Jeg ankom Eplet Bed & Apple i Solvorn i en av Sognefjordens sidearmer kjempesent fredag kveld, eller var det natt til lørdag, krasjet i en ledig seng i Det gule rommet, våknet på det for et middelaldrende A-menneskes typiske vis grytidlig lørdag morgen, leste litt i en medbrakt bok og nøt utsikten over eplehager, fjord, fjell og Walaker Hotell mens jeg ventet på at en sliten Alpers og vår mann med det gode sovehjertet, unge herr Prytz Gørbitz, skulle våkne.
Rise and shine, sort of. Vi nyter selvlaget frokost i stedets bibliotek. Kartstudier og planlegging. Kvart over ni. Rekker tifergen om vi kaster oss rundt. Gørbitz har absolutt ikke tenkt å kaste seg rundt. Vi blir enige om at Alpers kjører min bil til foten av dagens mål så kan jeg få en fin tur og de to ta det piano og fore både sorte og hvite får på morgenkvisten. Det har blitt noen mil siden forrige søndag.
1. Etappe
På med penklærne, arm- og knevarmere, og vindvest med refleks; Det er nok svalt i skyggen på østsiden av fjorden nå på morgenen. Får låne en baklykt av Gørbitz. Alpers gir meg 6 bar foran og 6 1/2 bak, og så triller jeg ombord på fergen to minutter før avgang. Mye folk på første tur over, gitt! Lar på kødd Garmin samle data over fjorden. På Urnessiden tar jeg den kilometerlange tiprosenteren opp til kirken så lett som bare det, men må sjanseløs se KOMen gå til fire skikkelig gamle pensjonister i en Opel Astra. Tar bilde av kirken, fyller flasker på WC og triller ned igjen. Fotturistene fra fergen bruker hele veibanen. De hveser, puster, peser og gir nødig plass.
Veien nordover langs fjorden er en praktfull tre meter bred hvitstiplet asfaltorm som slynger seg langs bergveggen og over små åpne nes med vakre gårder på. Jeg cruiser i 35 km/t uten å anstrenge meg. Er nok en trekk sørfra. Munthehuset, en gang basen til en haug nasjonalromantikere. Et elveutløp. Ekstra svalt når jeg passerer det. Barn har tegnet opp paradis midt i veibanen. En ung rådyrbukk finner det for godt å sprette ut i veien 10 meter foran meg. Vi tar følge noen hundre meter. Han forsvinner opp i skråningen før Feigefossen hvor en utenlandsk sykkelturist tar bilde av meg og jeg som vanlig glemmer å rette meg opp i ryggen.
Tunnel. På med baklyset. Svart som i en sekk, intet taklys. Jeg bruker lommelykten på mobilen til å fange hvitstripen. Skummelt, men der er lyset i enden. Mer nytelse. Vakre små hageflekker der som ingen kunne tru. Tettsteder under fjellene på den andre siden av fjorden. En isbre ligger over som en kalott, og jeg kan ikke finne ut hvilken. Fremmed i eget praktfullt land. Ennå en svart tunnel, lenger enn den første. Det kommer en bil opp bakfra, turens første. Sjåføren må undres over hva dette juletreet er, for han bremser helt ned før han kjører forbi. Ute igjen, og der, på andre siden, ser jeg dit vi skal i dag. Et hvitt slott halvveis oppe i fjellsiden.
Nuvel. Først må jeg rundt. Hjulene synger. Jeg liker Schwalbes nye slangeløse dekk, og DT Swiss kan å bygge hjul. Der er Skjolden. Vi er kommet til bunns i Lusterfjorden, min kjære Celeste Sempre og jeg. Pen bro og velfrisert promenade. Det røde kunstverket må da forestille en vannturbin? Videre, videre, synger hjulene. Jeg avbryter dem med en tissepause. Veien er kjedelig nå: 6 meter bred med gul midtstripe, men det er ikke langt igjen. Roter meg inn på en sperret sti da jeg eventyrlystent forsøker å kjøre utenom en opplyst tunnel. Passerer Luster. Fort gjort. Finner Alpers og Citronen min på en liten parkeringsplass ved et betongbygg i fjordkanten. - Peter? - Kommer. Ungdom vet du.
Gørbitz kommer i Alpers' Skoda med CAAD10 og Tarmac på taket, og vi gjør oss klare til 5 km med 10% i snitt.
2. Etappe
En flat kilometer langs fjorden, høyre om og til himmels. Jeg har 34x29 på lur, hvilket Peter proklamerer er Deilig. Det er stor D i Deilig når Peter sier det. Ungdom. Vi er tre menn med 29 års aldersspredning på tur. Jeg har, motsetning til Chris Froome, glemt å putte inhalatoren i lomma før dagens dont. Hårnålssvinger. Bratt. Skog. Utsikt. Asfalt. Har vært asfalt. Grus. Asfalt igjen, på en måte. Mosegrodd betongautovern. Stabbesteiner. Flere hårnåler og en bekk over veien. Et glimt av målet oppe i lia. Gørbitz glir i fra. Alpers glir i fra, med kamerasekk på ryggen. Ungdom.
Oppe. Alle tiders hostekule. Velkommen til det som engang var. Vi går inn og Alpers finner fotografnirvana. Vi går berserkergang med kamera og mobiler til husokkupanten oppdager oss. Ute igjen. En pen eldre dame med datter noteres som intervjuobjekt til reportasjen om bakken til Harastølen, sist brukt som asylmottak etter Balkankrigen og før det psykiatrisk institusjon den gang lobotomi var gangbar kur, men opprinnelig bygget som tuberkolosesanatorium helt på begynnelsen av 1900-tallet. Vil du vite hvordan de kan ha hatt det, de unge syke som levde og døde der oppe i fjellsiden, bør du lese Erich Maria Remarques Tre kamerater. Jeg får ennå en hostekule og tenker på blodstyrtninger og en racerbil ved navn Karl. Sånn kan det gå når man har lest Remarque i påvirkelig alder. En vakker lege på Ullevål fortalte meg en gang at jeg hadde inkubert tub eller noe i den duren. Alpers hoster han også og sier at nå får vi jobbe litt. Hele veien ned til fjorden skyter han oss og bakken. Herlige bilder som skal inspirere leseren til å ta turen opp selv.
Epilog
Vi tok et raskt kostymeskift nede ved bilene og så kjørte vi til Lom. Bakeriet der hadde de lovede Deilige kanelbollene, men før vi kom så langt nøt vi Sognefjellet og utsikten inn i Jotunheimen, og etterpå spiste vi sen bensinstasjonslunch der vi definerte skiltspurten i Flåklypa som en fempoenger minst! før vi kjørte videre til en militærleir som hadde blitt campingplass i Gudbrandsdalen. Det mest skuffende med den var at det ikke ble spilt revelje på søndagsmorgenkvisten. Turen derfra var både lang, tildels bratt og ordentlig grettent sukkertom et sted etter midtveis, men den historien, og andre historier om både østsiden av Lusterfjorden, bakken til Harastølen og andre vakre turer i Norge skal vi i 2015 fortelle i bladet Landevei.
STRAVA
