Det er bare så vidt jeg legger merke til det. I høyre øyekrok.
Et enkelt, gult blad, som faller duvende mot bakken. Før det treffer asfalten, rekker jeg å tenke det.
At nå er den her.
Kanskje andre har skjønt det før meg.
Kanskje andre tenkte «i dag blir det kaldt», og ble hjemme. Kanskje det er derfor jeg ikke treffer noen andre.
Kanskje de ble hjemme.
En syklist-løs Maridalen en lørdag formiddag er ikke vanlig kost.
Drivende, duvende.
Slowdives «chanty» går i takt med terrenget, og ingen sang kunne passet bedre.
Tåka ligger så tjukk at det ser ut som den smale grusveien foran meg bare forsvinner inn i en hvit, tykk portal.
Det er så fuktig at vannet setter seg på alt. Spindelvevet. Klærne. Grusen.
Og lyden.
Det er like stille som når den første snøen lander.
Vanligvis når jeg suser innover marka pleier lyden fra dekkene mot grus å gi resonans.
Ikke nå.
Jeg pleide å tro at Ørfiske var finest i solskinn.
Men nei. Det er dette.
Dette, hvor Ørfiske går i ett med skogen og himmelen, at det er finest.
Septemberdagene med usaklige temperaturer over 20-tallet har passert.
Dette er den første dagen hvor den korte shortsen akkurat klarer å holde meg varm.
Jeg drar kragen på den tynne Gore Tex Infinium-jakka litt opp.
Klar for kaldere dager.
Kanskje var det tåka. Kanskje var det temperaturen.
Kanskje var det, at selv om det ikke regner så er det så høy luftfuktighet at jeg er helt gjennomvåt.
Kanskje er det derfor jeg har den vakre Nordmarka for meg selv denne dagen.
De som ble hjemme i dag?
Gira på sykkeltur i Nordmarka? Sjekk vår store turguide!
