Sykkelturen over Gamle Haukeliveg

– Vi tar av der fremme! Bilene kjører gjennom Vågslidtunnelen, men vi kan sykle på gamleveien som løper over tunnelen, roper jeg bakover til Radek og Mario. 

Gamle Haukeliveg er ikke sammenhengende, avbrutt av dagens hovedvei E134 er den delt inn i små parseller. Foran oss ligger et svart, nylagt veidekke.

Langs den tekniske veien er det stabbesteiner på rekke og rad. Veien er faktisk så trang at to biler vil oppleve det som mareritt å møtes, men den er ypperlig for å sykle tre i bredden.

I det fjerne skimter vi store fjell med hvite topper, og rundt oss ser vi sauer beite på grønne og frodige morener. Til høyre for oss glinser de blå vannflatene til Kjelavatnet i julisola.

– Det var bedre, sier Radek og puster lettet ut. Glad for å ha unnsluppet trafikken.

– Mye bedre, bifaller Mario.

– Men hvor er vi egentlig? 

– Dette er Gamle Haukeliveg. Så vidt jeg vet ble den bygd rundt 1880 og var en del av strekningen mellom Vinje i øst og Røldal i vest. Men etter at den nye hovedveien kom på 1960-tallet, mistet Gamle Haukeliveg gradvis sin betydning, sier jeg.

Den nye hovedveien som ble bygget på 1960-tallet gjorde at gamleveien ble liggende som korte veisløyfer på hver sin side av dagens vei.

Gamleveien er som en stripe asfalt uten biler på en vandretur i fjellet, mens hovedveien binder sammen Oslo og Bergen med både turist-og nyttetrafikk.

Veien snorrett over Ståvatnet. Der løper hovedveien inn i en ny tunnel ved Pepparstein linje- og hvilehytte. Plassen har sitt navn fra gammelt av, fra tiden da folk gikk til fots over fjellet og trengte et sted å hvile på ferden. Men enten det var pilegrimer til fots eller postkurerer med hest og kjerre, alle trafikanter møtte ett og samme hinder: Snøen. 

Om vinteren var det helt umulig å passere fjellovergangen. I enkelte år måtte det graves tunnel gjennom snøen så sent som i juli for i det hele tatt å kunne gi folk fra hver sin side av fjellet mulighet til å hilse på hverandre.

Først når Haukelitunnelen ble åpnet i 1968 kunne E134 kalles helårsvei. 

Vi tar av hovedveien igjen, og etter noen få hundre meter stiger gamleveien til værs.

– Jeg digger klatringer som denne. Det er nesten som i Touren, når gutta sykler i Pyreneene. Kult at det finnes slike smale og bratte veier i Norge også, sier Mario. 

Han er liten og lett og går bra oppover, mens jeg og Radek må jobbe adskillig hardere.

Ingen av oss hadde forventet å oppdage et Pyrenee-lignende landskap her på Haukelifjell. Veien slynger seg langs røffe fjellsider og forrevne sletter. Som legoklosser ligger rullesten sprengt over hele terrenget. Små søkk i fjellvegene er fremdeles dekket av snø og is, og vitner om hvor lite sola varmer her. 

På lilleskiva klatrer vi oppover mot rutas høyeste punkt, Dyrskar, 1148 meter over havet. Her og der dukker det opp rester av gamle brakker, smier og grustak. Anleggene er de tause vitnene til flere generasjoners samferdselshistorie.

– Alt dette er fredet. Det er ikke lov å endre på verken veiens løp, utforming eller omgivelser uten å høre med Riksantikvaren først, sier jeg. 

Det kjennes som om vi ferdes i et stort friluftsmuseum.

Etter ytterligere to korte avsnitt på hovedveien kommer vi frem til hele turens høydepunkt.

– Wow! Se på dette! Sier Radek noe andpusten etter å ha jaget gjennom dalene.

Foran oss åpner det seg en strekning med flere serpentinsvinger. Mesterlig, norsk veibyggerkunst. Det er klin umulig å motstå fristelsen om ikke å stupe nedover i vill fart. Både vi og skrivebremsene hyler. Ruset av glede når vi omsider bunnen av dalen og med dette hovedveien. Det er få kilometere ned til Røldal, men her er hovedveien like mektig som den gamle veien.

– Det var kanskje ikke den lengste turen vår, men definitivt en av de fineste, sier Mario. Ansiktsuttrykket til Radek bekrefter at han ikke kunne vært mer enig.

– Innimellom holder det med et lite stykke Norge, sier jeg. 

– Sjokolade?