Slik sykler du Milano - Sanremo

Arild Eriksen i NRK har i hvert fall skrytt av å ha vunnet turen, men så fikk han teknisk og vant ikke allikevel. Turen til Eriksen var bare to kilometer, men legger vi ruta om Toten, en rute jeg har planlagt i detalj, sier Strava den blir 299 kilometer.

En kilometer lengre enn proffene. Med litt feilmargin skulle det kunne bli 298 kilometer. Kebabruta, tenker jeg.

– Fy fader Henrik, nå gleder jeg meg, roper Alex fra andre siden av kontoret. Kollegaen min skal være med på tur og gleder seg som en unge.

– Det blir en bra tur. Vi sees på Milano på Bryn i morgen tidlig, roper jeg.

Så møtes vi på Milano Pizza på Bryn en lørdag i september.

Milano Pizza på Bryn finnes, selv om det ligger en sushi-sjappe der på Google Street View, og det var litt uklart på facebook om det var nedlagt eller nyåpnet. Men nå står vi her - fire menn i lycra, klarer for høstens høydepunkt.

– Dette blir en bra tur, selv om jeg egentlig er stisyklist, erklærer Morten Mølsted.

– Du kunne godt barbert bena, sier Gjermund, den digre golingen, han som alltid er blid og alltid er med. 

– Da trykker jeg på start, sier Alex. Du må være nøye på å starte og stoppe GPSen så vi får helt korrekt distanse, sier han, og Milano - Sanremo Oslo Edition er i gang. 299 kilometer. Håper vi.

Alex og Morten tar føringen ut av byen og opp mot Maura. De har fått beskjed om å holde farta, og åpenbart tolket det som om de deltar i originalversjonen av Milano- Sanremo. 

Vi kommer oss etterhvert nordover til Hurdalssjøen. Etter åtte mil med asfalt gjør stigningsprosenten et solid løft, inn i en dyp skog, opp mot Totenåsen. Langs med veien er det plassert hytter i underlige former, de minner mer om mummi-eller pepperkakehus, og er langt utenfor byggenormen for 60-tallshytter. 

– God dag, hører vi fra en mann i baris, med langt skjegg og store tatoveringer. Hadde jeg møtt ham i en boksering ville jeg tenkt at nå dør jeg, men når han steller litt på den rødmalte hytten som minner mer om polkagris enn tak over hodet, da tenker jeg at Totenåsen er et sted jeg vil sykle mer.

Høstsolen ligger lavere enn sommersol, men temperaturen er høy, farten i feltet like så, vi har jaget jevnt i hele dag. Når Poggio og Cipressa dukker opp mot slutten av originalrittet kan det plutselig si bom stopp for en hvilken som helst favoritt.

Det er som et lotteri, der hvem som helst kan plukkes ut av finalen selv om de ser ut som en million dollar. Dagens tetgruppe jager mot dagens høyeste punkt, mot solen, de jager en sjetteplass på Strava - jeg nyter heller utsikten over Bergsjøen. Ved vannet ser jeg noen hytter, langs veien noen hyttetomter. Totenåsen overbeviser for flere enn syklister. Gjermund er først opp.

Om ikke Totenåsens vakre natur lokket meg til å bli for natten, er Lena som en hulderrompe i det fjerne. Hundrevis av bondegårder i uryddig formasjon er knyttet sammen i et nettverk av småveier. Asfalt og grus går om hverandre i alle himmelretninger, litt lenger bak mot horisonten lurer fjellene, i øst kan vi ane konturen av Mjøsa og i vest kan vi nesten se Einafjorden.

På hver eneste blåne ser vi en liten grusvei.

Ingen bryr seg om de vinner skilstpurten på toppen av Poggio eller Cipressa. Alle vil vinne rittet. I den endeløse klatringen fra Einafjorden til Lygnasæter hotell synker jeg bakover i feltet som et surfbrett i kryssfinér på Einafjorden.

Godt at Osloversjonen av Milano - Sanremo går over to dager og at bare jeg kan veien.

Lygnasæter hotell, en søndag morgen i august.

Vi har syklet ned til Lokstallen, en vik ved Brandbu, og ordnet skyss til den andre siden av vannet.

– Ja det kan jeg vel? Hva det koster? Nei, ingenting, svarte Stian.

Men hvem pokker er Stian? Jo nå skal du høre. Det viste seg at båten over vannet, altså den offentlige fergen, ikke gikk før langt på dag. I panikken over at hele turen holdt på å gå fløyten googlet jeg «båt og randsfjorden», og nummeret til en eller annen Stian dukket opp, han satt i styret i en småbåtforening.

Jeg slo nummeret hans, forklarte problestillingen og turkonseptet så fort jeg kunne fredag formiddag. Og Stian ville gjerne hjelpe, og selv om han ikke var syklist, syntes han det ville vært uhørt om turen skulle bli noe annet enn 298 kilometer.

Så nå kjører Stian oss over i båten sin, han skulle jo like så godt ut på fjorden og kunne vel ta med oss også? Han har laget kaffe på termos, og tatt med både cola og potetgull. Og mens båten kjører saktere enn Elias på barne-tv, sitter vi i solsteken og tenker at når dette ordnet seg, da går resten av turen av seg selv.

Og bilferga, den kan seile i sin egen sjø. 

– Det er ikke mye fart i den ferga, i fjor så gikk den jo ikke i det hele tatt. Da var kapteinen sykemeldt, og alle måtte kjøre rundt. De har jo ikke penger til å utdanne en ny båtfører en gang, humrer Stian. 

Vi border vestsiden av Randsfjorden.

Ennå er det over 15 mil igjen av La Primavera, men målet er det samme: Å klokke en distanse så nær 298 kilometer som mulig. Men går det? 

Vi haster over fra Bjoneroa til Sperillen, langs den enorme innsjøen Fjorda, der tusenvis av kanopadlere hvert år navigerer seg rund på en labyrint av et ferskvann. Vi sykler mot Sperillen og Nes i Ådal, i jakten på Sperillens mytiske vestsidetravers.

Alex jager oppover en grusvei, han er typen som er først opp men sist ned. Vi blir spyttet ut på vestsiden av Sperillen, i nordenden av en blindvei fullstendig uten biler og mennesker, og har 35 lettsyklede kilometer igjen til Hønefoss.

Vi har fire store pizzaer å spise på en sykt dårlig fotballpub ved siden av målstreken til Ringerike Grand Prix, og vi har en landhandel som skal besøkes før dagens Poggio og Cipressa skal gjennomføres i ett, i form av klatringen fra Steinsfjorden til Damtjern.

Vi har Krokskogen igjen før vi er ute i Sørkedalen, og innen vi er der har bena mine våknet. Jeg er rytteren som ville hengt med over Cipressa og angrepet nedover, akkurat som Cancellara.

Jeg jager gjennom Sørkedalen, jeg har fått Gjermund på hjul nå. Og feltet lukter mål. 

Jeg er gammelt sykkelbud og får pes av bussen noen hundre meter, før jeg tenker at dette ikke er ritt, og selv om jeg liker å vinne har jeg vunnet uansett.

Alle som sykler over Totenåsen, lider seg opp bakken fra Einafjorden eller gjemmer seg i skogen på Sperillens nordvestside er vinnere. Og vinnere - får kebab.

Alle spiser kebab i takt og bekrefter det samme: Sykler du Oslo- versjonen av Milano - Sanremo, har du syklet akkurat 299 kilometer. Det vil vi si er godkjent.

Fakta om turen:

Milano - Sanremo er det første monumentet på proffenes klassiker, og er på 298 kilometer. Vår rute, som altså går fra Milano Pizza på Bryn til Sanremo kebab på Torshov er på 299 kilometer. Ruten går fra Bryn og nordover mot Maura og Hurdal, før du klatrer over Totenåsen ned mot Lena. Ved Einafjorden vender du nesen sørover, før du overnatter på Lygnasæter hotell.

Dag to går fra hotellet ned til Horn fergekai, der en liten båt tar deg over til Helgeroa. Videre følger du veien til Nes i Ådal, før du sykler på glemte veier på Sperillens vestside, ned til Hønefoss. Fra Hønefoss sykler du gjennom Nordmarka fra Damtjern, ut i Sørkedalen og raskeste vei til Sanremo kebab på Torshov. 

NB! På vår tur fikk vi ordnet privat overfart, da vi hadde et tett filmprogram vi måtte følge. Stravaspor under filmen!