Ørnevegen i Geiranger: Turforslag, kart og GPS til verdens mest kjente fjordlandskap

GPS-spor, kart og turforslag til Ørnevegen og Geiranger

Denne turen starter i Geiranger sentrum, der du finner både hoteller og campingplasser. Du klatrer opp Ørnevegen, og beveger deg i retning ferjeleiet som tar deg over mot Trollstigen og Åndalsnes. Du tar av opp en bitteliten grusvei knapt synlig, så følg med på GPSen.

Så skal du opp til Herdalssetra. Du sykler delvis samme vei tilbake, før du igjen stuper ned Ørnevegen. Det er litt turisttrafikk i området, men om du starter dagen tidlig slipper du unna turistbusser og alt som er.

Uansett, dette er tallenes tørre tale om turen:

• Distanse:  83 kilometer

• Høydemeter: Cirka 2100

• Underlag: 20 kilometer grus, resten asfalt

• Beregnet tidsbruk:  3 - 5 timer sykling

• Kaffe eller mat: Herdalssetra, Petrines Gjestgiveri, Eidsdal.

• GPS: https://www.strava.com/routes/2850309009078897142

Dette må du vite om turen

Andre turer i samme område

Litt lengre nord i fjordlandskapet vårt får du det mange mener er Norges mest spektakulære sykkeltur, noe vi ikke er helt uenige i. Bakken er mindre kjent, trolig fordi den ligger langt utenfor allfarvei. Men Aursjøvegen er et fantastisk stykke vei og klatring, selv om det er langt dit for de fleste.

Om du tar en liten avstikker fra fjordene tilbake til Gudbrandsdalen, anbefaler vi også at du klatrer opp til Blåhøe. Dette er en vei som går helt til spissen av fjellet, sjelden vare uansett hvor du er i verden.

PS: Full oversikt over alle våre klatringer finner du her.

– Det er en sånn jevnt bratt bakke det her, sier Ronny. Han er en lett klatrespesialist fra Møre med feit lommebok og slank sykkel.

Med karbon for altfor mange tusen sniker han seg opp Ørnevegen et par knepp fortere enn min komfortsone. Geiranger er ikke nærheten av å ha våknet ennå, og solen har så vidt tittet over fjellet.

Det betyr at svingene i øst har skygge, mens de vestlige har varm sommersol. Det er en hard start på dagen å gyve løs på en av våre nasjonalskatter med sykkel.

Vi passerer gårder som er hundrevis av år gamle, og vi passerer de firkantede og urkjedelige husene oppført en gang på femtitallet. På andre siden av fjorden skimter vi små fargebrytere, på knauser og fjellhyller på begge sider av fjorden.

I syretåka er det umulig å finne ut hva vi skimter der borte, men ingen av oss ser for seg gamle setrer eller storgårder. Inntrykkene fra bakkens mest kjente punkt, Ørnesvingen, blir katalysert i det uendelige av å sykle opp.

Jeg kan ikke unngå å sende dømmende blikk i retning skyttelbussene vi kan se nede i Geiranger, der blekfete bilringer med ubrukelig kameraføring velter ut i jakten på det ultimate skrytebildet.

Bakken flater ut mot toppen. Sauer klatrer i sikksakk ved siden av fossen. På toppen er det flatt, og en fiskedam som nederlendere kan kose seg i.

Tøff grusklatring

– Hæ, skal vi opp der? 

– Det står jo Stenvåg Camping, så det må jo være her?

Gjermund blir litt usikker da han ser hvor ruten går denne gangen. En kilometer fremfor oss er fergekaia i Eidsdal, og på høyre og venstre side nesten loddrette, mange hundre meter høye vegger.

– Vi skal på en måte rundt den knausen her.

– Jo da, jeg skjønner det, men ikke helt hvor veien går?

– Jeg er for så vidt enig i det, men det står på kartet at det er her!

Så lenge jeg har hatt kart, har jeg aldri tatt feil av en vei. Og jeg har ikke tenkt å la tvilen til Gjermund gjøre meg usikker. Grusveien opp til Stenvåg Camping er kompakt og fin, og egentlig bedre enn asfalt.

Hva som er camping og hva som er stabbur og hønsehus er ikke helt lett å si, men det er like åpenbart at campingplassens glansdager er like dalende som veikvaliteten som møter oss. Hadde det ikke vært for at vi ville ha en runde rundt fjellet, ville vi kanskje vurdert en annen vei.

–Sånn grus har jeg aldri syklet før. I hvert fall ikke på racer! Utbryter Ronny.

– Tenk på Paris- Roubaix da, eller Strade Bianche da, kontrer jeg.

– Det går helt fint, i hvert fall oppover. At grusen er litt ruskete er et spennende krydder.

Størrelsen på knausen vi skal over er litt glemt, annet enn at det var en loddrett vegg. Grusveien bærer oss rett til værs, og først etter tjue minutter bryter vi ut av skogen og kan igjen nyte fjordlandskapet rundt oss. I luftlinje er det ikke langt over til andre siden av dalen, i reisevei en evighet.

Den siste utforkjøringen mot Norddal er dagens foreløpig bratteste. Om ønskelig, kan du lett bikke tresifret fart, men da skal du være bra følelsesløs. I bånn, er vi klare for litt roligere sykling inn mot Herdalssetra og en vaffel med seterrømme.

Gleden på sin side, er kortvarig. Dalføret lokker oss innover med elvebrus og et steingjerde, og akkurat forbi punktet der det er for sent å snu, oppdager vi at gamle seterveger ikke var laget for slitne syklister.

– Åhh, sjekk det skiltet a! 22 %, det er ganske kult da. 22 % lissom! Den kommende opplevelsen begeistrer Gjermund, og språket bekrefter at han akkurat har forlatt tenårene.

Oljegrusveien er en drøm å sykle på, 22 % er veldig spesielt, og dalføret ser ut som det er laget av huldra for å lokke unge menn. Det er en hard felle, og nye 400 høydemeter blir tilbakelagt før vi er inne ved Herdalssetra. Der venter en pause langt vekk fra japanske turistbusser.

Her inne finner vi bare nordmenn, nederlendere, tyske norgesvenner pluss en hel del kosete geiter og hester, som tripper fredelig rundt på tunet tiggende etter noe søtt. De liker barer. Både fra Proteinfabrikken og High 5. Utforkjøringen ned mot fergekaia i Eidsdal går langs kysten, rundt den enorme knausen vi i sted syklet over.

Eidsdal er, tross et enormt antall turister, et lite stykke glemt Norge. Den lille Coop-en ser ut til å overleve på lottokuponger, en sulten japaner, samt utstikkende tomler som oss. En bygdefin jente loser biler av og på fergene, mens vi spiser lunsj på kaia. Eidsdal er mer enn vakkert nok i seg selv, men bare et forspill på tilbaketuren til Geiranger.

Ca klokken 1400 er det stappfullt med pensjonerte amerikanere som hviler dyr optikk på vommen sin i Ørnesvingen. Nederlenderne nikker hakket mer anerkjennende til syklene våre, mens japanerne konkurrerer i sin euforiske folkesport kakofoni.

300 turister i Ørnesvingen lager et usynkronert leven der alle er velkomne til å ytre sin personlige begeistring. Som syklende er vi bare en annen form for ankomne til orkesteret.

Men vi smiler dobbelt så bredt, uten å egentlig vite hvorfor. Og vi synger rent. Turistbussene får ekstra valuta for pengene da vi passerer dem på ytter’n i serpentinsvingene.

«Nordmenn er gærne» tenker japsene.

– Det er litt sjukt, at vi var oppå der i dag tidlig? Vi titter opp de enorme fjellveggene. Solen steker på bryggen i Geiranger. Mens amerikanerne snorket, eller i beste fall spurte betjeningen om mer bacon, hadde vi syklet opp hele Ørnevegen. Mens japanerne løp hodeløst rundt og kaklet som høns med hodet i behold, hadde vi sett solen stige bak fjellet.

Mens reisejournalistene la på røret med klagende koner og gjespet seg inn i en ny dag på jobb, fikk vi rettskaffent oppleve Norges flotteste utstillingsvindu. En hard, verdenskjent bakke, gode kamerater, sykler, og soloppgang.

Slik lurte vi en av Norges største naturattraksjoner, og fikk den helt for oss selv. I tillegg fikk vi en fantastisk grusvei fra fordums tid, og en godt gjemt sæter.

Denne saken er skrevet av

Henrik Alpers

Journalist

Henrik Alpers er hjernen og hjertet bak Landevei, og tidligere redaktør i magasinet. Han syklet på nasjonalt nivå i landevei og sykkelkross, men har i dag byttet ut startnummer med sykkelopplevelser. Alpers jobber nå med dag-til-dag-nyheter, sykkelturer, kultur og sykkeltester.