Klatringen ved Vestmarksetra

Like før Billingstadsletta vender sydover tar jeg av i rundkjøringen opp mot Vestmarkssetra. Bakken knekker fort til, og selv om det er 40-sone dundrer SUVer i alle størrelser forbi med et drønn.

Bærum, kjære Bærum. Jeg liker menneskene, men ikke når de er bak rattet. De blir stein, hakke gale. 

Solen gjemmer seg bak noen skyer og fuglene kvitrer i bjerketrær, stort norskere kan ikke denne maikvelden være. Etter noen kilometer er veien smal, og asfalten like ujevn som Bradley Wiggins' humør. 

Det knegger på de mange hestegårdene i området, og møter du biler her inne er det gjerne med med hestehenger eller lokale jenter som er på vei for å fôre dyret.

Veien er flat nå, men det er en falsk flate.

Da BOC arrangerte Masters Grand Prix med bakketempo til Vestmarkssætra i gamle dager, var det på disse flatene alt for mange skulle ta igjen det tapte og disponerte feil. For rett rundt svingen knekker det til igjen. Alle andre enn de lokale veteransyklistene møtte veggen da den voldsomme knekkeren etter ferista reiste seg.

Opp den kneika hadde de utsyn over hele Bærum og flata der de akkurat ødela løpet sitt. Om det var regn kunne rytterne høre summingen fra høystpentledningene over hodet.

Veien går mot høyre igjen, og det flater ut. Skjønt flatt er det ikke, men det går fra 10 til fem prosent. Her oppe går buskapen løst hele sommeren, og fra nå av og de neste 10 kilometerne kan jeg møte både fe og kje.

Opp til parkeringsplassen på Vestmarkssætra knekker det til en gang til. Her oppe var det målgang på bakketempoen, og selv i den siste, 100 meter lange kneika, var det noen som tapte 10 sekunder. Noen 20.

Det har vært en bom ved veien helt frem til nylig som har gjort at landeveissyklister stort sett har snudd her. Men det er nå selve perlen begynner. Ti meter bak der bommen tidligere sto, får jeg følelsen av å være i Alpene.

Asfalten er jevn og bratt, og det er bygget ut en voldsom skistadion med skiskytterarena i området. Skogen er hogget for å forsterke langrennsnasjonen.

Men det er få mennesker her sommerstid. Jeg har selskap av min egen pust, det er alt.

På toppen av bakken etter bommen går det en grusvei til venstre, men jeg fortsetter på asfalten inn i tomheten til høyre. Alt av bebyggelse og tegn til folk forsvant nede ved Vestmarkssætra, herfra og inn er det bare skog og nylagt asfalt. Det er en underlig kombinasjon, særlig når veien er steng for vanlig trafikk.

Så hvorfor går det egentlig en vei her?

NIKE-batteriet er noe alle har hørt om i nærområdet, selv om det i dag bare er betongfundamenter igjen av radarstasjonen på toppen. I området lå det en gang en utskytningsstasjon for langdistanseraketter, og veien går helt opp til radarstasjonen som skulle få det hele til å fungere.

Jeg sykler lang skiløyper og noen høyspentledninger, og like etter en ny bom stiger bakken igjen.

Ved Sandungen blir asfalten dårligere. Veien til høyre er av grus, og her ligger kilometer på kilometer med grusvei eller skiløyper, alt avhengig av sesongen. Rundt meg er det spor av skogsdrift og husdyr som har varmet seg på asfalten. Det som er igjen av asfalt er hullete og skrøpelig.

Jeg sykler forbi Rustad leir på min venstre side. Bygningene i den nedlagte militærleiren er i ferd med å falle sammen. Helt frem til 1990 var det aktivitet både her og ved utskytningsbatteriet lengre opp. Taket på vaktbua er falt sammen og vinduene er knust. De offentlige etatene er ikke enige om hvem som skal ha vedlikeholdet, så alle bare gir beng.

Kommunen, skogeiere, veldedige organisasjoner og skoler har foreslått å bruke området. Men ingen blir enige, og leiren forfaller og forfaller om kapp med veien.

Denne forfalne asfaltstripen i Vestmarka er faktisk en asfaltvei i skogen, stengt for biler. Kan en ønske mer?

Dessuten er det en bakke.

Alle syklister elsker å klatre. Nye steder, nye destinasjoner. På høyre hånd ligger en gård, der både gårdsbygningen og våningshuset skal ha vært en del av selve anlegget. Jeg var ti år gammel i 1990, og det er ikke spesielt lenge siden vi hadde aktivitet for å kunne beskytte oss mot en eventuell tredje verdenskrig.

Noen hundre meter senere møter jeg et kryss. Jeg fortsetter veien til høyre, rett frem er et gjerde og rester av det som en gang var selve utskytningsbatteriet.

Det var her det sto menn under den kalde krigen, klare til å fyre av raketter om russerne plutselig skulle finne på noe hårreisende.

Ennå har jeg over en kilometer til toppen. Fortsatt er det asfalt, og fortsatt er jeg i en delvis tett skog. Når terrenget blir brattere blir asfalten dårligere, og på et eller annet tidspunkt har regjerende myndigheter bestemt at nok er nok.

Helt til 2014 var det loslitt asfalt til toppen, men nå er den gruset. Det gamle autovernet av planker står der fremdeles, hvordan i alle dager det skal kunne stoppe en tanks fra å kjøre utfor kanten har jeg aldri skjønt.

Trolig kommer det ikke asfalt her igjen før Asker kommune bestemmer seg for å bygge boliger i området. Det er forhåpentligvis lenge etter at jeg ligger i torva.

Nysgjerrig som jeg er har jeg ringt kommuner, skogeiere og forvaltere, men ingen er riktig sikre på hvem som tok fra meg den dårlige asfalten og pakket den med grus.

Etter over 20 telefonsamtaler er det faktisk ingen byråkrater som har vedkjent seg at det i det hele tatt har skjedd. Det gjør ingenting, grusen er hard og fin den, men det er noe ekstra med asfalt som har lidd under tidens tann.

Den kunne vel lidd litt til?

Like etter grusen blir det igjen brattere. Det er ikke gitt at en klarer å stå her om regnet står på. Av og til liker jeg å sitte og male på tungt gir, slik som nå.

Jeg har et ambivalent forhold til den bratte strekningen. Jeg har satt av mange syklister i kneika her. Hehe. Tråkket til på det bratteste, null taktikk, jeg har bare vært den sterkeste.

Tilsvarende mange har vist meg bakhjulet. I denne bakken er det alltid kamp om å komme først til toppen. Det er en sånn kneik en bare trenger ett nådestøt i. Når det er bratt på slutten får en hammer’n så veldig.

I dag har jeg bare sett et par Sagene-syklister i bakken, i tillegg til en og annen terrengsyklist.

I Tryvann eller Grefsenkollen, de to bakkene der nesten alle Oslos syklister befinner seg på kveldene, kan en sikkert telle tusenvis av syklister en sommerkveld.

Opp til Bærums tak vil det forbause meg om en kan telle fem.

På toppen av Bærums tak, 445 meter over havet, er det bare betongfundamenter av gamle bunkerser igjen. Området er i dag fredet, uten at sauene lar seg stoppe fra å bruke bunkerser og gamle bygninger som ly for regnet.

For to år siden var det fortsatt en radarkuppel her, som skremte vannet av meg når de bevegelige, innvendige delene plutselig begynte å røre på seg.

I vest ser jeg bare skog, mot øst Sylling i kveldssol.

På Bærums tak er jeg helt alene, på toppen av en godt bevart hemmelighet. Jeg lurer på hvor lenge det kan vare. 

…

EPILOG: Asfaltstrekningen fra Sandungen opp til radaranlegget ble våren 2016 revet opp, og gruslagt med svært grov grus, på grensen til pukk. Det var i 2016 teknisk gjennomførbart å sykle opp der på racer, men det var også det. Veien ble stadig pakket hardere av ulike kjøretøy, og med litt hell vil den gruslegges med en finere grustype. 

EPILOG #2: Asfalten er nå revet opp helt fra bommen nede på sletta der skiløypen krysser. Men grusen derfra holder god kvalitet, og det er igjen trygt med racer. Det vil ta enda noen måneder før grusen den siste kilometeren er blitt til sportsgrus, men nå kan du hvertfall sykle helt opp igjen. God tur!

EPILOG #3: Grusen holdt per september 2019 så god kvalitet at du kunne sykle der selv med skjøre racerdekk. God tur!