Den romantiske vegen: Kart og GPS-spor til Lustrafjorden rundt

Kart, GPS-spor og turforslag

Vår klare anbefaling er å starte turen i Solvorn, der har du tre fine overnattingssteder. Derfra sykler du opp til Riksveg 55, og sykler innover mot fjellene. Her har du de høye toppene i Hurrungane i horisonten.

PS: For deg som vil legge på litt ekstra moro på runden, ta turen opp til Harastølen. Dette er en av Norges merkeligste klatringer, og bakken kommer etter 35 kilometer.

Vår runde tar deg på småveier der det er mulig, så slipper du unna så mye trafikk som mulig. Når du kommer til Skjolden tar du enkelt og greit til høyre, og «Den romantiske vegen» er nå din. Er dere ikke kjærester fra før er dere det nå.

Uansett, her er tallenes tørre tale om turen:

• Distanse:  80 kilometer

• Høydemeter: Cirka 1000

• Underlag: Asfalt, ca 10 km hardpakket grus

• Beregnet tidsbruk:  3 - 4 timer sykling

• Kaffe eller mat: Øvre Årdal, Turtagrø, Luster

• GPS: https://www.strava.com/routes/3344323112501548258

Dette må du vite om turen

Andre turer i samme område

Herre min hatt og vi elsker denne delen av landet. Mens du er i området må du virkelig unne deg en tur til 1000-metern i Øvre Årdal. 1000 høydemeter, 42 serpentinsvinger og grus? Om du er i denne delen av landet og dropper denne er du sykere i hodet enn Lance Armstrong.

Sjekk også ut denne runden. Da får du syklet Den romantiske vegen som en del av en laaaang heldagstur!

En annen god ting å gjøre er å sykle Aurlandsfjellet. Det spektakulære med denne bakken er at vi kjenner ikke til noen andre steder i landet der brøytekantene er høyere enn her, selv midt i juli. Syv meter høye brøytekanter i fellesferien er slettes ikke unormalt.

Sjekk også ut Stalheimskleiva, trolig Norges bratteste bakke. Bare det å komme opp er en bragd i seg selv!

PS: Full oversikt over alle våre sykkelturer finner du her.

Slik gikk det da en av våre opplevde Den romantiske vegen

Det er Kjetil Haaland som forteller. Han syklet Den romantiske vegen fra Ornes, og avsluttet dagen på toppen av Harastølen.

– Ta fergen over, se på stavkirken, kjør til bunns og sørover igjen og så treffes vi der bakken begynner, er beskjeden jeg får.

Prolog

Jeg ankom Eplet Bed & Apple i Solvorn i en av Sognefjordens sidearmer kjempesent fredag kveld, eller var det natt til lørdag, krasjet i en ledig seng i Det gule rommet, våknet på det for et middelaldrende A-menneskes typiske vis grytidlig lørdag morgen, leste litt i en medbrakt bok og nøt utsikten over eplehager, fjord, fjell og Walaker Hotell mens jeg ventet på at en sliten Alpers og vår mann med det gode sovehjertet, unge herr Prytz Gørbitz, skulle våkne.

Rise and shine, sort of. Vi nyter selvlaget frokost i stedets bibliotek. Kartstudier og planlegging. Kvart over ni. Rekker tifergen om vi kaster oss rundt.

Gørbitz har absolutt ikke tenkt å kaste seg rundt. Vi blir enige om at Alpers kjører min bil til foten av dagens mål så kan jeg få en fin tur og de to ta det piano og fore både sorte og hvite sauer på Eplet Bed & Apple.

1. Etappe

På med penklærne, arm- og knevarmere, og vindvest med refleks; Det er nok svalt i skyggen på østsiden av fjorden nå på morgenen. Får låne en baklykt av Gørbitz. Alpers gir meg 6 bar foran og 6 1/2 bak, og så triller jeg ombord på fergen to minutter før avgang.

Mye folk på første tur over, gitt! Lar på kødd Garmin samle data over fjorden. På Urnessiden tar jeg den kilometerlange tiprosenteren opp til kirken så lett som bare det, men må sjanseløs se KOMen gå til fire skikkelig gamle pensjonister i en Opel Astra.

ar bilde av kirken, fyller flasker på WC og triller ned igjen. Fotturistene fra fergen bruker hele veibanen. De hveser, puster, peser og gir nødig plass.

Veien nordover langs fjorden er en praktfull tre meter bred hvitstiplet asfaltorm som slynger seg langs bergveggen og over små åpne nes med vakre gårder på. Jeg cruiser i 35 km/t uten å anstrenge meg.

Er nok en trekk sørfra. Munthehuset, en gang basen til en haug nasjonalromantikere. Et elveutløp. Ekstra svalt når jeg passerer det. Barn har tegnet opp paradis midt i veibanen. En ung rådyrbukk finner det for godt å sprette ut i veien 10 meter foran meg. Vi tar følge noen hundre meter. Han forsvinner opp i skråningen før Feigefossen hvor en utenlandsk sykkelturist tar bilde av meg og jeg som vanlig glemmer å rette meg opp i ryggen.

Tunnel. På med baklyset. Svart som i en sekk, intet taklys. Jeg bruker lommelykten på mobilen til å fange hvitstripen. Skummelt, men der er lyset i enden. Mer nytelse. Vakre små hageflekker der som ingen kunne tru. Tettsteder under fjellene på den andre siden av fjorden.

En isbre ligger over som en kalott, og jeg kan ikke finne ut hvilken. Fremmed i eget praktfullt land. Ennå en svart tunnel, lenger enn den første. Det kommer en bil opp bakfra, turens første. Sjåføren må undres over hva dette juletreet er, for han bremser helt ned før han kjører forbi. Ute igjen, og der, på andre siden, ser jeg dit vi skal i dag. Et hvitt slott halvveis oppe i fjellsiden.

Nuvel. Først må jeg rundt. Hjulene synger. Jeg liker Schwalbes nye slangeløse dekk, og DT Swiss kan å bygge hjul. Der er Skjolden. Vi er kommet til bunns i Lusterfjorden, min kjære Celeste Sempre og jeg. Pen bro og velfrisert promenade.

Det røde kunstverket må da forestille en vannturbin? Videre, videre, synger hjulene. Jeg avbryter dem med en tissepause. Veien er kjedelig nå: 6 meter bred med gul midtstripe, men det er ikke langt igjen. Roter meg inn på en sperret sti da jeg eventyrlystent forsøker å kjøre utenom en opplyst tunnel. Passerer Luster. Fort gjort.

Finner Alpers og Citronen min på en liten parkeringsplass ved et betongbygg i fjordkanten. - Peter? - Kommer. Ungdom vet du. 

Gørbitz kommer i Alpers' Skoda med CAAD10 og Tarmac på taket, og vi gjør oss klare til 5 km med 10% i snitt.

2. Etappe

En flat kilometer langs fjorden, høyre om og til himmels. Jeg har 34x29 på lur, hvilket Peter proklamerer er Deilig. Det er stor D i Deilig når Peter sier det. Ungdom. Vi er tre menn med 29 års aldersspredning på tur. Jeg har, motsetning til Chris Froome, glemt å putte inhalatoren i lomma før dagens dont. Hårnålssvinger. Bratt. Skog. Utsikt. Asfalt.

Har vært asfalt. Grus. Asfalt igjen, på en måte. Mosegrodd betongautovern. Stabbesteiner. Flere hårnåler og en bekk over veien. Et glimt av målet oppe i lia. Gørbitz glir i fra. Alpers glir i fra, med kamerasekk på ryggen. Ungdom.

Oppe. Alle tiders hostekule. Velkommen til det som engang var. Vi går inn og Alpers finner fotografnirvana. Vi går berserkergang med kamera og mobiler til husokkupanten oppdager oss. Ute igjen. En pen eldre dame med datter noteres som intervjuobjekt til reportasjen om bakken til Harastølen, sist brukt som asylmottak etter Balkankrigen og før det psykiatrisk institusjon den gang lobotomi var gangbar kur, men opprinnelig bygget som tuberkolosesanatorium helt på begynnelsen av 1900-tallet.

Vil du vite hvordan de kan ha hatt det, de unge syke som levde og døde der oppe i fjellsiden, bør du lese Erich Maria Remarques Tre kamerater.

Jeg får ennå en hostekule og tenker på blodstyrtninger og en racerbil ved navn Karl. Sånn kan det gå når man har lest Remarque i påvirkelig alder. En vakker lege på Ullevål fortalte meg en gang at jeg hadde inkubert tub eller noe i den duren.

Alpers hoster han også og sier at nå får vi jobbe litt.

Resten av turen går av seg selv.