Den kalde historien om Ring 4 og vintersykling

Ring 4 er en sykkeltur som starter i Oslo sentrum, går inn i Maridalen, tar en runde innom Nordmarka utenfor hovedstaden, før den vender tilbake til sentrum gjennom Sørkedalen.

I løpet av snaue fire mil får du storbytrafikk, rødmalte låver og husmannsplasser i idyllisk kulturlandskap i Maridalen, du sykler videre på finmalte grusveier i Nordmarkas dype skoger, før du gjennom Sørkedalen får nok en overdose rødmalte stuer blant strågule aks, før du til slutt ender der du startet.

Men ikke nok med det, halvveis på sykkelturen finner du Kikutstua, et serveringssted som er kjent som Nordmarkas hjerte. 

Hadde det eksistert et dataspill som heter Bikesimulator, ville du gjort megasuksess om du laget en runde med samme oppskrift som Ring 4. 

– Ring 4 er en passelig distanse, og går fra en dal til en annen. Det er jo ikke så mange muligheter for runder i Marka, sier Hans, mens han drar på ordet «så».  

– Vil du kjøre kortere og fortsatt ha en runde blir det jo ikke så veldig langt. Vil du kjøre lengre blir det fort mye lengre. Ring 4 er enkelt og greit, legger han til.  

Vår lille gruppe på seks tråkker opp de mange bakkekulene på vei mot Bjørnholt. Det er meg, Hans Flensted-Jensen, han som startet Oslo Dawn Patrol ja, sammen med en annen kjent morgenfugl, Håvard Fagervold.

Den gamle ringreven og tidligere Veteran-Norgesmesteren Kristian Evensen bidrar også til at farten er høy, han sitter ved siden av Arnar Audum. Babes On Wheels-stifter Ingunn Marie Baastad utgjør kvinnekvoten, og til slutt en plog av en fartsholder - Petter Bodman.

Også han er kjent fra Oslo Dawn Patrol. Han er finsk og sterk som finsk Sisu, det gjelder å holde han unna fronten. Ingunn også, forresten.

Da jeg og treningskompisene mine for nesten 20 år siden syklet Ring 4 - skjønt det het ikke noe den gangen, for hvorfor navngi noe som ikke kunne skrytes av på Strava - møtte vi så godt som ingen andre her om vinteren. Om vi faktisk møtte noen visste vi hvem det var. Vi trengte ikke utveksle ord - alt lå i det usagte. 

På den tiden handlet alt om å overleve kulda, å se bra ut var sekundært. Vinterskoene var så dårlige at vi surret dem inn med gamle ullgensere og gaffatape.

Min bemidlede sykkelvenn Anders fra Bærum konstaterte at lammeullsgensere fra Gant var det beste for å oppgradere de tynne vinterskoene fra Shimano, mens jeg som heltidssyklende og økonomisk ufør måtte ta til takke med et gammelt teppe. 

Dette var før iPhone, Strava, Instagram og Zwift. Ingen visste hvem vi var, ei heller hva vi drev med.

«Tur rundt Kikut» kan jeg lese i treningsdagboken anno tidlig 2000-tallet. 

Piggdekk er en absolutt nødvendighet skal du sykle Ring 4 i Marka vinterstid.

Sykler du Ring 4 en vinterdag vil du møte mange store turfølger.

Spørsmålet som surrer i bakhodet mens piggdekkene rasler mot isen er en av sykkelsportens mange mysterier: Når kom navnet Ring 4, og når ble det like åpenbart å sykle her om vinteren som om sommeren?

– Jeg hørte vel om Ring 4 da jeg begynte å sykle med Dawn Patrol. Vi har jo Ring 1, 2 og 3 i Oslo, og da jeg hørte Ring 4 var det litt kult. Plutselig bare fikk turen et navn, og da jeg begynte å se på kartet skjønte jeg tegninga, sier Ingunn.  

Dawn Patrol startet syklingen i 2018. Ring 4 er eldre enn som så, vet jeg. 

– Jeg tror jeg hørte om Ring 4 like etter jeg flyttet hit i 2013. Jeg fant Frikransen og deltok på en trening, og da var det en som nevnte marka, grus og Ring 4. Men første gang jeg syklet den var ikke før i 2016, sier Hans. Han er for ordens skyld dansk. 

– Men jeg opplever at det har eksplodert med syklister siden den gang. Det er langt flere nå enn i 2016, sier han. 

Terrenget er norsk. Veien har en flat pause mens vi passerer Bjørnholt. Så kommer en ny, seig bakkekul. Vårsolen tar godt i nakken, men luften er fortsatt skarp. 

I dag er ikke Ring 4 bare kallenavnet på en tur, det er identitet. Ring 4 er referanse, nevnt med iver om du snakker om hverdagssykling, og med et unnskyldende blikk om den nevnes i forbindelse med helg - til det er runden akkurat litt for kort - med mindre det er vinter slik som nå. 

Da boutique-konseptet The Service Course åpnet i Oslo, ble Ring 4 til kunst. På gulvet hadde butikken en gate med brostein, men det var ikke den rådyre Roubaix-referansen som fikk i gang praten blant kundene.

I lokalene på Tøyen var høydeprofilen til Ring 4 skåret ut i finerplater, kledd langs veggene i halve lokalet. Høydeprofilen var svartmalt og bakbelyst, og det var når blikkene ble vendt mot lyset at historiene gikk løst. 

The Service Course ble historie. Jeg snakket en gang med en av eierne, Jonas Strømberg, om Ring 4 og dens fødsel. 

– Jeg er ikke sikker på når jeg hørte Ring 4 for første gang, men jeg husker at det var før Strava. Kanskje det var i 2009, eller 2010? Sa han.

– Hva kalte dere runden før den ble til Ring 4?

– Kikutrunden, vil jeg tro?

Grusveiene i Marka holder bra stand om vinteren. Av og til dukker det opp litt holke, så følg med.

Jo flere vi er sammen, jo raskere det går. Ingunn Marie Baastad setter farten mot Fyllingen.

Vi har klatret og klatret siden Maridalen, og er straks ved løypas høyeste punkt, Dødarebakken. Den stupbratte bakken som tar deg ned til Bjørnsjøen, eller opp om du kommer andre vei, er fryktet og elsket uansett årstid.

Den er opp mot 20 prosent på det bratteste, den ligger på nordsiden og ser knapt sola i vinterhalvåret.

Det sier seg selv at å sykle ned her innebærer balansekunst på knallhard is, det gjelder å ha kontroll før serpentinsvingen like før bånn.

Ingen velter, men det er lang strekk i feltet, ikke ulikt hvordan det hadde vært om vi syklet opp.

Langs Bjørnsjøens bredd vet alle at det ikke er lenge igjen til boller og kaffe. Og Cola. Og sol - og vegg med le. 

– Solvegg. Det er lige et av mine favorittord på norsk. Jeg tror kanskje hybelkanin er favorittordet, men solvegg er så beskrivende. Man bare finner seg en vegg og sitter der i solen, sier Hans. 

Så er det også i solveggen vi sitter, nok en gang, like glade som langrennsløperne som er i flertall, et sted vi har vært utallige ganger før og kommer til å besøke igjen og igjen: solveggen på Kikutstua.

Kikutstua blir halvveis på turen for så godt som alle som er der. Stedet ligger sånn til at enten du kommer til fots, går på ski gjennom marka eller som oss, sykler, så blir det slik. 

– Jeg kan jeg ikke telle hvor mange ganger jeg har vært på Kikut, selv om det er aller flest ganger på ski. Det er et eller annet spesielt med stedet, det er svaret på en ordentlig markastue som har alt. Det er er utsikt over sjøen, du har peisesuten og den helt spesielle atmosfæren, sier Ingunn. 

Ring 4 er uten tvil Norges mest syklede grusrute, særlig vinterstid. Om vinteren er den selve turen, og nok et følge av syklister møter oss mens vi banker i gang kroppene ut fra Kikut.

Håvard Fagervold. Kan finnes på Ring 4 eller sammen med Oslo Dawn Patrol.

Utsikt fra sørsiden av Kikutstua. Her sitter syklister og skiløpere om hverandre for påyll.

Det har vært en like hinsides utvikling på det som foregår av sykling rundt Ring 4 som det har vært på smarttelefoner.

Folk begynte å kjøpe og bruke iPhone i omtrent samme periode som jeg og vennene mine følte oss som Riddere av Ring 4, en gang i 2007.

Men iPhone var totalt ubrukelige i Nordmarkas kalde mørke. Verken skjerm eller batteri fungerte særlig bra i kulda, men det var strengt tatt ikke noe problem for det var ingen apper å skryte på heller.

Strava kom ikke før i 2009 og Instagram først året etter det igjen. Facebook var blitt populært, men der la vi bare ut bilder av hva vi spiste, og dessuten var vi ute og trente i 2007 - det var resultatlister som satte rangen - ikke hvor fort vi kunne sykle i Dødarebakken.

Akkurat den maktbalansen er solid forskjøvet siden da.

Folk vil heller ha en god tid på Strava enn å vinne ritt.

Kristian er en som har vunnet mange ritt. Han har også syklet mye om vinteren. 

– Jeg vet ikke når jeg hørte om Ring 4 for første gang. Kanskje det var en 12-15 år siden? Sier han.

– Hva kalte man turen da?

– Før det het det Kikutrunden! 

Feltet vårt har så vidt begynt på turens siste klatring, bakken fra Østre Fyllingen over til Sørkedalen. Det kjennes som om alle har fått i seg mer sukker enn meg, for jaggu skal det sykles i denne bakken. Det skal det forsåvidt alltid, av utallige årsaker. 

For det første er ikke bakken brattere enn at du akkurat kan mose deg til toppen på storskiva, noe som gir deg stor mestring, i tillegg til den flyvende flytfølelsen av å bruke hele kroppen på å jage seg opp. Dessuten er vi jo ofte kalde etter å ha stoppet på Kikut, og det er også noe med å være skikkelig varm før en stuper ned den lange bakken til Sørkedalen. 

Vi kjørte stort sett alltid det sistnevnte konseptet da vi tidlig på 2000-tallet hadde fast kveldsrunde på Ring 4 - altså før Ring 4 egentlig oppstod.

Jeg hadde en lykt på styret og en lykt på hjelmen, skulle en ha lys nok måtte en i sum holde på slik. Lykten på styret hadde litt over 1000 lumens og kostet nærmere 6000 kroner, i dag koster de 1000 kroner og har 6000 lumens.

Lykten på hjelmen satt knapt fast. Tanken om at lyset skulle følge blikket var god, men den lyste så vidt mer enn dagens smarttelefoner.

Men vi syklet. Og frøs.

Høy fart i klatringene opp mot Glåmene.

Arnar Audum (t.v) og Håvard Fagervold styrer unna smøretips fra Skiforeningen.

Hans kommer med gode råd og historier, mens vi nærmer oss Sakariashytta:  

– En vinter brukte vi 2,5 timer fra Hammern til kikut, og det er vel knapt åtte kilometer. Vi hadde bestemt oss for å fullføre runden uansett, men det var 30 cm våt nysnø.

– Og rådet som da følger er?

– Om du er usikker på føret er det lurt  å sykle inn fra Sørkedalen, min klare erfaring er at de alltid brøyter først fra Sørkedalen til Kikut. Distansen fra Kikut til Bjørnholt er som regel det siste strekket de brøyter. Jeg har jevnlig opplevd at det er snøfall og to ulike fører i skogen, og føret er alltid den vanskeligste faktoren om vinteren, svarer han.

Vi bikker bakketoppen. Snart asfalt, Oslo sentrum og veiene som ga navn til turen vi er ute på nå. Ring 4 har altså fått sitt navn fra de tre ringveiene i Oslo.

Ring 1 vet strengt tatt ingen riktig hvor går, men den er inni sentrum et sted og omtales oftest som Indre ringvei. Om du ikke er fra Oslo, dette er så sentrumsnært at både syklister og hipstere drikker kaffe latten sin utenfor denne ringveien.

Ring 2 og Ring 3 - den siste ofte omtalt som Store ringvei, er de mest kjente. Det er der du virkelig finner kø, kaos og eksos.

Faktisk finnes det en Ring 4 også, men den heter offisielt Ytre Ringvei, selv om det er en vei som ikke er i nærheten av å gå rundt noe som helst, den bare går fra syd til nord i Oslo. 

Ring 4 ble dermed et åpenbart navn på runden vi er ute på nå, særlig om du tar en titt på kartet. 

Da vi hørte navnet for første gang husker verken meg eller mine sykkelvenner når var, men felles for de av oss som syklet mye i Nordmarka var at vi skjønte umiddelbart hvilken rute det var snakk om.

Det var så intuitivt og samtidig så vakkert, et slags pek til rushtiden der nede, for oppe i skogen på vinterbrøytede veier hadde vi vår helt egen ringvei. Uten biler. Navnet stod som en påle. 

I Nordmarka er det enkelt å legge på både en, to, tre og fire sløyfer om en synes Ring 4 er for kort, og sånn sett kunne vi enkelt kommet helt opp i Ring 8.

Jeg har møtt syklister som har dristet seg til å si både Ring 5 og Ring 6, men vi har nærmest fryst til is der vi begge har vært enige om at vi forstår hva vi mener - men at det samtidig er litt for avant garde - selv for oss. 

Det rakler i feltet i det vi kommer ned i Sørkedalen og skal ut på de asfalterte veiene igjen. Lyden fra sykkelen som ruller over snøkledde grusveier i Marka har en poesi i sin stillhet, når piggdekkene møter asfalt er det som å bli revet ned fra en sky i himmelen og kastet inn i Sulitjelmagruvene.

Det er mindre snø her nede, og saltet underlag gjør at det spruter kaldt vann på leggene. Når vi nærmer oss forstaden Røa, og om femten minutter er nede i sentrum, er forvandlingen total. 

På veien til sentrum passerer vi igjen både Ring 3 og Ring 2, Ingunn passerer kanskje til og med Ring 1 for hun bor på andre siden av byen, uten at jeg vet hvilken rute hun velger gjennom den hektiske hovedstaden.

Det er her i byen livene til de fleste av oss på turen er å finne i det daglige, men det er på den uoffisielle ringveien litt lengre nord, at livet leves.

Om en av oss ikke skulle ta telefonen en lørdag i januar, vet vi i det minste hvor vi finner hverandre. 

Et eller annet sted langs Ring 4. 

Denne saken er skrevet av

Henrik Alpers

Journalist

Henrik Alpers er hjernen og hjertet bak Landevei, og tidligere redaktør i magasinet. Han syklet på nasjonalt nivå i landevei og sykkelkross, men har i dag byttet ut startnummer med sykkelopplevelser. Alpers jobber nå med dag-til-dag-nyheter, sykkelturer, kultur og sykkeltester.