Rauland i Telemark: GPS-spor og kart til sykkelturen rundt Totak

GPS-spor og kart til Totak rundt

Du kan selvsagt starte turen akkurat hvor du vil langs runden, men for oss var Rauland det åpenbare. Her er det enkelt å parkere og det er butikker så du kan handle mat både ved avreise og ankomst.

• Distanse: 121 kilometer

• Høydemeter: Cirka 1600

• Underlag: Asfalt

• Beregnet tidsbruk:  5 til 7 timer

• Mat og drikke: Mjonøy camping, Åmot

• GPS: https://www.strava.com/routes/2838109645674601166

Dette må du vite om turen

Andre sykkelturer i samme område

Telemark er et herlig område av landet å ferdes i på to hjul. Om du ikke har vært i Dalen, dalen i Norge med det minst originale navnet gjennom Norgeshistorien, dra til Dalen. Uansett hvilken side av dalen Dalen du skal ut av må du opp en bratt klatring.

Vi er også svake for denne runden med start i Rødberg. Den går over Veggli, en glemt liten fjellovergang i Norge. Høydepunktet er skjønt de vakre svingene opp mot Imingfjell, vakker ingeniørkunst der du føler du flyr oppover veien.

Alle våre sykkelturer finner du her:

Slik gikk det da vi syklet runden

Jeg ringer Gjermund: 

– Skal du være med på til Rauland, du vet den runden der vi sykla feil vei i sommer? Jeg har et par til som vil være med. 

– Jeg er klar. Vi kan få med Åshild kanskje, siden hun ble sjuk i sommer? Ta den som en årets siste tur?

Løpet er lagt – Årets siste tur. 

Husker du konseptet? 

Bare en tur til i skiheisen – kraniebrudd.

Siste forsøk på å fjerne rota – prolaps. 

Siste dans på skoleballet – avskjed på grått papir. 

Bare en øl til – fyllearrest. 

Eller garantert katastrofe, om du vil.

Annet enn at det er fem varmegrader er det ingen tegn til katastrofe når vi raser i høy fart langs Totak. Høstluften er skarp, og løvet som ikke har falt gløder i solen. Vi er tre jenter og tre gutter som bytter på å holde farten oppe langs en godt gjemt innlandsfjord i Telemark.

Det går bare et smalt lappeteppe av en vei på vannets nordside, en vei som neppe blir utbedret med det første. Her kjører bare de lokale, eller de som tror det er minutter å spare på å velge denne omveien om de skal fra Bergen til Oslo. 

– Vet du hvorfor husene har så høye tall? Ser du det huset der, det har jo gatenummer 643? Spør Gjermund. 

– Jeg aner ikke, svarer Åshild. 

– Siden det ikke er noe gatenummer her, betyr tallet antall kilometer fra siste viktige kryss. Se på GPSen din neste gang vi kommer til et hus. Da ser du at det stemmer, forklarer Gjermund.

Ikke lenge etter kommer vi til 763. Det ligger nøyaktig 7,6 kilometer fra startpunktet ved Rauland, altså krysset med bensinstasjon og en liten Coop. Tallene bekreftes ved neste hus. Samtidig begynner sykkelen til Gjermund å knirke. Så mer. Så voldsomt mye mer og så er noe ødelagt. 

– Jeg tror jeg har knekt setet, sier han. 

Og det har han. Plasten har sprukket fra skinnene. Uløkka er i gang – årets siste tur. 

Å sykle langs Totak i september er som å sykle innover en vestlandsfjord. Det er kaldt trekk fra dypet, jorder på hver side av veien og en lang klatring der fjorden slutter. 

Knut Harald, en kollega av meg tar brått den første spurten i herreklassen, Åshild kvinnenes første.

Gjermund på sin side er i kjempeform, og har tatt et slags ansvar for farten. Han er lærer og har høstferie, akkurat som Trine. Hun er for ordens skyld triatlet og trives alene i front, uten en rygg å hvile bak, slik de alltid sykler. Det går fort.

Området vi befinner oss i har sjelden besøk av syklister. Det er ingen ritt som går i området, det er vintersport og fjellturer som er hovedaktivitetene her. Jeg har kjørt over Haukelifjell mange ganger og tenkt at her må det være fint å sykle. Jeg og Gjermund forsøkte oss på runden i sommer, men vi tok feil i et kryss og satte hele området på hold.

Inntil i dag – årets siste tur – en skummel erklæring om at det er nå eller aldri. Jeg revnet dekket for noen kilometer siden, en flenge på halvannen centimeter holdes tett av en det som var igjen av den forrige slangen. Vi har to utstyrsuhell som kan felle en hel tur allerede før tre mil, hva mer kan gå galt? Svaret kommer brått. 

– Heeenrik! Åhh, sataaan! Det var close!

En trailer har stoppet langs veien, og sjåføren skal losse en last med isolasjonsmatter ut i veien. Men han ser seg ikke om, og ikke før jeg snur meg i refleks ser jeg at jeg skulle smurt ansiktet i lasten hans. Det går så fort at jeg ikke får med meg at jeg kommer meg unna. 

– Hvordan kom du deg unna den der? Spør Knut Harald retorisk. 

– Jeg er kjapp, tenker jeg inni meg, akkurat som du er i spurten. Knut Harald noterer like mange seire som jeg har nederlag.

Årets siste tur. Skjønt, det kommer flere sykkelturer etter denne. Men dette er siste store opplevelse, siste gang i 2019 vi reiser et sted sammen for å sykle i nytt landskap. Vi holder høy fart sydover på riksvei 134, en av hovedveiene mellom Oslo og Bergen. Veiskulderen er stor, så det går fint selv om trafikken er høy. 

Men ved avkjøringen til en av områdets godt skjulte småveier, skjer det igjen. Vi skal svinge til venstre, og krysse motsatt kjørebane. Det kommer ingen biler imot, og bilen bak oss bremser for å sende oss til venstre. Men en idiot vil kjøre forbi både bilen som bremser og oss, og gjør det.

– Pass på! 

Jeg vet ikke om jeg roper det eller bare sier det inni meg. Bilen er centimeter å klippe ned alle seks. Igjen går det så fort at ingen rekker å bli redde. Phew!

Årets siste tur. Landeveissykling er hverken farlig eller ekstremt i turformat, men noen ganger vil enkelte gjøre sitt for å forandre på det. Men omgivelsene gir oss igjen valuta for pengene.

Omgivelsene er foten av høye fjell. Omgivelsene er bratte skråninger der skogen får vokse uforstyrret, bratte skråninger som holder på varmen om sommeren og har skarpt snøskille høst og vinter. Omgivelsene er elveleier der geiter og sauer beiter mellom tjærede laftehus, og trærne vokser på små elvebanker ute i vannet. 

Omgivelsene er massevis av småveier, på litt småhemmelige steder, et sted mellom Norges to største byer. 

– Er det her det er lunsj, spør Caroline. Et lite skilt langs veien peker inn mot Mjonøy. Små hytter og hus er hentet inn for å lage en annerledes campingplass, og alle hyttene kan leies for overnatting. Ved Mjonøy er vi mer interessert i bakverk.

En av de små laftehusene stikker seg ut fra de andre, bygningene er varm. Det er eldhuset. Det er mange timer siden de sluttet å fyre i den store teglsteinsovnen som tar opp nesten en tredjedel av hytta, men den avgir fortsatt god lunk. Knut Harald har funnet ved. 

– Se her Henrik, se den kubben!

Han holder frem er en 60 centimeter lang kvartkubbe, fra et tre som må ha vært en halvmeter i diameter. Kubbene brukes til å fyre opp i eldhuset på morgenen, så baker de og setter frem baksten til de reisende. 

Caroline og Åshild plukker de største skolebrødene først. Skolebrødene er tung, det er ikke bare plommen i midten som veier. Vi tar kjøttfulle biter av bakverket og kokosen knaser i tenna. Årets siste tur har en varm pause i høstsolen. Den er lav og varm, og luften er skarp. Vi har hatt to nær-døden-opplevelser, en opprivende punktering og ett ødelagt sete så langt, og mer skal det bli når vi klikker inn med noen kilo ekstra i feltet. 

Fra Mjonøy skal vi sykle sydover i retning av Dalen. Selv om vi er et land fullt av dype daler og høye fjell, er det ikke mange av disse stedene vi sykler i milevis i selve dalveggen. Mo-Byrtevegen er delvis lagt pent på en langsgående flate i fjellveggen, og det er ikke mange steder de har måttet sprenge vei for å komme nedover mot Dalen.

Gran og furu vokser bare noen meter bortenfor oss, men mange meter ned i den bratte fjellsiden. Selv om skogen er tett ser vi den nådeløse dalsiden, der knapt geiter kan ferdes. 

Jeg ligger ved siden av Trine. Hun er rak i ryggen som Marco Pinotti, den tidligere italienske tempomesteren. Hun tar de store, slake svingene på ruglete asfalt like sikkert som elven der nede. 

– Om du fortsetter videre ned i skaret der borte, da kommer du til Dalen, sier jeg. Vi ser kjapt i retning den voldsomme utsikten mot Bandak. Vi får solen i sidesynet og en venstresving med lavt autovern, og konsentrerer oss igjen om veien, vi vil nødig tippe over det lave autovernet. 

Vi begynner å klatre mot Åmot igjen. På veiens østside, altså den andre siden av en diger kløft, troner en gård på en lysning i skogen. Den ligger midt mellom sving tre og fire i klatringen mot Ravnejuvet, og serpentinene som lyser på gpsene er som feite meitemark for en sulten abbor. Vi trekker oss oppover det som er en slags hovedvei mellom Åmot og Dalen, i den grad så små veier kan kalles hovedfartsårer.

Ravnejuvvegen på andre siden av kløften fortsetter å klatre slik som oss, men den fortsetter lengre, og den fortsetter mer spektakulært. Men vi skal hovedveien, og må nøye oss med å kunne fortelle om klatringen vi ikke syklet. 

På toppen av Ravnejuv har du milevis med utsikt som strekker seg i begge retninger av juvet, i tillegg til et mektig naturfenomen. Kaster du et blad, eller en seddel om du er rik, vil oppdriften fra milde luftstrømmer gjøre at det svever opp igjen. 

Ingen oppdrift trekker oss opp stigningen. Veien går slakt oppover, rett frem, og på andre siden av dalen kan vi skimte det som kanskje, men bare kanskje, ville vært en morsommere strekning. Vår vei føles akkurat nå som å sitte på rulla en varm sommerkveld.

På varme sommerkvelder var det mange som dro til Ravnejuv i hine hårde dager. Stedet var en turistattraksjon fra midten av 1800-tallet. Turistene ble fraktet opp fra Dalen på dagsturer. Det som i dag er 15 minutter i bil var en strevsom tur med hest og kjerre. 

Vi trenger noe, men vi greier ikke sette fingeren på hva. Litt action? Mat, kanskje? Litt lommemat? Drikke kanskje? Jeg tar en slurk vann. 

Utsikten mot Ravnejuv blir blokkert av tett skog. Fokus.

Ravnejuv ble etter hvert så populært at de bygget et lite turisthotell i laftet sveitserstil der oppe. Hotellet var åpent hele sommersesongen, og etter en solid frokost tok turistene turen ned i bunnen av juvet. Fra toppen går det så godt som 350 meter rett ned. Mens bladene svevde fulgte turistene en bratt sti ned mot vannet, det var Geiranger og Vestlandsfjorder et sted midt i Telemark. 

Der! Vannet spruter i det jeg smeller flasken tilbake i stativet. Kommuneskiltet til Vinje spretter ut i veien som et rådyr. Det smeller i gir bak meg, og jeg røsk.

– Ææææææ! Hører jeg en av jentene skrike. 

Samtidig høres det ut som torden når noen går i bakken. En skingrende lyd skjærer gjennom velten når en bremseskive skraper i asfalten. 

Knut Harald stopper. Han strammer leppene som en politiker som blir satt på plass. Nå veltet akkurat en av jentene tenker jeg. 

Men i grøfta ligger en blå sykkel uten hjul, i størrelse Large. Ved siden av sitter Gjermund. 

Det er bare tufter igjen etter sommerhotellet ved Ravnjuv. Angivelig skal både Napoléon Bonaparte og Kronprins Gustav ha vært der oppe, men inntektene var ikke gode nok til å fortsette driften. Hotellet ble tatt ned, og satt opp som postbygning i Åmot. 

Gjermund reiser seg sakte. Han har blod på fingrene.

– Jeg skjønner ikke helt hva som skjedde, sier han. Og hvor er hurtigkoblingen til bakhjulet? 

Han titter forvirret rundt seg. Jentene er sikker på at han har slått seg skikkelig, og stiller kontrollspørsmål for å forsikre seg om at skiltspurtforsøket i 21 kilometer i timen ikke har resultert i sprukket milt. 

Det gikk med det gamle hotellet på Ravnejuv som det gjorde med Gjermund. Der en brann på Åmot i 1923 var enden på visa for hotellet, var spurten på feil side av Ravnejuv enden på visa for Gjermunds kjørestyrke. 

Gjermund tok en smell for laget – nå må det da være trygt å sykle igjen?

Vi er alle tidligere eller nåværende rittsyklister, med en stilltiende konsensus om at «bilnøkkelen ligger på høyre fremhjul». Etter en cola på Åmot har Caroline og Trine forsvunnet for lengst. 

Solen har nesten gjemt seg for dagen bak de høyeste toppene, og det merkes på temperaturen. Vi kjenner allerede det kalde draget fra Rauland, en usynlig, skarp, mørkeblå vind, fra stedet der et hvitt, isete mørke er i ferd med å legge seg for dagen. 

Opp klatringen fra Åmot mot Hommo får vi den oransje gløden fra solen en siste gang, den skinner på venstre side, og det glimrer i vannet Hyllandshylen.

– Se, det er ganske flott utsikt ...

– Vræææl!

Og så er det på’n igjen. Nå er det Knut Harald som må løfte sykkelen og sjekke trøye og bukse for hull. 

– Jeg vet ikke hva som skjedde, sier Åshild.

– Jeg er faktisk ikke helt sikker selv, men det lå jo litt i kortene at vi ikke var ferdige, sier Knut Harald. 

Så fortsetter de opp over, mellom laftehusene, inn i det blå mørket. Hvem som veltet hvem vet ingen, ei heller hvor mye mer som skal skje.

Jeg trekker pusten dypt, og tenker at jeg ikke greier holde følget med hverken dem eller det skranglende godstoget Gjermund, som selv med semitorpedert sykkel har kjørestyrke til å taue meg til Rauland.

Han banker lett fra meg selv om den ene bremsen er ødelagt og ligger konstant på skiva. Veien fortsetter oppover, gjennom tett skog. Veien fortsetter bortover, langs myrene. Veien fortsetter nedover, langs jorder der slåtta blir hengende til neste vår.

Slik bølger veien i kveldingen, i tre mil til, helt til skog og horisont blir ett, et kaldt mørke, og bare Totakvannet lyser isblått.

RAULANDSRUNDEN

Denne runden med start og slutt fra Rauland, er en småkupert runde gjennom Telemark. Starten og slutten av turen gir deg følelsen av å sykle ved foten av de større fjellene i Sør-Norge, mens den sydlige sløyfen har en litt annen topografi. Nesten hele denne delen av turen går langs to dype kløfter, der begge elveleiene leder ned mot Dalen, kjent for sitt ærverdige hotell. Fra Rauland til Reine er det så godt som null trafikk. Fra Reine og ned mot Vinjesvingen må du sykle deler av E134, som er en av hovedfartsårene mellom Oslo og Bergen, følgelig mye trafikkert. Med unntak av noen få kilometer er veiskulderen bred, så den oppleves like fullt som trygg – tross våre bisarre opplevelser. 

Raulandsrunden