Lindesnes: Kart, GPS og turforslag fra Norges sykligste punkt

GPS-spor, kart og turforslag til Lindesnes

Turen som vi har foreslått her starter ved fyret og skal ikke lenge etter vestover. Ved Spangereid følger vi en vestlig rute nordover mot Moi, før du tar østover ved Kvås kirke. Ved Konsmo vender du sydover igjen, og herfra er det naturlig for alle og enhver å få los og gampe avgårde mot Lindesnes.

Uansett, her er tallenes tørre tale om turen:

• Distanse:  120 kilometer

• Høydemeter: Cirka 1500

• Underlag: Kun asfalt

• Beregnet tidsbruk:  4 - 6 timer sykling

• Kaffe eller mat: Rom, Kvås, Konsmo og Vigeland

• GPS-spor: https://www.strava.com/routes/2850328037387073470

Dette må du vite om turen

Andre turer i samme område

Flytter du deg litt lengre vest kommer du til Lista. Om du ikke har vært her er det lett å tenke at du ikke er i Norge lengre. Det blåser hunder og katter i alle himmelretninger, landskapet er vidåpent og svabergene høye, bratte og spektakulære.

Flytter du deg enda litt lengre vest kommer du til Flekkefjord. Her får du en av de mest innholdsrike turene vi noensinne har laget, der du også skal sykle Tronåsen. Denne bakken er kjent som «det grønne helvete i Moi», og er kanskje Norges bratteste bakke.

Full oversikt over alle våre turer finner du her.

Slik gikk det da vi syklet turen

– Jeg blir nesten litt rørt! Øyvind Aas har syklet milevis med landevei i både inn og utland. Etter at den særdeles svingete og kuperte asfaltveien ut fra Lindesnes fyr er unnagjort, tar vi til venstre mot Lyngdal. De små, hvite hyttene har tilsvarende små hager med frodig plen. Under lakken på de nymalte stakittgjerdene skimter vi gammel, soltørket og sprukket hvitmaling.

De første femten kilometerne er ikke mer enn syv kilometer i luftlinje. Allikevel har terrenget og omgivelsene tatt pusten fra oss. En kilometer med flatere terreng gir oss pusterom, og vi benytter sjansen til å trille behagelig ved siden av hverandre mens vi leter etter superlativer. Lite aner vi om at berg og dalbanen fra Lindesnes på langt nær er over.

Duskregnet og den lette tåken gjør naturen enda mer mektig. Etter en kort bakke ser vi igjen en imponerende fjordperle. I det fjerne skimter vi en gammel bro over et trangt sund. Ved enden av broen ligger en liten gård, med en sjeldent godt ivaretatt rorbu. I hagen står en gammel telefonkiosk, som tjenestegjør som bod. 

– Her må vi ta bilder, avbryter Øyvind. Vi sykler frem og tilbake, mens både fotograf og syklister titter utover landskapet. En flokk sauer står tett ved veien og følger med. 

Veien videre mot første småby, Lyngdal, fortsetter med flere kuperte overraskelser. Vi ser aldri lenger enn hundre meter frem, og den siste kneika er tilsynelatende uendelig. Med godt over ti prosent i flere kilometer blir vi litt usikre på om vi skal kjøre om kapp som vanlig, eller fortsette å smile og le over denne lite omtalte perlen i Agder. Vi er sterke mann alle tre, men de første 27 kilometerne  til Lyngdal har vært en real kraftprøve.

Den tradisjonelle skiltspurten blir gjennomført uten veldig mye sprut i bena. Den kuperte starten gikk i et høyt og heseblesende tempo, vi var alle oppspilt av skrekkblandet fryd over terrenget, og iver etter å parkere hverandre i stadig nye bakker. Men nå er det tid for et nordgående dalføre, parallelt med Lyngdalselva. Her går det slakt og rolig oppover, og langs veien møter vi epletrær i full blomst, idyllisk plassert på grønne og steinete beitemarker.

Vi møter rustne, havarerte traktorer, tilsynelatende forlatt akkurat der de en gang sluttet å fungere, vi ser falleferdige stabbur i skogholtene, og vi ser moderne og prangende ferdighus på rimelige bygdetomter. Elven sildrer stille, og i det solen titter frem blir den overdøvet av fuglekvitter. Det er nesten som dalføret ironiserer over seg selv som øde og bondsk. I annenhver sving der det er bebyggelse, er det også et skur hvor det er spikret opp hjulkapsler fra uheldig forbipasserende. Tett i tett, to og to på rekke svinger vi til høyre ved Kvås kirke.

Det er like stille langs veien som det er på den tilhørende kirkegården. Det hvitmalte bygget tiltrekker seg mange besøkende hvert år. For oss markerer det starten på Brattbakken, en to kilometer lang stigning med 200 høydemeter. Etter klatringen fra Kvås, er vi fremdeles ikke mer enn 300 meter over havet. Hadde vi ikke visst hvor vi er, ville alle tippet et sted i Midt-Norge, rett under tregrensen.

Men vi er fortsatt i Sentral-Agder, bare et magadrag unna Norges sydligste punkt. Veien går i et kulete landskap hvor flyten og fartsfølelsen er enorm. Vi er inne i en slags blanding av den ekstremt kuperte begynnelsen og den rolige fortsettelsen. Colin Eick, vår syklende fotograf, legger hodet på skakke og byr på et nonchalant Sean Connery-smil før han drar på smilebåndet og ler. Turen så langt lever opp til forventningene.  

– Du vet, Konsmo er et slags siste stopp for de som kommer helt fra Nordkapp. «Brattbakken» som dere kjørte hit, heter egentlig «Brattsti». For ikke mange år siden gikk den rett opp fjellet. Trond Bendixen jobber på Brødrene Ågedals Bakeri i Konsmo. Han deler villig en historie eller to. Han har god oversikt over veilandskapet, og ønsker oss god tur videre ned mot Vigeland. Der går det slakt utfor, og farten blir naturlig nok høyere.

Selv om bena er slitne etter en utfordrende start og et fjellterreng som nærmest forventer støting, er den vennskapelige jakten på skiltspurter i gang. Uvitende til når neste stedsnavn dukker opp med hvit skrift på blå bakgrunn, blir taktikken deretter. Øyvind gjør alt for å komme seg løs på flatene, mens Colin og jeg lurer på hjulet hans. Vi er gjedder i sivet som jobber minst mulig. Den tre mil lange dalen ned mot Vigeland, det lille tettstedet som omkranser avkjøringen ned til Lindesnes, går unna på et blunk.

Rundkjøringen på E39 har selvsagt en kopi av Lindesnes fyr i midten. Vi koster forbi både trafikk og fyr. Slakke dalfører er morsomme når de går nedover.

– Glem det! Det var meg! Hallo er du blind? Jeg parkerte deg jo, selv om jeg sitter og spiser! Jeg og Colin blir ikke enige. Colin vet han var en dekklengde bak, og selv om spurten til Raudberg overhodet ikke henger høyt håper han å få tilkjent seieren.

Den glade diskusjonen får en brå slutt da Øyvind passerer i minst 50 kilometer i timen. I frustrasjonen over alltid å tape skiltspurter satser han alt i et siste desperat forsøk på å komme først til Lindesnes. Jeg og Colin konkluderer at han blir vanskelig å ta igjen.

Vi er begge skuffet over mangelen på handlekraft i det avgjørende øyeblikket. I det vi runder første holme ser vi skiltet til det lille stedet «Snik». Snikspurten henger høyt, det ble opplest og vedtatt i bilen i går. Jeg vurderer å slå til i bakken rett etter neste vik, og kjøre inn Øyvind. Colin tilbyr seg å være hjelperytter.

Men i det kuperte kystlandskapet som fascinerte oss tidligere på dagen, ser vi aldri hjulet hans. Vi skimter bare en rød jakke på andre siden av sundet, som besatt jager mellom hvitstiplete asfaltlinjer. I busskuret på Spangereid sitter Øyvind og smiler. Det gjør vi også når vi kommer. Turen var langt bedre enn seieren. Kystveiene fra Lindesnes er en berg og dalbane med bare oppturer.