Sykkeltur til toppen av Blåhø

Opp dit går det en vei, men hvorfor har jeg ikke syklet den?

Jeg graver meg frem på diskusjonsforumet på landevei.no, og finner en kar.

– Ja hallo, det er Øyvind, svarer han.

Øyvind Svare Odde snakker som om han har bodd lenge i byen men låter som han er fra landet.

– Jeg har syklet opp dit et par ganger, det er en fin klatring. Blåhø er også Norges tredje høyestliggende vei. Det skal gå fint på racer. Når er det dere kommer? Spør han.

Opp hit må vi. Jeg har vært på Juvass tidligere, den høyestliggende veien i Norge. Den nest høyeste veien går til Tronfjell i Alvdal, men den blir for seig med racer.

Noen dager senere er vi i Vågåmo, en rånemetropol et par mil øst for Lom, dit Øyvind flyttet hjem etter studier i byen. Vågåmo ligger på nordøst-siden av Vågåvatnet, og er pakket inn mellom Jotunheimen i sydvest og Reinheimen nasjonalpark med Blåhøe som det høyeste punktet i nordøst. Det er 1240 høydemeter til fjernsynsmasten på toppen, en vei som holdes åpen så lenge snøen ikke har lagt seg.

Der oppe på 1607 meter skal en ifølge fordums ordlyd ha «utsikt over syv prestegjeld». Fjellet er sekularisert siden man på landet trodde på byttinger og fantepakk, men utsikten til Dovrefjell, Rondane, Jotunheimen og de frodige åkrene i sør er der fortsatt.

Øyvind får ikke gjetet oss lenger enn ut fra stedets bensinstasjon før klatringen bestemmer hastigheten. Jeg har med meg Marius Nilsen, eventyrsyklist, Gjermund, opplevelsessyklist og Odd Anders, generell syklist. Uansett sjanger er vi alle på letteste giret.

– Det er veldig bratt her i bånn. Vi kommer etter hvert til en ferist, og så blir det grus litt lenger oppi her, forklarer Øyvind.

Det er vanskelig å si om det er hytter eller hus vi passerer. Jeg vet ikke om plenene er velklippet eller velspist. De har en kraftig grønnfarge slik som bladene på bjerketrærne. Både gårder og tun er avskilt av skigarder med nytt treverk, den brunoransje barken gløder. Det er varmt til norsk forsommer å være, og fluene samler seg rundt oss når vi kommer inn i skyggepartier. Det er godt over 10 prosent i snitt de første kilometerne, og det tar ikke lange tiden før vi er oppe på 800 meter.

– Se på utsikten over Jotunheimen, jeg tror vi kan se helt til Galdhøpiggen! Sier jeg til Gjermund.

– Se andre veien da, det er like bra nedover Gudbrandsdalen! Svarer han.

Vi tar en liten pause for å se oss rundt.

Nå er det ikke noe nytt å komme seg til Blåhøe for egen maskin. Hvert år arrangeres nemlig Blåhø opp, et motbakkeritt for dem som vil sykle eller de som vil løpe. Det er birkenvinner og tidligere eier av bestetiden opp til Tryvann, Åsmund Løvik, som har kjørt aller fortest opp til toppen. I 2014 klatret han de 15 kilometerne og 1247 høydemeterne på 56 minutter og 12 sekunder.

Tiden til Åsmund er imponerende, men nordmenn er seige også til fots. Johan Bugge har løpt til toppen på en time og ti minutter, noe som pleier å være vinnertiden på sykkel om det ikke er med elitesyklister.

Både jeg og Gjermund kan kjøre brukbart opp en bakke, men vi er elendige til å følge alle hastigheters mor: halvhard gamping. De tre i front sklir stadig lenger fra, men det går radig med alle. Solen baker inni en bjørketeig, det er sjelden så høyt oppe, vi er snart ved tregrensen. Klatrer vi i dette tempoet skal vi være oppe på et blunk, men jeg vet at det er langt til selve toppen i luftlinje, så et eller annet sted må det bli slakkere og veien krølle seg.

Deg gjelder å være klok. Jeg vet det blåser der oppe også.

Bjerk blir til dvergbjerk og hvite trestammer, noe av det norskeste av det norskeste, er byttet ut med brutale stålrør. Når brøytebilen kommer er det ingenting å navigere etter på Blåhøe, landskapet er like hvitt som veggen på et venterom. De overdimensjonerte brøytepinnene har gule smileys på toppen hvor smil er byttet ut med pil.

De synes godt, men jeg tror sjåføren vet hvilken retning han skal også uten pilen. De er stampet ned i grøften hver tiende meter, som landingslys for julenissen smiler de gule prikkene inn i evigheten.

– Endelig blir det litt hvile, de andre venter der oppe, sier «Odda». Nysgjerrigheten har tatt tak i ham og sluppet seg ned til meg. Gjermund er foran med de andre, og snart samles vi over fjellets første krøn der en veibom stopper alle andre enn de som har en jobb å gjøre i fjellet.

Grusen er pakket steinhard, og det går svinfort i den slake utforkjøringen som møter oss midtveis. Veien ser flat og forlokkende ut som på et bilde, men fortsatt har vi 600 høydemeter igjen. Det må gå oppover. Ser vi bilde av en serpentinbakke fra siden, er det helt åpenbart hvorfor farten er lav og syklistene biter tennene sammen i kollektiv lidelse.

Men de norske fjellene er ikke så glad i krappe svinger. Ofte går veien rundt og langs høydekurvene, ikke opp. Det er like bratt, men det skjer mindre og det er lett føle seg motløs. Det er veiene som på kartet krølles rundt seg selv som har høyest status og aksept for lav fart, og det er de rette veiene som oppleves hardest.

Denne bakken er i sistnevnte kategori

Grusveien vi sykler på er tømt ut fra en lastebil tidlig på 60-tallet. TV, tele- og radiomasten på toppen sto ferdig i 1963, men bortsett fra de to elementene, er vi mer på fjelltur enn sykkeltur. På sidene er det grov stein som en isbre i fortiden gnaget ut, som stedvis er gjengrodd med mose og lav. Toppen vi ser virker voldsom og uinntagelig, særlig fordi vi får følelsen av å stå stille, vi nærmer oss knapt den siste veistubben vi ser der fremme.

I øst er himmelen blåsvart, foran oss er steinrøysa brunsvart, utarmet av vind og vintre. Og bak der igjen, Blåhøe. Hva vedkommende som løp opp hit på rett over en time var besatt av tør trolig ikke prestene i de syv gjeld å tenke på en gang.

– Henrik, her er det sinnssykt bratt, det må da være over 15 prosent!

– Jeg vet ikke helt hvor bratt det er, men det blåser noe veldig!

Vinden tar skikkelig tak i oss, men bakken er det verste. Det er ikke lenge siden snøen forsvant her oppe, ennå har det ikke vært mange biler her som har pakket underlaget. Jeg og Gjermund er havnet litt bak igjen, nå kan vi så vidt se mastespissen på Blåhø. Over toppunktet ruller norske sommerskyer med eksplosjonsform, men de løses opp og forsvinner som ulldotter når de nærmer seg Jotunheimen.

Det er der solen og varmen kommer fra, det gjør ingenting om regnet faller ned i Rondane og skyene løses opp over Reinheimen.

Vi ser den lange flaten som skal ta oss rundt toppen, ankomsten til Blåhøe går østfra, og vi sykler retning vest. Vi ser de gule prikkene som silhuetter i horisonten. Den lange flaten er ikke selvsagt ikke flat i det hele tatt. Vi vet den går rett til værs.

Om vi hadde tatt bena fatt og marsjert rett sydover, ville vi raskt ha kommet ned til Hove. Både Blåhø og Hove er kjente ramper for para- og hangglidere. Forholdene er faktisk så egnet her, at vi like utenfor Vågåmo finner rikssenteret for slike aktiviteter.

Fra begge rampene velger folk å enten stupe tilbake til start i dalbunnen, cirka 1000 meter under der vi er nå, eller ha det som utgangspunkt for langdistanseflyvning.

Vi er inne i den østligste delen av veien. Vi er inne på veiens bratteste punkt, her er det så bratt at ved hvert eneste regnskyll vaskes deler av veien vekk. Det er først her oppe at veien er like dårlig som brosteinen i Arenberg og like bratt som knekkerne i Flandern. Det er med utsikt over hele Gudbrandsdalen Fabian Cancellara ville skrudd på motoren og kjørt fra resten, slik han kjørte fra Tom Boonen opp Kapelmuur.

Det er med alle Rondanes snødekte topper i ryggen at Chris Froome ville svart på alle dagens angrep med et siste nådestøt, før han gikk ensom i mål på toppen. Det er her, med utsikt over syv prestegjeld, at katolske klatrere fra Columbia ville korset seg før de krysset målstreken, det er her jomfru Maria, skytshelgener og svære gullkors ville dinglet fra halsen på de letteste rytterne.

Blåhø er en mektig topp, det er en sykkeltopp, det er en sjelden topp. Det er ikke mange steder i verden en sykler helt til spissen av fjellet. Du gjør det på Mont Ventoux, du kan gjøre det i Kitzbühel og du kan gjøre det på Blåhø. Enten du er i Frankrike, Østerrike, går tur i fjellet eller sykler til Blåhø, det er skummelt enkelt å tro toppen kommer før den gjør.

For hver eneste meter og hver eneste høydemeter går det stadig tregere mellom smileyene, men krønet som skiller oss og bunnen av tårnet forsvinner saktere enn vi skulle ønske. For hver eneste høydemeter blir utsikten bedre, vidsynet større og følelsen av å ha nedkjempet enda et fjell mer majestetisk.

Klatrer du Col de Madone er du fortsatt i Nice, klatrer du Blåhø er du på toppen av verden.

Vi er oppe omtrent samtidig, den ene spurten dårligere beregnet enn den andre. Vinden uler rundt TV-tårnet. Lyden av at vi klikker ut av pedalene er skarpere enn ellers, den bærer bedre og mer befriende enn når en ankommer en kafé i en storby.

Å sette foten i bakken på Blåhø kjennes som å plante flagg. Vi er hverken først, raskest eller sist, men vi har haket av nok en boks i sykkel-Norge, Norges tredje høyestliggende vei.

Senere skal vi lære at masten på toppen får signaler fra Tronfjell i Alvdal. Vi har for lengst begynte å lure på hvordan vi skal komme oss dit.