RUNDEN FRA RØDBERG - Landets korteste fjellovergang og morsomste rettstrekke.

Første spørsmål i denne quizen er:

1. Går det an å lage ny sykkelhistorie i Rødberg? 

Forrige gang jeg syklet fra Rødberg var det på temposykkel. Jeg deltok på Norsk Grand National, et over ni mil langt temporitt fra Rødberg til Kongsberg.Rittet er nedlagt i dag.

Gamlisene i klubben elsker Norsk Grand Nasjonal, du vil ikke tro hvor langt og hardt det var og hvor mye raskere de var den gangen da. Festen som fulgte på Grand Hotel Kongsberg gikk moderne bedekning en høy gang, og rekordtidene da dere! På landeveissykkel!! 

Jeg fyller 40 i år, og har i likhet med gamlisene for lengst begynt å prate om at alt gikk mye fortere før. Unntatt bedekningen da, må vite.

På andre siden av Rødbergdammen ligger kraftverket Nore I. Kraftstasjonen er intet mindre enn torpedering av norsk natur, men det er ikke stygt bare det er gammelt nok.

Vi sykler i nesten 80 over 50 meter høye Sporan bru, og den krappe svingen rett etter gjelet gjør bremsingen brå og uhildet. Akkurat som sist jeg var her. 

Fasit: Nei. Sykkelhistorien i Rødberg er laget for lengst. Alle var mye bedre før.  

…

2. Er det verdt å sykle Numedalen på dresin?

– Se, der kommer det noen på dresin! Sier Åshild Tovsrud. Hun er fra Kongsberg, og selvfølgelig med på denne turen. 

Skinnene til det som en gang var Numedalsbanen ligger der fortsatt, et skralt jernbanespor på skyggesiden av en dyp dal.

Mellom gårdene langs veien, uten at vi har tenkt over det før nå, ligger altså et rustent jernbanespor. 

– Det må da være tungt å sykle på de syklene der, fortsetter hun.

Numedalsbanen ble bygget for å frakte varer til å bygge Nore I, kraftverket vi så da vi trillet i gang fra Rødberg. Persontrafikken var så liten at over halvparten av stasjonene var melkeramper med stedsnavn. 

Jernbanen ble nedlagt og skinnegangen beholdt. Ved Veggli kan du leie dresin og sykle hele veien til Rødberg om du er sterk. Det er over tre mil og dresinen er tung, myk og like aerodynamisk som det skjeve tårnet i Pisa. 

Jeg har lyst å kjenne på stålskinnene og tenke på enklere tider. Men Gjermund og Åshild har startet kjøret opp passet. 

Fasit: Om du liker landeveissykling er det neppe kult å sykle Numedalsbanen på dresin. Liker du tråbåt derimot, kanskje. 

…

3. Finnes det bra klatring ved Veggli?

Og der står vi i Killingskardet, slitne, svette, støvete og varme. Foran oss, i retning vest, er det bare et stup. Vi ser milevis utover Hardangervidda, og vi ser Gaustatoppen trone ikke langt unna.

Veien gjør en krapp høyresving, og vi skjønner at det blir bratt nedover fjellsiden. Det føles nesten som vi skal hoppe fallskjerm. 

– Vi skal ned dit et eller annet sted, sier jeg, som om jeg aner hvor vi skal lande. Vi tar på vindvest og hopper ned i landskapet. Fugleperspektivet forsvinner brått. 

– Jeg må ta det rolig, ikke glem at jeg har brukket kragebenet, roper Åshild.

Vi startet i Veggli opp en smal asfaltvei, så forsvant Åshild. Etter noen kilometers pause fra bebyggelse så vi de gamle hyttene, høyere opp de nye. Men klatringen var aldri voldsomt episk. Fin ja, men hytter for nyrike midt i en slalåmbakke er liksom ikke det vi jakter når vi sykler.

Men så kom denne lille kløften et sted i fjellet, omtrent 1100 meter over havet. Vi rundet et lite utsprang og så var det som å gå inn i et skap i en roman av C.J. Lewis.

Vi sto der alle tre, som han gutten i det maleriet av Soria Moria slott, og tenkte at det er veldig langt til klatringen over Imingfjell og uendelig mye landskap vi ikke kunne ta for oss.

Og så hoppet vi fallskjerm, alle med vindvest og en med brukket krageben. 

Fasit: Ja, du finner en god klatring i Veggli.

…

4. Er dette en av Norges lengste rettstrekker?

Lite er så morsomt som berg-og dalbane på sykkel. Om du ikke forstår hva jeg mener, er det fordi du ikke har syklet berg-og dalbane. Når du møter slik terreng, tenker du automatisk at «dette var berg-og dalbane», selv om det ikke finnes noen definisjon. 

– Vi gir litt gass her da, sier Gjermund, og så tråkker han. 

Rett frem. Lenge. Storskiva og tyngste giret. Rettstrekka ned fra Killingskardet er en smal gate hugget ut i en dyp skog, der noen har lagt asfalten ut som en rød løper.

Det kiler i bakken over det første krønet. Vi gir gass ned – weeee - !!!!! – tråkker alt  vi kan over neste krøn. Og enda et. Rett frem. Berg-og dalbane. WeeeEE!!

I bakgrunnen henger kveldssolen ennå høyt, den lyser opp blånene. Bak dem igjen ser vi en avrundet fjelltopp vi ikke er helt sikre på hva heter. Men den er veldig langt unna – og den ligger omtrent der vi skal klatre opp. Så dykker veien ned mot Austbygde, det er på tide å starte ferden mot neste klatring.  

Fasit: Nei, dette er ikke en av Norges lengste rettstrekninger. Det er derimot trolig det morsomste.

…

5. Er sving #2 i klatringen fra Tessungdalen til Imingfjell Norges vakreste? 

Denne svingen er like vakker for syklister som Trolltunga er for influensere. Det er svingen som er på det aller første bildet, jeg snakker om.

– Jeg tror vi bare sykler, sa Gjermund da han merket jeg slapp i akkurat denne svingen. 

Så nå sykler han og Åshild fort forbi den svingen, mens jeg skal stoppe i svingen og fortelle litt mer. 

Sving #2 målt nedenfra, vi teller alltid nedenfra i sykling, har utsikt til langt inn i fjellheimen i vest, der solen lyser opp den enorme skrenten vi skal over. Asfalten har perfekt helling i den svingen.

Sykler du ned er innersvingen dosert, klatrer du finner du en liten flate der du kan skyte fart. Jeg ser det for meg, at jeg støter og snur jeg meg for å se på ofrene mine. Men de er jo ikke der for jeg har parkert dem, det sa jeg jo, så jeg nyter heller utsikten ned mot Gaustatoppen.

Og når jeg snur meg for å ha øynene på veien, ser jeg asfalten fortsette helt til fjellplatået der triatletene triller motsatt vei i august.

Åshild og Gjermund er langt forbi den svingen. Så langt forbi, at de etterhvert triller ned igjen for å møte meg, så ræva er jeg i dag. 

Åshild blir nummer to på Strava i klatringen, og fikk ikke med seg svingen. Gjermund har kurveforståelse som en dompap og gir beng i svingen.

Alle er dumme når jeg går tom.

Fasit: Nei, trolig ikke, både Ørnesvingen i Geiranger og Bispesvingen i Trollstigen har mer dramatiske omgivelser. Men vei-ingeniøren har vært flink altså.

…   

6. Er Imingfjell Norges korteste fjellovergang eller triatletenes fjell?

Det første du forbinder med Alpe d’Huez, Mont Ventoux, Gavia eller Col de la Madone, er sykling. Trollstigen for eksempel, nei, det er noe annet. Visst er det fint å sykle der, men en tenker heller på turister og bobiler når noen sier Trollstigen. 

Jeg tør påstå Imingfjell er det eneste fjellet i Norge en virkelig kan assosiere med noen som sykler. Like fullt - det tilhører ikke syklister. Det er triatletenes fjell.

Evig langt fra nærmeste svømmehall, bare mil unna Tinnsjøen der de skal skifte til løpesko. Når deltagerne i Norseman sykler over Imingfjell før de skal løpe maraton til Gaustatoppen, er Imingfjell den siste av tre fjelloverganger som skal sykles. 

I motsetning til mange av de andre norske overgangene er Imingfjell kort og effktivt. Platået oppleves paddeflatt, med en rettstrekke, vidsyn mot øst og en fjellvegg i vest. Den har et par krappe svinger og et duvende parti i nordenden.

Platået har en gedigen demning som samler vann som skal bli til strøm, og vi opplever parkerte bobiler på nært hold og snødekte fjell i det fjerne. Alt dette møter vi på snaue fem kilometer, med en klatring opp og en utforkjøring i motsatt ende. 

Åshild ble nummer to opp fra sør. Så kjørte vi sammen over platået og så ble hun nummer to på Strava i nordenden. Da syklet hun ned. Med brukket krageben. 

Fasit: Vi tror Imingfjell er Norges korteste fjellovergang, og vi vet at det er triatletenes fjell. 

… 

7. Finnes det ikke mer å skrive om etter utforkjøringen ned fra Imingfjell?

Åshild syklet fort ned fra Imingfjell. Gjermund også. Vi samlet oss og lo, før den smale veien vi nå er på skal inn på den mye større RV40.

– Det er vel ikke noe å lure på det her, sier Gjermund og legger seg foran.

Åshild blir liggende i vakuumet bak Gjermund. Og bak der igjen, meg. Så får Gjermund los, og så kjører han bare mer og mer, og så er det med strikken som det alltid er når noen kjører. Bakerste mann ryker først, altså meg.

I panikken som oppstår får jeg ikke med meg noe som helst i Uvdal.

Fasit: Det er masse å skrive om etter utforkjøringen fra Imingfjell - gitt at du ikke har gått tom.