Rundt Gullfjellet på sykkel

To lokale helter venter på oss.

Det første vi gjør er å passere Gamlehaugen, der noe som minner om et slott stikker seg ut. Det er den offisielle kongeboligen i Bergen. Det var senere statsminister Christian Michelsen – han som ledet det norske folk under unionsoppløsningen – som kjøpte eiendommen i 1898 og fikk satt opp sitt eget slott. I 1925 overtok kongehuset eiendommen, som om kongen har enerett på alt som minner om slott her til lands. 

Det går bedagelig av sted mot Indre Arna. Jørgen, Ole Bergtun og Kjetil Veseth sykler foran meg. Ole er ifølge Jørgen en evig blid, «nevergiveup» syklist, som alltid er sent ute. Veseth er bror av en av våre sponsorer da jeg og Jørgen lagde boken Drømmenes fjell, så han får kudos av meg med det samme. Vi er langt bak tidsskjemaet, men kan fremdeles rekke de siste rundene av kvinnenes VM-fellesstart etter langturen.

– Veien her kalles Skyggestranden, forteller Jørgen.

Vi sykler på skyggesiden i forhold til Osterøy på den andre siden av fjorden.

– Ofte er det kaldt her om morgenen. De mest rutinerte syklistene tråkker gjerne Gullfjellet rundt motsatt vei, for da har solen tatt mer tak når de kommer hit.

Vi gjør en liten stans, og Jørgen går opp en skråning, over et lavt gjerde og inn på et beite.

Osterøybroa i horisonten gjør utsikten majestetisk. På veien kommer en traktor mot oss. Den stanser hundre meter fra oss. En bonde kommer ut. Med bestemte skritt marsjerer han mot oss.

– Gjerdet, brummer han. Du gikk over gjerdet.

Blikket hans er rettet mot Jørgen.

– Ja, svarer Jørgen og trekker på skuldrene. Det er beitemark, ikke jordbæråker.

Mer får vi egentlig ikke ut av bonden, som grettent fortsetter å mumle om gjerdet. Vi velger å tråkke videre. Landveien er et sted for pussige situasjoner, som man husker og mimrer om, men ikke alltid forstår.

Der man kan velge å tråkke over broen til Osterøy – og sykle Osterøyrunden – fortsetter vi videre på fastlandet. Vi er i løypen til rittet Bergen-Voss, og har vært det en stund. Det er trangt og litt teknisk i en utforkjøring, og de andre begynner å snakke om en ulykke. Jeg henger ikke med på samtalen, og de må oppdatere meg.

– Det var en som krasjet her på Bergen-Voss, gikk over kanten og falt ned på jernbanesporet og i døden, forteller Ole.

På den tiden var det kun en lav betongkant som autovern i ulykkessvingen.

–  Men et gjerde er blitt reist nå, legger Nils Lauvås til.

Han hektet seg på i Arna og er en iherdig syklist som har solgt bilen for å sikre seg kilometer på setet.

Etter utforkjøringen kommer vi inn i rundens første motbakke av betydning, med start i tettstedet Trengereid. Det svinger oppover. Heldigvis for meg, som føler meg som en Pantani ribbet for medikamenter – abstinens og mangel på kraft – jeg har ingen gass. Midt i bakken, der E16 mot Voss krysser løypa vår, ligger Hjelle bakeri. Vi stanser.

– Her avgjøres ofte Bergen-Voss, sier Ole mens vi gomler bakevarer med franske navn.

Han peker oppover i åsen.

– Er det ikke fryktelig langt igjen til Voss?

– Jo, men i bakken som fortsetter nå, ryker snøret for mange, skyter Jørgen inn.

– Ja, de sterkeste nærmest kontrollerer hvor mange de vil ha i tetgruppen, om de skal guffe på eller slakke av, for å sette rett antall, får jeg forklart.

Altså er det her de skiller seg ut, de beste som sammen skal jakte på rekordtid.

Vi får på oss hjelmene igjen og skal til å tråkke videre da en amerikansk syklist stanser foran oss for å gi Ole kompliment for hans pornorøde Basso-sykkel.

– Du skal få kjøpe den, svarer Ole sporenstreks.

Sykkelmerket Basso ble skapt av Marino Bassos bror Alcide i 1977 – det har ingenting med Ivan Basso og EPO å gjøre. Det var neppe en dårlig start at Marino både var verdensmester og endte opp med 27 etappeseire i Grand Tours. Allerede i 1974 hadde Alcide Basso begynt å lage sykler i garasjen. I Italia var det like vanlig å bli sykkelprodusent som det i Norge er å brygge egen øl.

– Jeg digger Basso. Og det er også etternavnet mitt, forteller amerikaneren.

Til slutt viser det seg imidlertid at han allerede har en maken sykkel hjemme og at han bare ville skryte av det siste. Det blir ingen business i dag.

Bakken som skal være så avgjørende i Bergen-Voss er ikke bratt, men av den typen som virker endeløs. Det må være bittert å være nær toppen og kjenne målet om å kjøre med de raskeste, gå i knas, ute av stand til å gjøre noe. Syra trumfer drømmer.

Det bærer utfor i full fart før vi tråkker av til høyre der det er skiltet til «Os».

Norgescup har det også vært rundt Gullfjellet. I 2005 tok Maxbo Bianchi – forløperen til dagens Joker-lag – seieren med Stian Sommerseth. I 2009 vant samme lag igjen, denne gangen med han som i en lang periode var, men aldri ble, «vår neste proff», Stian Remme. Året etter vant de på nytt med sin eneste deltager, Vegard R. Bugge – han som senere fikk en så sørgelig ende på karrieren med astmamedisin-problemer. Det er med andre ord en god del norsk sykkelhistorie å ta med seg på veien, til tross for at resultatene er alt vi har å forholde oss til. Hvordan vinnerne utmanøvrerte de andre for å ta seieren, må vi selve tenke oss til.

På bakveien til Os er et landskap som alle kjenner, det som anes på pakningen til Freia Melkesjokolade. Vi tråkker gjennom dette sjokoladelandskapet, langs et vann. Himmelens få skyer speiler seg i den blanke flaten som snevrer inn der to nes nesten møtes i horisonten. Selv kaster vi lange skygger mot høyre: Silhuettene tegner seg tydelig i asfalten, som om de var skapt av en skarp pensel og svart maling. Vi befinner oss i godværet som kjennetegner Bergen-VM, men det fester seg enda sterkere på netthinnen når vi tråkker gjennom det.

– Nå kommer vi straks til Bollebakken, sier Ole.

Bollebakken er en trang, sjarmerende bakke som etter sigende en gang var siste tråkk før det var mulig å ta en kaffepause. Vi tråkker opp i mer eller mindre samlet tropp. Kaffestoppen er derimot forvandlet til en sybutikk. Landskapet bølger foran oss, og nye ryttere kommer opp bakfra. Farten i vår egen gruppe skrus straks opp. Noen henger seg på de nyankomne. Også jeg gjør det i en liten periode, men så vil ikke beina gå hele veien. Isteden må jeg minimere avstanden frem på en nonsjalant måte, for å bevare litt verdighet. Med andre ord får jeg Jørgen til å taue meg opp igjen.

I Os er Esso-stasjonen ved elveutløpet flittig brukt av syklister. Vi blir sittende på bryggekanten med kaffe. Solen steker og vi ser på svanene. Her regjerte en gang den berømte «havnesjefen» som ble avlivet etter å ha angrepet ei jente. De gjenlevende viser ingen truende adferd.

Vi har syklet rundt Gullfjellet, men jeg føler at jeg aldri har sett det. Gullfjellet er ikke Kilimanjaro. Likevel rager det 987 meter over havet og er høyest i Bergen. Kanskje har jeg ikke vært oppmerksom nok, men uansett er det veien, ikke hva man sykler rundt, som har noe å si for landeveissyklisten. I så måte har de trafikkfrie veiene og det varierte terrenget svart til forventningene. Og turen er ikke over.

Ut av Os viser guidene frem en bratt stigning gjennom et boligfelt: Kolabakkane. Stigningsprosenten er rett under tosifret, men et av partiene har langt mer å by på. Vi fortsetter forbi Ulven, en militærleir jeg kjenner av rykte. Det var et av stedene norske soldater ble trent opp etter krigen til å være fredsbevarende styrke, den såkalte Tysklandsbrigaden. Da de første soldatene ankom hit i 1946 sto fremdeles galgen på oppstillingsplassen, arvegods fra den tyske okkupasjonsmakten.

I en utforbakke suser vi forbi ruiner, men gir oss ikke tid til å stanse. Selv i fart ser jeg at ruinene er verdt en stans, men vi kan virkelig ikke, for VM lokker. Tapt tid her, er tapte minutter med VM-fest. Vi ser ruinene er etter Lyse kloster fra 1146. Helligdommen var i funksjon helt til våre forfedre på 1500-tallet endret trosretningen innenfor kristendommen – reformasjonen og alt det der. 

I 1578 ble mange av steinen fra klostermurene ført til Danmark og brukt i Kronborg slott.

Det får meg til å tenke på Kronenborg 1664, ølen som fremmedlegionen fores med. Tanken på øl pleier å bety at langturen snart er over, men det er ikke øl som venter, isteden får vi sørsiden av Fanafjellet.

Det er en tre kilometer lang og sju prosent bratt stigning. Jørgen, Nils og Ole går i vei, mens jeg og Kjetil blir hengende litt etter. Tankene penser inn på noe Kjetil fortalte meg på boklanseringen kvelden i forveien: Noe om ledelsen i Bergen-VM som hadde ansatt folk de kjente uavhengig av kvalifikasjoner, om en ledelse som lente seg tilbake idet laksemillioner trillet inn og ytterligere sponsormidler – antok man – ville komme av seg selv. Det lød vilt, sannsynligvis var det bare rykter, for ingen vil vel våge å arrangere en internasjonal idrettsfest på gyngende grunn? Jeg biter tennene sammen og triller samtidig med Kjetil over toppen. De andre venter. Fra før har jeg bare syklet Fanafjellet fra den andre siden. Den gang hadde jeg ingen glede av å komme til toppen. Nå virker utsikten mot Bergen innbydende, som om utsiktens verdi øker proporsjonalt med lidelsen den koster å oppnå.

Tilbake i retning VM-byen møter vi flere av landslagene i motgående retning, inkludert det franske. Vi rekker akkurat slutten på kvinnenes fellesstart i en by som bobler av fest, arrangert av et forbund som har, sier de lokale, lagt kortet sitt i baren, og har – sier de – en norsk president som ber alle benytte seg av kortet mens de kan.

Bergen er og blir et fantastisk sted å sykle, enten du skal bli verdensmester eller er amatør. Bli med på turen fra Førde til Askvoll og Bergen.

Denne artikkelen er en del av serien Norges flotteste, les om mange flere fine sykkelturer her.

Gullfjellet

Vår tur startet ved BoA Sykler, og fulgte Paradisstranden sørover. Etter cirka fem kilometer nådde vi selve runden, der vi valgte å sykle runden med klokken. Vi fulgte Hardangervegen nordover til Indre Arna, deretter langs fjordarmen til Trengereid. Herifra steg det oppover på fv. 7, inntil vi tok av mot høyre, inn på fv. 137 mot Os. Fra Os syklet vi mot Ulven før vi fortsatte over Fanafjellet og tilbake mot Boa Sykler. 

Distanse: Cirka 107 kilometer

Høydemeter: cirka 1850

Kaffestopp: Hjelle bakeri, avdeling Trengereid 

Nett: strava.com/activities/1197400735