Lifjell rundt: Kart og GPS-spor til rundturen i Telemark

Kart, GPS-spor og turforslag til Lifjell rundt

Denne turen starter i bluesbyen Notodden, og går vestover mot Sauland på småveier. Etter et lite stykke langs E134 kommer du igjen til øde småveier. Spis lunsj på Nutheim, før turen går videre til Seljord, Bø og tilbake over fjellet til Notodden.

Dette er tallenes tørre tale om turen:

• Distanse:  120 kilometer

• Høydemeter: 1500 høydemeter

• Underlag: Asfalt

• Beregnet tidsbruk:  5 til 7 timer

• Kaffe eller mat: Sauland, Nutheim gjestgiveri, Seljord og Bø

• GPS: https://www.strava.com/routes/3344982404045916996

Dette må du vite om turen

Andre turer i samme område

Vi er godt gjemt midt i Sør-Norge, og her er det mange godbiter i de litt lavereliggende fjellområdene. Vi anbefaler selvsagt turen som går rundt Tinnsjø via Gaustatoppen. Dette er en hard dag på sykkelen, men vel verdt slitet for ivrige syklister.

Vi tenker også at du bør ta deg en tur til Dalen. Her er terrenget bratt og kupert, men siden fjellene er litt mindre og ligger litt i le for høyere topper, blir dette en annerledes opplevelse. Serpentinsvingene er i verdensklasse

Full oversikt over alle våre sykkelturer finner du her:

Slik gikk det da vi syklet turen

Det er Øyvind Aas, Landeveis grunnlegger, som forteller denne historien:

– Bestemor kom ned fra fjellet der oppe med en luger. Hun kom til ulykkesstedet før noen andre og fikk med seg noen tyske våpen. 

Thomas Torstveit sitter i et blekt solskinn på terrassen til Nutheim og forteller. Det idylliske pensjonatet har ligget der i veikrysset mellom Flatdalsvegen mellom Notodden og Seljord og Åmotsdalvegen mot Rauland i over 100 år. Vi har kuttet serpentinsvingen på Svartdalsvegen i to og svingt inn på terrassen med den store utsikten over den trange Flatdalen og Seljord i det fjerne. Serveringen åpner ikke før 12. Vi setter oss ned ti på. Men med karer i følget som lett slår over til Vest-Telemark-dialekt er ikke billedhugger og pensjonatinnehaver Ellen Grøstad Barstad vond å be. Kjentmann Frode Bergan har vært på Nutheim før og før offisiell åpningstid er kaffe og kringle på vei til bordet vårt i sola.

Thomas jobber i Oslo, sykler for Ullevål sykkelklubb, men bor i Hørte, rett utenfor Bø. Bestemoren hans hadde vært raskt opp på Hestnutan mellom Flatdal og Seljord da en tysk Ju-52 flymaskin kalt Hermann Stache, traff fjellet på sin flytur mellom Berlin og Oslo en oktober-dag i 1944. 13 tyskere og to nordmenn omkom. 

Thomas pendler daglig mellom Bø og Oslo med tog og har overtatt familiehuset i Telemark etter noen år i Oslo. 

Ellen skjenker kaffe fra sølvkanne med lang hals. Kringla blir servert med et dryss av melis, ikke ulikt nysnøen vi ser på Lifjell i det fjerne. Vi ser innover i Midt-Telemark. Foran oss Seljord og Bø, bak oss veien mot Åmot, Rauland og Vemork. 

– Jeg fyller opp en kanne til, sier Ellen. Vi takker. 

Turen som startet på seilflyplassen i Notodden skal bli en tur luftfartens tegn, gjennom to av Telemarks trange daler, langs en av landets mest kjente innsjøer. 

Bø-legenden Frode Bergan er også med på turen. Veteranen var en pioner i norsk terrengsykling og var i mange år en turrittslugger av rang i både terrenget og på veien. En topp ti plassering i Norseman har han også prestert. Bergan er overingeniør på Høgskolen i Bø og sannsynligvis den med flest mil på sykkelen i denne delen av Telemark. Lifjell-runden er en vanlig ganske vanlig langtur for Frode og andre syklister i området.

Fra Notodden har vi syklet på smal, alternativ vei opp gjennom Heddal og Hjartdal. Snøen som kom over natten ligger fra drøye 800 meter og gjør at Lifjellstoppene ser høyere og mektigere ut enn de virkelig er. Ved å unngå hovedveien nordover fra Notodden går vi glipp av nærkontakt med Norges største stavkirke, Heddal. Kirken som opprinnelig er fra 1100-tallet ligger på nordøstsiden av elva Heddøla som vi sykler på sørvestsiden av.  

Asfalten er tidvis dårlig. Trafikken er beskjeden. Sola skinner. Vi har motvind.

At vi sykler slakt oppover er tydelig da elva går i strie stryk ved siden av oss. Likevel går samtalen lett. 

Vi passerer gjennom Sauland. Her går veien av til Gaustatoppen og over til Rjukan. Det er 13 år siden Frode kom til toppen av Telemarks høyeste fjell som niende fullførende i Norseman. Han har gjennomgått en hjerteoperasjon siden det, men leder likevel gruppa inn i stigning forbi Hjartsjå(sic), oppover mot Hjartdal.

– Her går det av en ekstra runde opp til Hjartdal kyrkje, forklarer han i det vi passerer over en metallbro på sykkelveien parallelt med hovedveien. 

– Veien kommer ned igjen litt lenger opp i dalen, sier han. 

Den ekstra sløyfa kan legges til for dem som ønsker mer klatring på runden. Vi avstår denne gangen. 

Hjartdal glir umerkelig over i Svartdal mens vi jobber oss oppover de lange, slake bakkene. Slake for oss i dag, men bratte nok til at veien i hine hårde dager var preget av hostende biler med kokende radiatorer. 

Brått smeller det i kjeder og kassetter bak i vår lille gruppe. Rett over toppen av klatringen kommer et stort blått skilt til syne. Gjermund Kvåle Jordheim og Anders Liverød har skiltspurter i ryggmargen. Akkurat denne har høy prestisje. Gjermund kaster sykkelen foran og tar spurten foran kommunevåpenet med den buktende sjøormen. Vi har fortsatt ikke rundet turens nordligste punkt før Nutheim, men vi er nå inne i Seljord kommune. 

Kommunen i Telemark har rike tradisjoner på mange fronter. Det er likevel sagnet om sjøormen i det dype Seljordsvannet alle forbinder med bygda som omtaler seg selv som handelssenteret i Vest-Telemark.

Seljord kunne ha valgt å fronte historien om Sterke-Nils som var så sterk at han på midten av 1700-tallet skal ha løftet en 570 kilo tung stein som nå ligger foran Seljord Kyrkje. De kunne ha løftet fram Myllarguten, Tarjei Augundsson som på 1800-tallet herjet bygde-Norge med sitt fortryllende spill på Hardingfela. Virtuosen Augundsson spilte fele så flott at ingen kunne unngå å danse. Han var også en typisk telemarking og gikk på ski fra dypt inn i Telemark til Christiania i 1849 for å spille konsert med Ole Bull. Mange bygder i Vest-Telemark skryter av sin tilknytning til den mytiske felespilleren, men han slo seg ned i Rauland på sine eldre dager. Seljord var bare ett av mange steder han satte i brann med sine energiske feleslåtter. 

Seljord kunne ha valgt å identifisere seg med Dyrsku’n. Fesjået, altså dyresjowet som har blitt arrangert i bygda siden 1866 og som hvert år tiltrekker seg 70 000 skuelystne til Dyrskuplassen rett utenfor sentrum. 

Kommunen valgte eventyret fremfor historien. Den buktende sjøormen har fått pryde kommunevåpenet siden 1989. 

Fra Nutheim til Seljord har vi både utforbakke og medvind. Med kjedet i full strekk i tyngste gir suser vi nedover dalen i opp mot 60 kilometer i timen. Det vekker gode minner fra sist jeg syklet med Thomas, da som klubbkamerater i Frøy. Turrittet Odda - Bø gikk tidligere mellom industribygda i Hardangerfjorden og bygda med sommarlandet. Da syklet vi i høy fart nedover nabodalen, gjennom Vinje, på vei til Seljord og mål i Bø. 

Vi svinger forbi Seljord kirke. For å fylle opp med ekstra mentale krefter for turens siste halvdel besøker vi Sterke-Nils-steinen. Den 570 kilo tunge kampesteinen lar seg ikke rikke i dag heller, selv om både Frode og jeg løfter som beskrevet på Ikea-pakkene. Vi både bøyer knærne og legger stoltheten i det, men nei. 

– Den er nok murt fast, konkluderer jeg med. 

Sagnet om Seljordsormen har jeg levd med siden barndommen. Med hytte i Bø har jeg tilbragt flere varme sommerdager på en av Seljordsvannets mange badeplasser. Mitt eneste håndleddsbrudd skjedde her i en udramatisk solmadrass-ulykke i 1995, noen uker før terrengsykkel-NM på hjemmebane. Jeg har aldri sett noe annet ute på det svarte vannet enn vindens krusninger og dykkende ender.

Vi sykler på sørsiden av den 13 kilometer lange sjøen. Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd at det var veien langs innsjøbredden som var opphavet til sagnet om sjøormen Selma. Den smale veien biter seg fast mellom fjellknauser og sjøen. Den slynger seg i ujevne buer både opp og ned og til høyre og venstre. Noen av veiens krumninger er krappe og bratte. Det føles som om vi rir på sjømonsteret mens det prøver å riste oss av. Vi får noen regndråper på oss, eller er det sprut fra sjøormens ville dans? Himmelen er tross alt blå og skydekket kun sporadisk.

Da biltrafikken for det aller meste går på den andre siden av sjøen og vestavinden blåser godt, sykler vi fort. De korte kneikene angripes lekent. Krappe svinger kuttes trangt. Veien går flere steder helt i veikanten kun med gamle stabbestein mellom oss og sjøormens dype, svarte hjemsted. Mange ekspedisjoner har saumfart den dype sjøen. Moderne ekkolodd og sonar har blitt brukt i jakten på monsteret i dypet. Skygger på tåkete bilder har blitt brukt mer som bekreftelse på at noe ukjent lever der nede, enn som avkreftelse av gammel overtro. Myten lever. Turistnæringen gleder seg.

– Der oppe, sier Frode og peker på et lite småbruk høyt oppe i fjellsiden på nordsiden av vannet. Det er klart i været og sikten er god. 

– Bak det småbruket der var det den franske luftballongen havarerte i 1870, sier han. Jeg har hørt historien i brudstykker før, men den er like utrolig likevel. 

– Franskmennene skulle frakte post ut av Paris til bak fiendens linjer under den tyske beleiringen av byen, forteller Frode, men så ble de tatt av vinden og endte opp med å hoppe ut av ballongkurven der oppe på Lifjell. Den ufrivillige langturen inn over et november-kaldt Norge holdt med sine 1600 kilometer verdensrekorden for lang ballongferd uten mellomlanding langt inn i moderne tid. Franskmennene var blåfrosne, men levende etter den strabasiøse turen. De ble mottat som helter. Hvis det ikke er laget nok filmer om helter i Telemark virker denne historien som et godt utgangspunkt. 

Vi skuer utover den dype sjøen. Vannet ligger stille til tross for den gode medvinden vi kjenner i ryggen. Ingen sjøorm å se, dessverre. Verken Frode eller Thomas har sett noe før heller. De har syklet langs denne sjøen utallige ganger. 

Den buktende veien byr likevel på godt med spenning og moro. Frode forteller om at han har vært på Beverjakt der Seljordsvannet går over i elv. Der en stump av den enda eldre gamleveien går på toppen av en mur på vår høyre side. Syklisten og overingeniøren har nå også skrevet artikkelen «Kan vi unngå å skyte drektig hunnbever: vårjakt på bever» i Jakt og Fiske i 2011. 

– Jeg lå der oppe å skøyt over vegen, humrer Frode. 

– Det skal man vel helst ikke gjøre, men det var tidlig på morgenen og lite trafikk, sier han.

Rundt en høyresving smeller det i kassetten til Gjermund igjen. Herren fra Gol har en sjette sans når det kommer til kommuneskilt. Anders hiver seg på og tar Bø-spurten med en hjullengde. Vi sier farvel til Seljordsvannet og krysser den delen av Skiensvassdraget som her heter Bøelva. En elv jeg har fisket mye ørret i som barn.  

Vi tar en Johan Cruyff-inspirert venstre-høyre-finte da vi møter Seljordsvegen - hovedveien mellom Seljord og Bø. Vi runder Sanda camping og drar nytte av medvinden bortover Vreimsidevegen. Veien går mellom gule jorder og røde låver. Himmelen er stor over og foran oss. Asfaltdekket er dekket av sprekker som lakken på en gammel hardingfele. Farten vår er høy. Vi nærmer oss veis ende for Frode og Thomas. Jeg skuer opp mot Liheia på vår venstre side og ser om jeg kan få øye på familiehytta som min morfar og mor bygde på 60-tallet. Den ligger på kanten av et stup med glattskurt svaberg. Jeg ser svaberget og peker, men ser ikke hytta. Frode nikker. Han har gått forbi den flere ganger på tur oppover i fjellet.

En ny høyre-venstre kombinasjon leder oss forbi Bø og Oterholt og inn på veien mot det som har overtatt for hardingfelehåndverket som bygdas identitet, Sommarland. Det er fortsatt tre feler i kommunevåpenet. Det har ikke blitt fremmet forslag om erstatte dem med en vannsklie, ennå. 

Lekeparken med Nordens største utvalg i vannfylte rutsjebaner ligger der på furuflatene ved foten av Lifjell. Det er fortsatt noen måneder til parkeringsplassene fylles opp med tilreisende fra hele Østlandet. I juli tyter det med barn med iskrem i munnvikene og voksne med solbrente neser her i Midt-Telemark. Det er stille før stormen nå. Vi ser store byggverk i blå plast over tretoppene. Vannet skal snart skrus på i Magasuget. Vi takker våre lokale kjentmenn for turen. Herfra er vi fire tilreisende på egenhånd. Dagens andre og siste fjellpass gjenstår. Eller fjellpass er kanskje å ta i. Vi skal over Reshjeimheia mellom Bø og Notodden. Veien her stiger slakt oppover langs bekken som også kalles Bøelva. Tett skog på begge sider av veien begrenser utsynet. En hurtigkjørende lastebil viser lite hensyn og tuter i det den passerer i stor fart. Reshjemvegen er ikke hovedveien mellom Bø og Notodden, men det er den korteste. Den har derfor en del utålmodig trafikk og er kjent for litt promillekjøring i helgene. På slutten av turen føles Reshjeimheia høy nok. Klatringen mot toppen tar tilsynelatende aldri slutt. Anders er utålmodig og gir gass. Han tror toppen kommer før den gjør, men holder det gående når det fortsetter oppover rundt både en og to svinger til. 

Dagens siste kommuneskilt - Notodden - kommer rett før toppen, langs Reskjemvatnet. Anders tar spurten i ensom majestet. Det er ingen grunn til å dvele på toppen av Reshjeimheia, en skogkledt ås uten utsyn. Derimot er utforkjøringen derfra ned til Notodden nesten verdt hele turen alene. Mens stigningen fra Bø er slak og innholdsløs er nedstigningen til Notodden rask, bratt og med svinger akkurat så slake at du kan holde farten høy hele veien. Igjen går tanktene til en buktende orm, eller kanskje til en lyseblå vannsklie i plast. Anders, den eneste i den gjenværende kvartetten med felgbremser leder an i hastigheter rett oppunder 80 km/t - man må holde fartsgrensen selvsagt. Bakken fortsetter helt til bunnen av dalen. På flystripa settes det i gang en propell. Vinden har løyet siden vi startet turen seks timer tidligere. Nå kan seilflyene igjen trekkes opp i stillheten der oppe blant skyene. 

Vi setter i gang med Tetris-spillet det er å få fire sykler og fire høyreiste menn inn i en fransk sjuseter. Med syklene trygt i bilen avslutter vi turen med en burger på Shellstasjonen. Bensinstasjonen med utvendig trepanel må være en av Norges flotteste.