Magisk dagstur i Vaksdal på sykkel

Solen jobber hardt for en luke i de melkehvite skyene når vi sykler innover Teigdalen. Veien er ikke bredere enn en innkjørsel, og heller ikke mer trafikkert. Dalbunnen er flat og sommergrønn, og elven ser ut som den står stille. 

Bruset fra elven som møtte oss ved inngangen til dette frodige dalføret i Voss er lagt bak oss. Nå er det stille før stormen. Vi skal snart klatre 600 høydemeter rett til værs. Det er langt mellom husene. På både høyre og venstre side av veien ser vi taubaner som frakter varer fra dalbunnen og opp i fjellene. En Toyota Pickup kommer mot oss. Sjåføren har rutete flanellskjorte, arbeidsjakke, stubbskjegg og sixpence. Han slenger to hjul ut på jordet når han møter oss. Farten er den samme.

– Han der har mange lam på samvittigheten, tenker jeg.

– Det er her de bor. Lammemorderne, sier David.

Han er den sterkeste i følget, og forsvinner raskt oppover bakken. Alex prøver å ta hjulet hans, men kommer til kort når bakken blir brattere og David beholder momentet. Jeg og Peter ligger litt lenger bak. Etter to serpentinsvinger øker stignings-prosenten voldsomt. Vi sykler gjennom en tett granskog. Det er mose i skogbunnen, furutrærne har ingen grener i bunnen. Det er en slik skog som du ser i skrekkfilmer. Et eller annet skummelt piler mellom trærne, som alle har strukket seg et tosifret antall meter til værs for å få sol. Morgenduggen er fortsatt i ferd med å fordampe. Sving nummer tre. David langt foran, meg og Peter bak.

«Stedet Hesjedal fikk aldri sin rennesanse, Ryder Hesjedals prestasjoner i Giro d'Italia til tross»

Svetten renner, det er en klam svette. Det er ikke godt å si om når på døgnet det er. Temperaturen er varm, skogen er kald, men følelsen er klam. Alex nærmer seg halvdistanse. Sving fire, fem og seks likeså. I sving syv er David løs, i sving åtte og ni er han ute av syne, og i den tiende svingen står han og venter. 400 meter over dalbunnen står han og ser på utsikten over dalen vi akkurat syklet inn. Solen bryter, lenger nede hører vi sommerlyder og en kald vind trekker over svingen vi står i. Overalt rundt oss ser vi snødekte fjell. Norge er et mektig land. Den første delen av dagens lille eventyr oppsummeres fra fugleperspektiv.

– Se, der nede går de små hvite prikkene, sier David. Lammene beiter i dalbunnen lykkelig uvit-ende til deres skjebne. Vi skal enda 200 høydemeter opp, til toppen av Brekkhusfjellet og ned andre siden til Nesheimvatnet. Over toppen ligger det fortsatt snø. Det er iskaldt når vi gjennomsvette skal ned på andre siden av fjellet.

Stedet vi sykler, Eksingedalen, er et sted ingen besøker. Veien er smal, øde og går aldri rett frem. Det er hugget ut i dalsiden, gjort akkurat bred nok for en bil, og med en og annen møteplass en gang per kilometer. Det er noen fastboende her, og i vinter kom de seg verken inn eller ut på grunn av snøras. «De er harde folk», sa de i media, da de fløy inn mat for de neste ukene.

«Norske fjorder er også de glemte veiene og de bekmørke tunellene, ni i tallet»

Nedover Eksingedalen sykler du i samme tempo som elven. Det er sånn passe behagelig bortetter, før du kommer til en dam eller et fossefall. Både veien og vannet er stille før stormen. Så kommer kanten. Dypt innpust, ned på kassetten, rundt de andre. David kan ikke kjøre utfor, det kan jeg. Nå skal jeg få luke. Stor luke. Over kanten. Fem prosent. Syv prosent. Brattere og brattere, smalere og smalere, løvtrær henger over kanten, det er ikke så mange som driver kvistrydding her oppe.

Høyresving. En våt gren klasker meg i ansiktet når jeg sykler blindt langs terrenget. Venstresving. Ny høyresving, med lav betongkant på venstresiden. Ikke utfor den Henrik, IKKE utfor. Da blir det luftetur langt ned i fosseleiet. Ugreit. Solid luke til dyret David. Alex kommer i voldsom fart bakfra og gir fart en ny dimensjon og min egen selvtillit en grei fornærmelse. Bruset fra elven forsvinner. Det er flatt og åpent igjen. Veien er stadig like smal. 

David kommer forbi igjen.

– Du trodde du bare kunne kjøre fra nedover eller? Hæh, du kan ikke det vetu! Inn på hjulet hans. Det er så vidt jeg klarer holde det. Men elven er på oppdrag, den skal ut i havet fortest mulig. Den nærmer seg nok et fossefall. Nytt magadrag.

«Dale er i dag en grå flekk på kartet, kjent som stedet der strikkegensere med lillehammermønster kommer fra»

Ny sjanse. Utfor kanten, rundt blinde svinger, bråbems og akselerasjoner når vi kan. Bort med David nedover, bare for å bli innkjørt på flatene. Kilometer etter kilometer, gang på gang. Eksingedalen tar aldri slutt, den frådende elven er full av smelte-vann fra fjellene. I 35 kilometer leker vi katt og mus. Nede ved Eidslandet og Eidsfjordens nordlige arm tar vi en kopp kaffe hos et nederlandsk par som driver nærbutikk. 

I 2012 kjempet en kanadier og en spanjol en tre uker lang kamp der sekunder til slutt avgjorde tre-ukersrittet Giro d’Italia.

Plutselig hadde de norske riksmediene snappet opp den episke kampen. Kanadieren som til slutt skulle vinne rittet, Ryder Hesjedal, hadde nemlig norske aner.  Journalister og tv-fotografer satte seg i bilen og kjørte til Hesjedal, men der var lite annet enn forundring over storfint besøk å spore, Ryders bravader i Italia kjente ingen særlig mye til. Stedet Hesjedal fikk aldri sin rennesanse, Ryder Hesjedals seier i Giro d’Italia til tross. Men stedet har fortsatt noe stort å by på. I det vi blir spyttet ut fra en nattsvart tunell, velter Hesjedalsfossen ned fra fjellsiden. Føyka gjør oss gjennomvåte og veibanen glatt. Stein på stein er stablet for å lage broen fossen renner under. Veien vi kjører på er med unntak av passe moderne asfalt identisk med veien som ble ferdig først i 1939. Da hadde veiprosjektet blitt fullført etter 19 år med bygging. Frem til den gangen hadde befolkningen på Eidslandet og i Eksingedalen vært avhengige av båt for å komme ut til resten av verden. Veien var da den ble fullført like før krigen Norges dyreste veianlegg.  

De norske fjordene er åpne, majestetiske og særdeles lettsolgte når tv-helikoptrene buldrer gjennom landskapet. Men norske fjorder er også uendelig mye mer enn det rike amerikanere får se på TV fra Geiranger. Det er de glemte veiene og bekmørke tunellene, ni i tallet, der vi er nå. Det er de forlatte bygdene der husene har vært like i 40 år. Det er steder som Hesjedalsfossen.

Det er fjellvegger som går rett ned i noe som minner mer om innsjø enn fjord. Det er tettsteder med fiskebåter som ikke er fullt så opptatt av å se nypolerte ut som båtene i turistfjordene. Fjord-Norge er ikke bare en vei som ligger helt nede ved vannkanten som er like behagelig å kjøre på som en gummibåt i medvind og silkerus. 

– Shit, se på veien der borte! Den er midt i veggen, sier Peter.

Fjord-Norge er nemlig også en slik vei som dette. En vei som går i korte, bratte og sugende drag over enhver tenkelig bakkekul. Det er veier som dette, hugget ut i fjellveggen. Veier med stabbestein som eneste beskyttelse mot et dødelig høyt fall ned til vannet. Det er veier som dette som gjør at du spenner hele kroppen når du sykler der. Det er slike fjordveier turister og bilister nesten aldri får se. Det er slike veier som dette min endeløse opplevelsestrang næres av. I dette terrenget, på denne beinharde, flåklypalignende veien hugget ut i siden av fjorden er vi små. Like greit. Jeg tar det rolig. Noen vil bruke opp formen. 

Når vi takker av fra riksvei 569 og Bolstadfjorden er vi nede på svartstålet. Opp og ned i mange mil. Veien har gjort uforutsigbare høyre-og venstrefinter over krøn med dårlig sikt. Vi er godt trente. Men det krever mye å holde seg på den smale veien når det er så mye spennende å se langs veien.

Dale virker like avfolket som det virker malplassert. Det som en gang var en idyll av trehus på Vestlandet er i dag en inneklemt, grå flekk på kartet best kjent som stedet det kommer strikkegensere fra. Men Dale har en ting som gjør at syklister passerer tettstedet igjen, igjen og igjen. Dale har Bergsdalen. En fire kilometer lang klatring med en gjennomsnittlig stigning på 10 prosent. Opp fra tettstedet volter bakken og gir deg en brutal start. Oppover mot Storfossen klyver veien på en liten avsats i fjellet. GPSene piper og kollapser når det kommer tuneller, eller når veggen på venstre side blir så bratt at signalene ikke kommer frem. På høyre side bruser elven. Himmelhvelvingen er melkegrå og slipper løs et par regndråper. Opp denne bakken arrangerer lokale klubber bakketempo. Det er klasser for alle aldre, for syklister, rulleskiløpere og løpere. Noen deltar i alle grener på en dag. På toppen møter vi to store serpentinsvinger før den smale veien slår følge med Bergsdalselva. Det er motvind, asfalten er full av telehiv og det stiger sakte men sikkert opp mot et nytt toppunkt. For å komme opp før middag må vi jobbe hardt. Strekningen blir et eneste langt, jagende tempodrag. På høyre hånd ligger elven, store vann og et endeløst fjellplatå. I fjellskråningen på venstre side står det værbitte telefonstolper midt på beiteengene der sauer og kyr gresser. Det lukter gjødsel og våt ull.

«Enda en bratt jævel, som innebærer den sikre død om en skulle falle utfor kanten»

– Her har både garnprodusenter og slaktere tilgang på alt de trenger, sier jeg til Peter. David og Alex har fått los og er borte for lengst. De er på ulvetur en kilometer lenger fremme. Vi jobber oss videre forbi Hamlagrøvatnet. Vi er 600 meter over havet, og Voss ligger på 120. Vi har en skikkelig utfor-kjøring i vente. Enda en vei hugget ut i fjellet, enda en bratt jævel som innebærer den sikre død om en skulle falle utfor kanten. Det er langt ned på venstre hånd mens Alex piler nedover mot Voss.

Jeg legger meg på hjul av følget og studerer stilen til de tre andre nøye. Tre jagerfly vender synkront mot høyre eller venstre avhengig av hvor veien tar dem. På avstand kjenner en ikke kicket på kroppen og ser ei heller konsentrasjonen deres. Bombingen ser uanstrengt ut.

Nede ved Vangsvatnet tar vi veien på sydsiden. Bak rattet på en blodtrimmet traktor med revehale i antenna sitter en kar i grønn kjeledress og tygger tobakk. Han har minst samme farten som vi hadde ned fra fjellet. Vi skvetter til høyre i en liten møte-lomme og unngår å bli en del av den påhengte landbruksmaskinens rov. De andre fortsetter jakten på skiltspurten til Voss. Jeg blir stående og se på veien. En og annen traktor i det fjerne. Sauebjeller overalt, bondemarker så langt øye kan se og snødekte fjelltopper i horisonten. Det er fint på Voss. En trenger ikke engang OL-medalje for å få en strøken sykkelopplevelse her.

Denne artikkelen er en del av serien Norges flotteste, les om mange flere fine sykkelturer her.