har de nødvendige kreftene til å rykke fra. Vaflene som venter i bua på toppen er trolig det eneste som holder bevegelse i pedalene for flere i gruppa. 

Selv uten gale italienere langs veikanten er det umulig å ikke tenke tilbake på de episke fjelletappene av Giroen. Bildene i hodet mitt er av mørket som forsvinner og lysene fra følgebilene som så vidt klarer å trenge gjennom den tjukke tåka. Akkurat det helvete vi kanskje hadde håpet på. 

– Toppen!

Alex bryter stillheten og setter seg tilbake på setet. Snøen som ennå ligger langs veiene her oppe, gir oss en forsmak på kulden vi skal oppleve nedover. Akkurat som Coppi og Bartali, eller Jesper Hansen, har vi ikke tid til å nyte følelsen av å ha nådd toppen. Vi legger oss i bukken og jager ned til bua som skal gi oss vafler og varme. 

– Stengt?! Kødder du?

 Jeg klarer ikke skjule skuffelsen. Stillheten jeg får i retur betyr nedkjøringen med frosne fingre. Veien som ikke helt uten grunn har fått navnet Zombie Hill når triatletene løper den i Norseman, er beinhard på vei opp. I ti kuldegrader på våt asfalt nedover, er den om mulig verre enn stilen til en triatlet. Sju hundre høydemeter forsvinner under oss i løpet av syv kilometer rett ned, kun avbrutt av fem serpentiner. Frykten og skuffelsen må legges til side. Kun syv kilometer ligger mellom oss og Rjukan. I bunnen blir det så varmt som det blir på stedet der sola aldri skinner.