Korshamn: Kart og GPS-spor til Sørlandets koseligste blindvei

Kart og GPS-spor til Korshamn

Korshamn er en liten, autentisk plass rett vest for Lindesnes, på sydspissen av Fylkesveg 552.

Vår minitur som beskrevet, går tur-retur fra Rosfjord.

Dette er tallenes tale om Sørlandets koseligste vei:

• Distanse: 15kilometer

• Høydemeter: 250

• Underlag: Asfalt

• Terreng: Bølget, slik bare Sørlandet kan være

• Mat og drikke: I Korshamn har de både mat og øl

• GPS-spor: https://www.strava.com/routes/3345321424046104638

Dette må du vite om turen

Andre turer i samme område

Ja, du må ta turen til Lindesnes. Det går faktisk ikke an å være i dette område uten å ha syklet Lindesnes-runden.

Ta også turen til Lista, der det blåser så fælt at hønene blåser til havs. Stedet er fullt av krigshistorie og amerikanske kulturinnslag, i den grad det er noe å trakte etter om dagen.

PS: Full oversikt over alle våre sykkelturer finner du her:

Slik gikk det da vi syklet turen

Vi gir ordet til Lars K. Flem, som tok turen en tidlig vårdag for mange år siden.

Vi står innerst i Rosfjorden utenfor Lyngdal og speider i tåka en tidlig morgen i mars. Det er et strandhotell her, en strandcamping og en bibelcamp. Og et stort badeland. Himmelsk og jordisk glede i fin bukett. Vi har pakket for en lang dag på sykkelen og Robert klør i beina.

Han er sterkest og har hatt en hard vinter på rulla, men er allikevel sympatisk å sykle med, uansett fart og vær. Morten er den som er mest skeptisk til været. Han lever en slags mild pensjonisttilværelse i Sandefjord, og trer denne helgen på sykkelen som en myk oppladning til sommerens planlagte alpetur. Livet mitt er ikke mer spennende enn at jeg akkurat har oppdaget at jeg er den med minst dekkbredde.

Utenfor fjæra ligger en stor borerigg i opplag og minner oss på hva vi lever av i Norge. Før var det fisken som var gullet i havet, nå er det oljen. Riggen er skitten, oransje og merket med «Byford Dolphin» i store typer. I 1983 var den scenen for oljebransjens verste dykkerulykke. Fire dykkere var inne i et trykkammer og hvilte etter et alt for langt skift, da låsemekanismen til dykkerklokka sviktet. Dykkerklokka ble blåst ut og dykkerne på innsiden ble utsatt for en dekomprimering på 9 atmosfæriske trykk i løpet av et sekund. De døde brutalt og momentant. Det har vært flere dødsulykker på riggen. Den er bare hakket lysere enn horisonten, der den ligger i morgentåka med sin svarte kontrast, en våt og kald vårmorgen. Historien forteller om nordsjødykkernes mot. Og hva Norges velstand har kostet.

Vi for vår del lengtet egentlig bare etter asfalt og nye veier. Det er mars, snøen har ikke smeltet i Oslo og vi hadde en tanke om at de milde havvindene smelter veiene raskere ute ved havet på Sørlandet enn inne i Oslo-gryta. Dessuten er det jo Sørlandet. Så vi søkte mot havet. Vi ville til havet. Så nå står vi og ser på en oljerigg og deler en historie vi helst ikke vil vite detaljene på, selv om alt er malerisk utbrodert på internett.

Vi sitter foreløpig på sykkelen med en fot i bakken og prøver å orientere oss etter riktig himmelretning. Vi leter etter fylkesvei 552. Mot Korshamn. 

Et lite sted med en lun havn, helt syd, nesten så langt mot ekvator du kan komme i Norge. 

En sånn vei du ser på instagram, der havet piskes himmelhøyt over husene, og et iskaldt filter får deg til å tenke at dit vil jeg, selv om det kan bli så kaldt og vått at det er umulig å få med seg omgivelsene. 

– Veien går opp der, peker Morten. Vi klikker inn.

Vi forlater dødsriggen og begynner på veien, som åpner med en slak kneik forbi Indre og Ydre Skomragbukta. Vi kommer opp på 65 meter over havet før det går ned igjen. Vi har forlatt bukta og passerer et lite vann, det blir fort øde og landlig her nede. Størrelsen på Austad kirke forteller at vi er på vei inn i et område med lite folk. Eller få kirkegjengere. Vi tror mest på det første, for er det ett sted de går i kirken så er det her.

Fem dager tidligere gikk det meldinger frem og tilbake på telefonen:

– La oss dra til Vestkapp, foreslår jeg. 

– Til Norskehavet. Nærmere havet kommer vi ikke, skrev jeg i en tekstmelding for litt over en uke siden. 

Morten sjekket kjapt yr, og sekunder senere kom svaret:

– 15 sekundmeter og sludd til helgen, det skjer ikke. Det må bli en annen gang.

– Finnes det et Sørkapp?

 Jeg spurte mens jeg googlet. 

– Lindesnes da, men der er det litt kjedelig og forblåst.

– Ja, men det er Nordsjøen da, det er kult. Skagerrak og Nordsjøen deles ved Lindesnes.

– Ja! Vi drar til Nordsjøen.

– Hva med Korshamn? Norges sørligste fiskemottak. En fiske-landsby! 

– Korshamn. Bra navn! Og det er vei helt ut, da trenger vi ikke båt. 

Og så dro vi.

Veien er lagt delvis i en liten dal, delvis mellom små koller. Over toppene ligger tåka tjukk. Skogen rundt oss er også tjukk, men vi kan se langt innover blant trær og steinur. Trærne har ikke rukket å springe ut ennå, men det oppleves grønt. Trær og steiner er dekket av grønn mose. 

Vi har på oss vinterbukser, trekk på skoene og en shoftshell-jakke mot elementene. Hanskene og en hals varmer også godt. Det sies at du må til sjøs for å finne ut hva slags land Norge er. Det er havet som utgjør det meste av landet, og havet har formet levekårene våre i over 11 000 år. Havboka og Havlandet er to bestselgere hos norske bokhandlere.

Lufta er kjølig og våt. Det er sikkert fuktig her ute hele året. Landskapet har en mystikk sånn det åpner seg for oss. Det virker frodig, og langt unna det vindfulle Lindesnes, der det er svaberg nesten overalt. Men vi er bare på nabohalvøya. Og fortsatt går de på ski i Nordmarka, eller Bymarka for den saks skyld.

– Dette må være Norges sydligste strekning, nest etter veien til Lindesnes, sier jeg. 

Vi krangler litt om det kan stemme. Hva med Skjernøya utenfor Mandal? 

– Lindesnes er ikke sydligste punkt, du vet det? Tuppen av Lindesnes er bare Norges sørligste fastlandspunkt. Det er heller ikke Norges sørligste fyr. Det er det Ryvingen fyr, utenfor Mandal, som er, slår Morten fast.

– Folka i Lindesnes har vært flinke til å snakke om at det er lengst syd da. Også hjelper det at det er bilvei helt ut, så folk klarer å komme seg dit. Og Lindesnes får pluss for at de har Norges eldste fyr, svarer jeg.

Korshamn ligger på Revøy som er forbundet med bro. Det er ikke fastland, som Lindesnes, så de kan egentlig ikke konkurrere, tenker jeg.

En ny, kort klatring. Nå skal vi opp 80 meter, men denne er brattere enn den første kneika. Vi står og sykler. Vi har omtrent ikke sett mennesker, bare en bonde i høye brune støvler. De få bilene som har passert tar hensyn. Så tar vi igjen en eldre dame på elsykkel. Selv om naturen virker uberørt ligger sporene etter kulturlandskap tett. Små gårder, traktorspor som forsvinner innover kollene, sauer og sporadisk tømmerhogst. Vi kommer til et nytt vann og er usikre på om det er saltvann i ei bukt eller en innsjø. Det er vanskelig å bedømme, men det er skikkelig fint der det bukter seg rundt noen holmer.

Doble 50-skilt. Robert reiser seg og gjør klar til å spurte, men ingen følger etter. Morten er opptatt med utsikten og jeg kikker i kameraet.

– Det er for tidlig på dagen! 

– Og altfor fint for spurting!

Noen ler.

Vi har godt driv, veien er leken. Så kommer vi til brua over Revøysundet. Hengebrua henger høyt i landskapet, den ruver i stål. Vi krysser den sakte, forsøker å kikke over kanten. Det er vann rundt oss i flere retninger nå. Vi runder en holme, veien går litt nedover, så litt oppover, og så er vi der: Havet. Den grå horisonten sluker det mørkeblå vannet langt der ute.

Vi triller ned forbi det lille kapellet fra 1906 med 100 sitteplasser, og finner brygga. Vi hviler på ramma og speider utover bukta. Små hvite hus på holmene rundt. Små båter i vannet. En stor seilbåt inntil bryggekanten. Inne på brygga, ved nærbutikken, er det et lite lørdagsmarked. Vi ser ingen spor etter stormen «Knud» som gjorde stedet isolert og strømløst i 60 timer i fjor. Det varte så lenge at «Tutti» på nærbutikken måtte kaste all mat fra fryseren. Også hun som ikke liker å kaste mat.

Det gikk også hardt utover driften til den eneste butikken i det lille kystsamfunnet. En storstilt pengeinnsamling fra folk nært og fjernt reddet den fra konkurs. Den er jo mer enn bare en matvarebutikk. For de 100 fastboende er den en institusjon.

Korshamn har trolig fått navnet sitt etter et stort kors som fungerte som seilmerke ute på holmene, et tegn til vern fra ugjestmilde omgivelser. Båter og fiske har hatt en stor plass her så lenge det har vært mennesker til stede. Det store fisket er mindre enn det var, for det første er det færre torsk i Nordsjøen og sildefisket skjer med not som krever større havner. Men Korshamn lever. Og leverer.

Men veien til Korshamn stopper her, og vi må tilbake der vi kom fra. Nordover på en blindvei som ender ved havet. Der asfalt blir til iskaldt vann, der milde vinder holder veien åpen, året rundt.

Rett utenfor Korsham ligger Sælør, noen små øyer som er kjent for sine mange kongebesøk, fra tiden da Norge ikke hadde grenser. Olav den hellige overvintret der i 1028, og det er funnet rester etter noe som minner om en kirke han og kompaniet bygde den gangen. Han var sterk i troen, men slå seg til ro gjorde han aldri. Det er også funnet 800 år gamle båtvrak rundt øyene, og dykkerforbudet til tross, det er oftere hobbydykkere enn syklister på havna. Og tyske hobbyfiskere. Det er de som skaper aktivitet her nå: turistene.