Slik sykler du Otta-Oslo på gravel

Vi har overnatta i telt på sketchy campingplasser fra Køben til Praha, cruisa langs strender, gjemt oss for bjørner i California og tråkka i motvind og regn gjennom Danmark. Vi har i det hele tatt vært på mange sykkelturer. I fjor sommer ble det ingen tur, så vi spurte Sveinung Gjessing om han var gira på en norgesferie.

Vi valgte Norges svar på Spanias solkyst som utgangspunkt: Otta i Gudbrandsdalen. Målgang skulle være Albatross, eller Måka, på Torshov noen dager seinere. Etter jævlig mye styr med å få bestilt bussbillett til oss selv og syklene, endte vi opp med å splitte lag, da det var kul umulig for oss alle tre å få sitte på samme buss med syklene våre.

Rimelig rævva start, kan du kanskje si, men det var jo tross alt 2020. Den harkete flaggermusens år.

Sveinungs foreldre driver gård i Skjåk, så han tok bussen i forveien. Thomas og jeg danna en slags gruppetto to dager seinere på samme buss, men med en annen bussjåfør. Og det er ikke sånn at bussjåfører er menn med godt humør. Makan til klaging over å måtte forholde seg til to skarve sykler i bagasjen på den nesten tomme bussen.

Etter mange timer i en to-etasjers buss ble det varsla over høyttaleranlegget at bussen måtte stoppe og bussjåføren som ikke burde vært bussjåfør, om man skal følge sangen, måtte hvile en 40-50 minutters tid. På Vinstra. Ikke verdens navle. Kanskje verdens baksida på et meniskoperert kne.

Dag 1 Otta-Skjåk - Den kulinariske starten

Avstand: 81 km / Høydemeter: 1079 m

Etter et mildt sagt eventyrlig møte med Vinstras kulinariske folkearv, er det ingenting som er bedre enn å finne en gammal asfaltvei som snart blir til grus. Det magiske ordet på fire bokstaver som for bare noen år siden var forbeholdt birkensyklister og alskens byggeformål, er nå blitt den moderne syklists røde løper.

Fåkk asfalt, liksom. Den er for syklister med ankelsokker. Thomas og jeg tok fatt på diverse andresorterte veistrekninger fra Otta til Skjåk med sykkelveskene fulle av Haribo. Ingen trafikk, naivt pågangsmot, friske bein og utsikten består av følgende: elv, vei, noen hus, skog og fjell. Ottadalen får en sterk 5-er på denne overskya ettermiddagen midt på sommeren.

GPS til dagens tur: strava.com/activities/3757609980

OUT OF BOUNDS: En grind som du får beskjed om å lukke, kan bety spennende vei forut.

Dag 2 Skjåk-Leiråsen - Et hyttedrama på to hjul

Avstand: 51 km / Høydemeter: 866 m

Tourens korteste etappe startet med en liten pause i Lom der vi kikka på landets eldste stabbur. Den lange køa på bakeren i Lom frista lite, så vi kjøpte heller en plastflaske med whisky på polet og sykla nordsida av Bøvra til Røisheim. Her har selveste dronning Sonja stilt ut sine keramiske arbeider, men vi ble mest imponert over lunsjen – vanvittig bra mekka brød med viltkjøtt og aioli.

Resten av dagen sykla vi slalåm mellom kuer helt til kveldens overnattingssted – Leiråsen. Etter en knallhard stigning som vi lekende lett hamstra en god gammaldags KOM fra, ankom vi dette postkortet av ei setergrend. Her hadde vi fått lov til å søke ly i et gammalt fjøs hvis været skulle bli av den avskyelige sorten.

Av en eller annen logistisk grunn måtte vi inn i den tilstøtende nabohytta for å finne nøkkelen til fjøset, og i samme sekund som de første regndråpene traff den lille plattingen utenfor hytta begynte gruppa å vurdere muligheten for å blåse opp liggeunderlaget på stuegulvet. Vi holdt døra åpen for å gjøre en mild versjon av Terje Larsens bragder, og benyttet oss i første omgang av sjansen til å tørke det som hadde rukket å bli vått inne i hytta, mens vi gikk videre opp i lia for å sjekke om vi fikk mobilsignaler.

Lang historie kort: Selvsagt kom det noen som skulle bo på denne hytta seinere samme kveld og full av skam går jeg rett inn fjøset og later som om jeg skrur på sykkelen, mens Thomas presenterer både seg selv og resten av sin peloton.

Sveinung, som var vår mellommann til avtalen om å låne fjøset, satt på en fjelltopp og snakka med dama. Her blir vi altså tatt på fersken i å skulle overnatte i en hytte hvor vi egentlig bare skulle låne fjøset.

Etter en kjapp sveip inne i hytta der vi raska med oss det nå tørre sykkeltøyet og en halvfull whiskyflaske, slo vi opp teltene våre et steinkast nedenfor hytta med en bålpanne på full fyr. Hyttefolket, som jeg i utgangspunktet tenkte ikke syntes det var så fett med tre svette karers forsøk på tjuvovernatting, viste seg å være av det kolossalt trivelige slaget og kom med lokalt brygga øl fra Lom, nok til både oss og flere tusen fremmøtte mygg.

Humøret var på topp igjen da Thomas klarte å holde flaska med The Famous Grouse slik at etiketten går i ett med fjellene i bakgrunnen. Det var tid for å kalle en dag for en dag og dra glidelåsen mellom oss og natta.

GPS til dagens tur: strava.com/activities/3761179646

FRA NULL TIL TUSEN: En av livets fineste motbakker treffer du i Øvre Årdal.

Dag 3 Leiråsen-Øvre Årdal - Et møte med statsminister Erna Solberg

Avstand: 88 km / Høydemeter: 1784 m

Den aller første skikkelige fjelletappen er et faktum og vi begynner å gå tom for Haribo et godt stykke før Jotunheimen Fjellstue. På grunn av en viss global pandemi er det stengt for lunsj for folk som ikke bor på hotellet, så vi må sykle videre med geipen subbende langs riksvei 55.

Men på Krossbu blir det glass-cola og karbonadesmørbrød og etter maten blir dagens første sykle-bratt-motbakke-på-stinn-mage gjennomført med ok stil. Sola kommer og går og brøytekantene er som på film. Det var dette vi hadde gledet oss til.

Ingen husker den kjipe bussjåføren eller han i setet bak som ringte alle på telefonlista med utestemme fra Jessheim til avkjøringa til Sjoa.

Her på fjellet er det grått i veien og hvitt utenfor og det er ingen som ringer eller uffer seg. En og annen campingbil tøffer forbi oss men det er vi som er skippere på denne skuta, MS Norgesferie (TM). Og snart er det tid for en pils på Turtagrø.

På trebenkene utenfor kjellerlokalene til hotellet spiser vi rømmegrøt. Turens kanskje aller mest pittoreske lunsj. Her har vi panoramautsikt til noen av landets største topper – Store Skagastølstind, Ringstind og Erna Solberg. Statsministeren og hennes mann har satt seg ned på en av benkene bortenfor oss.

Skjeggete menn med tettsittende t-skjorter og håndvåpen i hylster på låret sitter diskret på nabobenken. En nervøs lokalpolitiker fra Luster Høgre spør forsiktig om «ein selfie» med Insta-Erna, som hun ble kalt i sommer da hun valfartet alskens norske turistperler.

Statsministeren tok en pause fra mobilen og stilte jovialt opp for lokalpolitikeren. Sindre, mannen hennes, myste mot sola, fjellene og en halvliter pils.

Etter å ha spist en liberal porsjon med rømmegrøt og lokalt forankra spekemat, og skylt det hele ned med et par bayers, har du to valg som norgesferiesyklist: 1) Du tar deg en hvil, eller 2) du sykler videre.

Vi gikk for alternativ 2, tørka av oss rømmegliset og starta på motbakke nummer ørten – Tindevegen. I det vi nærmer oss toppen blir Sveinung offer for et lite trivelig passiar med en motorsyklist som reiser seg på sykkelen og veiver med armen.

Vi skjønner lite, men rekker ikke å mobilisere hverken den midtre finger eller sinne, for nå skal vi sykle nedover. Langt. Hårnålssvinger så langt øyet rekker. Dette skal ikke en gestikulerende fartsbølle få lov til å ødelegge.

I Øvre Årdal er bremseklossene glovarme og hendene kalde. Vi stikker rett til Mama Mia og spiser pizza. Utladalen Camping skal ha den udiskutable glede av å huse de tre vise menn denne natta og etter en liten halvtime er vi framme på en svær gressplen ved siden av alle norske campingplassers gestalt – en ikke så veldig velholdt sandvolleyballbane.

Gruppa gulper litt pizza nr. 4 og setter i gang med teltoppsetting. Plutselig dukker motorsyklisten fra tidligere på dagen opp. Han setter seg rett ned i lotusstilling som om vi har kjent hverandre siden konfirmasjonsleieren i Mesnalia.

Hva er dette for en kar? Jo, han kan fortelle at veivinga fra Tindevegen betydde at han ville at Sveinung skulle legge seg på hjul bak motorsykkelen hans – i 100 kilometer i timen. Saklig. Vi utveksler noen mer eller mindre velmenende ord før han forlater oss til fordel for en pub litt bortenfor sandvolleyballbanen.

 Vi drikker opp whisky`n og tenner vår siste myggspiral for denne gang. Vi tenner den for glede.

GPS til dagens tur: strava.com/activities/3767412408

KROSSBU, STILLS OG NASH: Deler av gruppettoen lar seg avfotografere utenfor Krossbu.

Dag 4 Øvre Årdal-Vang - 1000-meter'n i Øvre Årdal

Avstand: 78 km / Høydemeter: 2296 m

Det er noe magisk med bakker. Både de som går opp og de som går ned, men jeg tror det er noe ekstra spesielt med motbakkene. Og gjerne de som er ekstra bratte eller lange. Syklister er veldig glad i å snakke om bakker. Og fra Øvre Årdal går det en slik bakke syklister snakker om.

En stengt grusvei som starter et stykke opp i lia fra Øvre Årdal og over til Sletterust på vei til Tyin. Cirka 40 svinger og 1000 høydemeter med grus og steinsprang og snø.

Så fort vi er ferdig med asfaltveien, sniker vi oss forbi noen veiarbeidere og plutselig er vi på en smal grusvei med autovern av typen sporadisk stein i div størrelser. Grus for days! Ingen gir er lette nok, men utsikten er av en slik grad at når beina skriker om hvile kan man alltids hvile øya på no god gammaldags norsk natur.

Fra sykkelsetene ser vi Hurrungane, Øvre Årdal, Bøttejuvet, Årdalsvatnet og Utladalen. Matpakka fra det våte gresset på campingen spiser vi på et utsiktspunkt 1000 meter over Norsk Hydro. Veien videre skal vise seg å være krevende med mye snø i skyggepartiene, men med flere års erfaring fra diverse terrengparker rundt omkring i landet, loser jeg gjengen stødig over hver en hvit passasje.

Sveinung opplevde på et tidspunkt dødsangst for å velte og havne i steinrøysa, men stolte heldigvis på den usertifiserte UIAGM-guiden. Dagens mål er Vang og vi kan ikke gjøre vendereis her oppe på fjellet selv om det er mer snø enn grus og vi må bære syklene over stupbratte partier hvor veien har rast ut og snøen nekta å smelte.

Den tidligere nevnte guiden faller i løpet av strabasene og får et skrubbsår på kneet. I det vi nærmer oss en nedlagt tunell med flere hull enn vegger og tak, er det slutt på tinderanglinga og herfra er det bare velstand hele veien til Vang i Valdres.

Vilt, vakkert og variert. Jeg møtte Knut Lerhol på ei nattevakt i den norske operasjonssentralen til Forsvaret i Afghanistan for snaue 15 år siden. I dag er Knut lærer i bygda og sammen med kompisen Hallgrim skriver de bok om badstukultur.

Knut er blitt så glad i badstu at han bygde om et gammelt dukkehus til badstu og plasserte herligheta nede ved Vangsmjøsa. Det var ikke snakk om at vi ikke skulle ta badstu. Down to the river!

I badstua får vi leksjoner om viktigheten av kjernetemperatur og når på året man skal plukke bjørkekvist for å tørke. Seansen i badstua avbrytes kun av hyppige bad og lokalt mesterskap i dødsing i fjorden. Dehydrerte og glade lager vi pizza på terrassen og hører på no sløy country.

Alle burde kjenne en som heter Knut i Vang.

GPS til dagens tur: strava.com/activities/3771444943

GOD MORGEN: Turen fra Vang til Dokka starta på en tilhenger bak en sekshjuling.

Dag 5 Vang-Dokka - Norge flater ut

Avstand: 113 km / Høydemeter: 1479 m

Litt etter frokost sitter vi på hengeren til Knut sin sekshjuling og turens andre KOM er et faktum etter at han har frakta oss tre kilometer opp en seig oppoverbakke fra gården. En perfekt start på en dag som skal bli kronet med verdens farligste køyeseng på Dokka camping.

Å sykle videre etter en drømmedag i Vang er et enormt antiklimaks, det er det enighet om i gruppa. Dagens etappe skal inneholde alt fra å hjelpe en punktert syklist litt nord for Leira til å møte Dokkas instagramdronning – en av mange rånere på Dokka som i stedet for å skrive navnet sitt på bildøra slik Petter Solberg og Michael Schumacher ville gjort det, heller har printa opp instagramnavnet sitt.

Vi satt flere runder og speida etter den senka doningen for å se hva det stod, men ga opp og gikk heller forbi en Johnny Cash-hyllestkonsert på Pizzabakern. På Dokka camping var det fredag og alle utenom oss var ganske drita. Vi sa farvel til hele sulamitten og trakk for gardinene både fysisk og mentalt, men bråvåkna kjapt av at Thomas nesten falt ut av en uforsvarlig køyeseng.

Måten han løste det på var å ta madrassen ned fra køyesenga og legge den på gulvet. Jeg lulles i søvn av Folsom Prison Dokka Camping Blues.

GPS til dagens tur: strava.com/activities/3776251339

SJARMØRETAPPEN: Et sted på Hadeland mellom dobbel wiener i lompe og en iskald pils på Måka.

Dag 6 Dokka-Albatross - Nedtur og regn

Avstand: 144 km / Høydemeter: 1338 m

Det krever en god del å skulle motivere seg til å sykle fra Dokka til Oslo en regntung lørdag midt i fellesferien. Allerede før vi er ute av sentrum har jeg sjekka togtider hjem fra diverse knutepunkt vi skal forbi. Planen var kanskje å sykle til foten av Nordmarka og campe, for så å sykle hjem på søndag, men både Yr og Storm og Pent setter kjepper i hjula for det.

Jeg biter tenna i styretapen, noe jeg lærte av Landevei-redaktør Henrik Alpers en gang jeg fikk hammeren i bånn av den grufulle bakken fra Lommedalen og over til fangeleieren på Grini. Et sirlig lagt Specialized S-Wrap Cork smaker faktisk ikke så aller verst.

Som totning gremmes jeg over hvor stygt det er på Hadeland, men med kjeften full av wienerpølser på bensern på Harestua smilte jeg bak buff`n. Om noen kilometer treffer vi endelig på Nordmarka. Det regner brukbart og jeg husker at jeg tenkte at det ville blitt bra skiføre om dette kom som snø. Et sekund drømmer jeg meg bort til hårete nedkjøringer fra Sinober og varm toddy på drikkebeltet, men blir vekket av bombardement av småstein fra Thomas sitt mannevonde bakhjul.

Det bygger seg opp godt med grus i både kjede, drivverk og på innsiden av hjernen i det vi sliter oss gjennom det som skulle være sjarmøretappen og drømmen om kald pils i solveggen på Måka.

Vi ender opp nedkjølt med kald pils etter 14 i mil i regn og motvind. I mer regn utenfor Måka.

GPS til dagens tur: strava.com/activities/3781129206