Peer Gynt veien ved Vinstra - Turforslag og GPS-spor for sykkel

GPS-spor, turforslag og kart

Peer Gynt - begge veiene:

Turen vi selv syklet som du kan lese om nederst i saken, er en lang og hard heldagstur der du sykler både Peer Gynt seterveg og Peer Gynt Vegen.

Turen foregår på både asfalt og grus, og vi har kalt den for Peer Gynt Grand Prix. Denne runden er den eneste muligheten du har til å sykle begge veiene på en dag. Vår turbeskrivelse har start og stopp på Gålå - der Peer Gynt spelet foregår. Det blir aldri nok Peer Gynt!

• Distanse: 139 kilometer

• Høydemeter: Cirka 2800

• Underlag: Asfalt og grus

• Beregnet tidsbruk: 6 til 9 timer sykling

• GPS-spor til denne turen: https://www.strava.com/routes/2850667698236919456

Peer Gynt seterveg øst for Vinstra:

Denne turen tar utelukkende for seg Peer Gynt seterveg, nordøst for Vinstra. Den starter med en laaang klatring og avslutter med en like lang utforkjøring. Turen kan gjennomføres på racer, grusen holder grei kvalitet.

Turen er på 61 kilometer med cirka 1300 høydemeter.

GPS-spor til denne turen: https://www.strava.com/routes/3331596290429550302

…

Peer Gynt vegen - kort tur:

Denne runden tar deg fra Vinstra og inn på deler av Peer Gynt vegen - den mest kjente av de to veiene med nesten samme navn. Denne runden er perfekt for deg som er litt mindre erfaren, og vil kjenne på lange klatringer og grus.

Turen er på 63 kilometer og har 1400 høydemeter.

GPS-spor til denne turen: https://www.strava.com/routes/3331597582179935052

…

Peer Gynt vegen - lang runde:

Skal du sykle denne veien uten å sykle tur-retur, må du belage deg på en lang dag. Denne runden er på 162 kilometer med 3000 høydemeter.

GPS-spor til denne runden: https://www.strava.com/routes/3331600042691618636

…

GPS-spor til selve Peer Gynt vegen:
Veistrekningen som bærer dette navnet er på 57 kilometer, og går fra Dalseter hotell til Skeikampen. Her er det hardpakket grus nesten hele veien. Du klatrer cirka 1000 høydemeter på turen.

GPS-spor: https://www.strava.com/routes/3331600867622977738

Dette må du vite om sykling på Peer Gynt-vegene

PS! Denne turen er en del av Landevei Challenge. Landevei Challenge er en samling av unike turer som er krevende på ulike måter. 

Fullfører du en av disse turene får du premie i posten! Les mer om konseptet her:

Les også

Landevei Challenge

Syklister elsker harde langturer, og dette er vår monumentale utfordring til deg: Gjennomfører du en av disse turene får du en premie i posten.

Andre turer i samme område

Litt lengre ned i Gudbrandsdalen finner du Venabygdsfjellet. Strekningen over fjellplatået er en del av de nasjonale turistvegene, og er således ekstra spektakulær. Også denne turen innebærer mye klatring.

En annen herlig fjelltur litt lengre nord er Tour de Dovre. Dette er en av de vakreste grusturene vi har, og området er særlig tilrettelagt for sykling. Skynd deg å ta turen, for politikerne vurderer allerede å sperre veien for å beskytte villreinen.

Peer Gynt som Landevei Challenge

Ruta til Peer Gynt Landevei Challenge er lengre og hardere enn de andre turbeskrivelsene. Utfordringen til deg er selvsagt å sykle begge Peer Gynt-vegene på en og samme dag, noe som innebærer en skikkelig langtur.

Turen starter og slutter ved Peer Gynt kjøpesenter på Vinstra. Etter å ha syklet de to gruspartiene avslutter du med en bonusbakke ved Sør Fron Kirke, et byggverk med løs tilknytning til den kommersielle delen av Peer Gynt. 

Gjennomfører du denne turen får du oppleve det beste av det beste i Gudbrandsdalen. Om du gjennomfører denne turen uten å være fullstendig kokt, vil vi si det samme til deg som verden sa til Peer Gynt: – Du lyver. 

• Lengde: 223 kilometer

• Høydemeter: Cirka 5000

• Tid: 12-20 timer inkludert stopp

• Kaffestopp: Vinstra, Hotel Rondablikk, Kvam, Skåbu, Skeikampen, Fåvang, Ringebu og Hundorp.

• GPS til Peer Gynt-runden: https://www.strava.com/routes/3211297084673191458

Vår opplevelse av Peer Gynt

Selv om jeg er for gammel til å tro på eventyr, er jeg stor nok til å ønske å leve i dem. Jeg tror på de som i fordums tid forklarte det de ikke visste med tusser og troll. Peer Gynt er en person jeg levende kan se for meg at er ekte.

Endelig skal vi sykle opp den bratte bakken, der serpentinene er så tydelige i terrenget at en skulle tro et troll hadde svimerket åssiden. Den bakken har stått på bøttelista i årevis.

– Uhm, Tryvann er faktisk den lengste bakken jeg har syklet før, forteller Peter Gløersen, en av fire i følget.


– Da får du garantert ny rekord i dag, sier jeg.

Bakken stiger kilometerrett til å begynne med. Veien legger seg så i tre store serpentinsvinger der siden blir for bratt, før veien igjen legger kursen rett opp. Oppover fjellet skal det gå i bratte drag, 750 høydemeter til værs, ut av snaufjellet og opp til platået ved Avstjønna, 1000 meter over havet.

Bilene må betale bompenger, vi sykler rundt bommen.

Vi er begynt på det som er selve «Peer Gynt Seterveg», en av tre strekninger som bærer legend- ens navn. Allerede her begynner moroa, både for oss som gravelsyklister og de som er interessert i veihistorie. Veien vi nå sykler på går fra Vinstra til Kvam, der selve veien med legendens navn er ca 45 kilometer, 35 av dem hardpakket oljegrus.

Da ryktene på 50-tallet begynte å svirre om at hotelleierne i Skei og Gausdal planla en ny vei over fjellet som hadde Peer Gynt i navnet, forfattet en rasende lokalbeboer, signert med «Sør-Froning» et leserinnlegg til Dagningen der han blant annet skriver:

«Skal noen veg bære hans navn, må det være vegen Vinstra-Fryvollene. Betegnelsen har allerede vært brukt, men den er ennå ikke utnyttet av turistprop- agandaen. Å kalle de to nye vegene etter Peer Gynt er en tilsnikelse og en forfalskning, hvis propagandamessige verdi må være temmelig tvilsom. Hva skal turistene tro om en propaganda som tropper opp med tre forskjellige Peer Gynt-veger?».

Når vi kommer til Avstjønna reiser den 1327 meter høye Skarven seg, en av de høyeste toppene i området. Vi skal sykle rundt den, før vi når turens høyeste punkt på 1109 meter, Krøkla. Utsikten fra veien er en av de beste du får i området, og over toppen åpner Rondane seg opp.

I en stor kløft ved Krøkla kan du finne snø året rundt, har du kikkert kan du se villrein. Store tavler forteller om seterdrift, og på toppen ved siden av oss finner vi en varde unge Peer skal ha bygget for å finne veien ned i dalen. Setervegen er opprinnelig en gammel ferdselsåre over til Røros, som siden har blitt utvidet til nærliggende områder.

Vi følger Frydalen i retning nordvest, mot Furusjøen. Terrenget veksler mellom småkupert og paddeflatt.

Vi passerer flere gamle fjellsetre, mange av dem er fortsatt i drift. Over de store, åpne slettene, de endeløse beitemarkene, drømmer jeg meg bort til settlerne i USA, de som kom og fant hinsides store beitemarker å slå seg ned på. Dalbunnen er stor og flat, og pakket inn av Rondanes snødekte topper i øst, og Flakkshøa, en knivskarp egg på 1800 meter, i sydvest.

Jeg ser for meg Peer Gynt i sjumilssteg, jagende over eggen, med lue og dusk, som ingen mann kan løpe i dag.


– Har det regnet her? Det kjennes som underlaget er litt sugende, sier Anders, den tredje i følget.


– Jeg tror kanskje bare det blåser litt her, men jeg kjenner jeg er sliten. Vi har tross alt syklet over 1000 høydemeter, det er bra vi skal spise i bånn av bakken, svarer Gjermund, fjerdemann på turen.

Vi er 850 meter over havet, og jeg kan ikke skjønne annet enn at det snart må stupe nedover. Peter er panikksulten og prøver å sette fart nedover. Gjermund er fortsatt pigg og legger seg på hjul.

Anders er best utfor og benytter dragsuget helt til veien går fra fem til 10 prosent utfor. De siste kilometerne til Kvam går så rett ned de kan, og Vegvesenet har vært så snille å legge inn smådoserte svinger med full oversikt.

Veien er full av svidd gummi, illegale bakkeløp er åpenbart en legal aktivitet i Nord-Fron. Jeg er usikker på om det går fortere nedover med oss, eller med de som kjører oppover.

– Jeg tror faktisk ikke jeg har syklet så fort utfor før, sier Peter, når han tar oss igjen på flatene.


– Heng deg på, ennå har vi lunsj igjen!

Vi spiser på vertshuset Sinclair, en slags institusjon for langtransportsjåfører som kjører E6.

Vi fortsetter etter lunsj. Fylkesvei 255 oppover Liadalene løfter oss sakte men sikkert tilbake i fjellterreng. 200 meter nedenfor oss renner elven Vinstra.

På vår side av dalen har de fjernet tømmeret for å dyrke mark, på den andre siden av den bratte dalen er det fortsatt skog. Veien vender syd, fortsatt oppover. Det er store laftegårder på begge sider av veien, og enda større sprekk i feltet.

Det har vært en lang dag, og det er kaldt her oppe. Solen fra i morges har gjemt seg, og det er ingen butikker her.

Vi er ved Skåbu, et skille i terreng og opplevelse.

For en med fortellerevne som Peer Gynt, var det bare en dagsmarsj herfra og inn til fjellene der han red på en reinsbukk nedover Gjendineggen.

– Når er det egentlig vi skal inn på en ny Peer Gynt vei, og hva er egentlig forskjellen på de to veiene? Gjermund lurer.


– Det vi skal inn på nå er siste del av selve Peer Gynt vegen, altså den veien som har gjort seg kjent som turistvei - selv om den vi syklet tidligere på dagen kanskje er mer genuin, forklarer jeg.

Peer Gynt vegen, altså den som på tjuvaktig og uberettiget vis tilegnet seg navnet etter Norges mest kjente fiktive eventyrer, er delt i to.

Sett at du ser på et kart, den første biten går fra Skeikampen i øst til Gålå i vest, før veien tar en liten pause.

Den siste strekningen går fra Fefor og sydover til Dalseter, der vi ser det gigantiske, kommunistlignende Wadahl høyfjellshotell på høyre hånd. Det er altså denne vi skal inn på nå.

Vi legger Jotunheimen i ryggen, og klatrer opp de første hundre meterne på den siste turistveien. Stupbratte svinger løfter oss opp til nye eventyr.

Det er hotelleierne i området som i sin tid fikk Peer Gynt vegen bygget, de tok det lille overskuddet de hadde og satte i gang. Det var tidlig turisme i området, men skulle det bli fart på sakene måtte det bilvei til.

Det var både lokal og nasjonal skepsis til prosjektet, men da veien endelig var klar i 1956 sto det i bladet Reiseliv i Norge at «Peer Gynt vegen er et skoleeksempel på hvorledes det skal gjøres, og vi vil gjerne bringe dem som står bak tiltaket vår takk og hyldest».

Aftenposten sendte både journalist og fotograf i bil, og kunne melde at «sauen er så doven og uvant med trafikk at den må måkes ut av veibanen».

Å kalle veien for Peer Gynt vegen ble også sett på som genialt for markedsføringens del.

Trafikken økte, men ikke alle var umiddelbart fornøyd. I den britiske veiboken av samme år frarådes det å ferdes på Peer Gynt vegen med bil, boken tillot seg også å stille spørsmålet om «Lauvåasen bare er tilgjengelig for fotturister».

En svensk reiselivsjournalist er heller ikke nådig, han forteller grannelandet at «jeg skulle gjerne ha anbefalt dere en kjøretur i området, men det kan jeg ikke, jeg kjørte inn i en snøfonn».

En oppildnet oslomann forteller i et leserbrev at «Den er i så elendig forfatning at jeg ikke vil kjøre den en gang til om jeg får betaling!».

En annen oslobeboer, denne gangen en urmaker, er rasende over skader på sin bil: «En brostokk, cirka en meter lang, vippet opp og fikk feste under bilen således at gulvet ved forsetet ble revet opp. Og hvem skal betale for det?» spør han retorisk i et brev til veiselskapet.

Og som om ikke det var nok, hotelleier Wedahl, den ivrigste bak prosjektet, økte bomavgiften fra fem til ti kroner før sesongstart i 1957. Hvordan skulle dette ende?

Hva som skjedde i mellomtiden vet jeg ikke, men veiens beskaffenhet er mye bedre enn hva svensker og briter rapporterte om i datiden.

Vi sykler i et landskap som har stått stille siden istiden, og et kulturlandskap nærmest identisk med det som var her da kyrne ble melket for hånd av piker i stakk.

Vi er slitne nå.

Vi sykler over et krøn og ser igjen utover Gudbrandsdalen, snart har vi 3000 høydemeter på klokken. Igjen blir trærne mindre, og igjen møter vi store sletter med gamle smågårder i midten.

Landskapet har avgrensninger med skigarder og stolpegjerder.

Det er lite aktivitet selv om det er midt på sommeren, dette er hytteeiernes landskap nå.

– Si meg, tar denne veien aldri slutt eller hva?

Anders stiller spørsmål.

Han juger alltid om hvor sliten han er, og spør han slik er det alvor. Han er skikkelig sliten.

Vi er inne på de siste kilometerne før det er sjokolade i kjøleskapet på hytta. Vi er inne i et område som er helt ukjent for gravelssykling, på Gålå er det vi driver med nesten et fremmedord.

Veien er smal og stiplet, kald vind rister i dvergbjerken, jeg kjenner lukten av sjokolade.

Og nye eventyr.