Halden og Svinesund: Kart og GPS-spor til sykkelturer ved svenskegrensen

GPS-spor og sykkelkart til turen

• Lengde: 124 km

• Høydemeter: 1600 m

• Underlag: 15 kilometer grus, resten asfalt

• Mat og drikke: Caffedoppet i Strømstad,

• Parkering: Festningen på Halden

• GPS-spor: https://www.strava.com/routes/2837654786864375702

Dette må du vite om turen

Andre turer i samme område

Om vi flytter oss litt lengre nord for Halden kommer vi til Follo. Vi lurer på om dette kan være et av de tetteste nettverkene av veier i landet. Terrenget gynger opp og ned på de mange tusen veiene i bondelandskapet, her er våre favoritter.

Om du krysser fjorden, hva med å gjøre klassikerspesialist av deg? I Vestfold har noen satt sammen en rute som er skummelt lik brosteinsklassikeren Paris-Roubaix. I likhet med i originalrittet sykler du også her 26 sektorer, men den norske varianten har grus, ikke brostein.

PS: Alle våre sykkelturer finner du her.

Slik gikk det da vi syklet turen

Det er slutten av mai, 12 grader og skiftende skydekke. Våren har gitt Østlandet et par fine uker, men når nordavinden treffer oss mens vi skifter på Fredriksten festning i Halden er vi tilbake til februrtemperatur. Flaggene står rett ut, og tauene som holder dem ser ut som en bue i spenn.

– Nordavinden er kald fordi den kommer fra nord, forklarer Mari Skybak.

Hun har svart trøye og bukse, svarte ermer, svart vest, nesten svart hår og har så dilla på vær at hun studerer meteorologi. Om 20 år vil hun bli intervjuet av lokalpressen som et eksempel på en av de som har valgt yrke til navnet, akkurat som tannlege Røskeland eller politimester Bastiansen. Vi velger vindjakker og varmekrem, og så starter vi på «Den blågrønne veien».

Halden er kjent for allsang på grensen, mens syklister kjenner byen for Ladies Tour of Norway, Grenserittet, Landegrensen, norgescuprittene som hadde målgang på festningen og Femsjøen rundt. Men begrepet om den blågrønne veien er relativt ukjent i sykkeløyne.

– Det er veldig fint her, men det er ikke helt «vei» ennå. Jeg har sånn gul-midtstripe-allergi. Det er først når veien er smalere enn seks meter at midt- stripen forsvinner og erstattes av hvite striper på siden, forklarer Kjetil om veimerkingen.

Veiautismen forblir like uforklart som akseptert. Strekningen er paddeflat, jordene er velfriserte, umodne og grønne, og skogen lager horisont på åsene. En liten glenne i omgivelsene åpner seg, og på høyre side ser vi Iddefjorden gjøre et siste forsøk på spise seg dypere inn i landet. Veien stiger oppover langs fjorden og gir utsikt. Veinavnet forklares med største mulige tydelighet, og er laget for de som har god tid over grensen.

– Du? Hvor er det egentlig vi skal hen? lurer Kaya. Hun er en miks av student og ivrig syklist. Hun ser riktig ut på sykkelen, har feltets lengste hår og sykler for CK Victoria, selv om hun bor i Kollen.

– Norge og Sverige er stort til sammen, men vi skal bare være på 20*20 kilometer hele dagen. Det er utrolig hvor mye moro en kan ha på et par tusen mål, så lenge det historisk sett har vært bønder som har gått opp løypene. Vi skal bare litt lenger syd før vi knekker til høyre. Deretter bærer det rett inn i Sverige, og så skal vi være på småveier hele dagen, forklarer jeg.

Den blågrønne veien er når fjorden ved Idd forsvinner bare grønn. Høyresiden av veien er full av furutrær, svaberg og kongler. Det lukter kvae. Venstresiden er som taigaen mellom Finnskogen og Vladivostak. Grønn. Spennende på sitt vis. For turister skummelt endeløs.

– Se her! Dette kaller jeg vei!

Kjetils veisyndrom skaper eufori i feltet når ruta knekker til høyre. Veien blir smalere, full av hull og langsgående sprekker. Her har ingen klippet trærne som lener seg over veien eller fjernet mosen som vokser lenger og lenger innover asfalten. Veien følger terrenget langs bekken helt til Norge blir Sverige og dårlig asfalt blir god asfalt.

Alt fra polposer til småveier er bedre i Sverige. Det er hvert fall det alle tenker.

– Vi er inne på deler av fjorårets andre etappe fra Ladies Tour of Norway, bare at da kjørte de motsatt vei, forklarer jeg Mari.

Veien er fortsatt liten, men skal snart bli større. Vi skal raskeste vei sydover på Väg 164 noen kilometer til, før det er vending i retning Strømstad. Der skal vi spise lunsj etter anbefaling fra Emilie Moberg. Hun har hundrevis av treningstimer i området, og smilte lurt da hun sa «ta kaffen på Kaffedoppet».

Området vi er inne i ligger på vestsiden av den norske tommelvotten som strekker seg ned i Sverige. Arealet er lite, og tilsynelatende innholdsløst om en ikke skal til Strømstad i pinsen.

Men inne på området ligger det altså gårder, og dermed utallige veier. De går på kryss og de går på tvers, de går fra nord til sør og fra øst til vest, og flere av dem består også av sportsgrus.

– Det er inn til høyre her, sier Kjetil fra bakerst i feltet. Underlaget skifter lyd og sykkelen likeså. I hjulsporene er det like flatt som parkett. Det er lite snø i området så det er ikke særlig med smeltevann som drar med seg veien og lager vaskebrett og rennespor.

Skogen vokser tettere på den mindre pri- oriterte grusveien, og selv om farten er den samme går det mye fortere i hodene våre. Vi dukker ned i dumper og jager over krøn. Mari har en ubehagelig høy fart og snakker selv om jeg ikke får med alt.

Tett på grusen ligger sommerstuger. De er malt i gult eller rødt med hvite karmer, og taket har dobbeltknekk som en amerikansk låve. Flaggstengene har vimpler i gult og blått, og på tunene bjeffer hunder.

På hvert tredje større sted står en låve eller gammel hovedbygning og råtner på rot, med nytt hus ved siden av. Det er billigere å bygge nytt enn å restaurere, og dyrere å rive enn å la stå.

Det er mange stuger å få kjøpt og enda flere hus å få restaurert. Tusen trestammer og fortellinger fra Mari forsvinner i sidesynet.

Kjetil og Kaya lager lyder vi ikke hørte på grusen, men når Lagunen Camping angriper estetikken ved fjorden er de igjen hørbare. Det er minutter til lunsj i Strømstad.

Syklister trekkes mot distanser, nye steder eller nye opplevelser. Jeg for min del har en gjøreliste jeg må gjennom før jeg skal i torva, Kjetil finner glede i å fortsatt kunne ha en gjøreliste, mens Kaya og Mari er litt mer som valper og er med på alt som er nytt. I Strømstad skal vi møte to nye, to blå. Kristin og Kirsti er like nysgjerrige som vi som er ute allerede, men de sykler norgescup og de har ikke mer enn seks mil på programmet i dag.

De kjører til Strømstad for å spise lunsj og være med på det morsomste. Erteriset Pompel og Pilt ankommer helst med et smell, og så skal det ikke være stille på før de forlater med like mye vesen og ballade som da de kom.

På Kaffedoppet har de store kakestykker til 25 kroner og en diger tallerken lasagne til 85, som inkluderer kaffe. Følget tar kaffe og rekesmørbrød, mens de som kjører norgescup kun drikker kaffe. Jeg går for alt sammen. Kaffedoppet har stått stille siden innsiden av alle norske hjem var oransje og slengbuksene hadde sleng. Kaffedoppet var fint den gang, med rosa fliser på badet og speilfliser i trappen. Kjetil påstår han var i live da folket snublet i hverandres bukseben og at det ikke er noe galt med interiøret.

Kakene er gode selv om damen bak disken er streng.

– Her gikk starten, sier Kirsti lett skrytende om sist hun var her.

For 10 måneder siden var det Ladies Tour of Norway og feltet gikk i en helsikes fart ut av grensebyen. Jeg tok bilder den gangen og kjørte snarveier for å ta igjen feltet mange ganger. Da jeg satt i bilen tenkte jeg «her skal jeg sykle en dag», og det er det vi gjør nå.

Det skal godt gjøres å finne sitt eget hjem etter en tur på krogen her, tenker jeg. Det er jorder overalt, få hus og det bølger likt i alle retninger. Å navigere i området er like komplekst som vitneidentifisering på en tvillingkonferanse i Kina. Vi knekker alltid 90 grader av en stor vei, til småveier og sportsgrus.

De går rett frem når de starter, men knekker fort 90 grader til høyre eller venstre. Ut på asfalt. Inn på grus. Ut tunet, stor vei, liten vei, knekker, høyresving og litt større vei. Plutselig er vi på Iddefjordens vestside, med utsikt til den blågrønne veien der vi startet.

Det er en halv dag siden. Pompel og Pilt holder fortsatt farten litt høy, men de skal sykle norgescup og tar snart av for å komme tilbake til bilen. Mari, Kjetil og jeg fortsetter nordover. Hun foran som en plog.

– Hadde det der vært en mann, hadde jeg bedt han om å ta det rolig, sier jeg til Kjetil.

– Jeg synes du sa det skulle gå rolig i dag? svarer han.

Gamle menn er fortsatt troende nok til å tro på rolige langturer, tenker jeg.

Kirsti og Kristin er borte, freden har senket seg, men ikke farten. Kaya dro tilbake til Strømstad like før de andre jentene for å handle på grensen. Mari er liten og gir meg og Kjetil snaue 25 prosent av idealarealet å ligge bak. Hun kjører fortsatt bra hardt, men vi tror ikke hun vet det selv.

Hun er fra Flisa. Bygdesterk, slik min farmor fra Solør en gang var. Hun syklet til Oslo to ganger i uken for å hente varer til farfars landhandel, opp og ned på samme dag. Sannsynligvis samme gener.

Solen står lavt over en myr mellom Iddefjorden og Kosterhavet, og selv om det snart er juni og termometeret viser kort-kort er det dis mellom myrullen. De siste timene har vi sett én bil. Asfalten har parkettmønster, noen korte strekninger er reparert for å vise at de er litt mer ivrige enn de som bare tetter hull. Her sitter vi, Kjetil som er gammel nok til ikke å forstå noenting, Mari som nesten er ung nok til å vite alt og jeg som er et sted midt imellom.

Tre kilometer fra Svinesund står tiden fortsatt stille. Veien svinger 180 grader ved Hälle, og en dame med konesveis tar en pause fra blomsterpottejobben. Hun stirrer på oss på slikt vis som gir forelegg i byen. I skyggen, nedenfor en høy fjellskrent ligger et stort hus, på en stor tomt, med et enda større lager av gamle vaskemaskiner, kjøleskap og utgåtte traktorer.

Skrotnisse.

På andre siden av veien er det en grønn eng. Mari forklarer noe om svenske jordbruksregler og at det er derfor de ligger brakk. Det er pent nok til å gi mening. To kilometer fra Svinesund runder vi den siste klatringen for dagen. Skogen åpner seg opp, gult lys varmer godt. Klokken er over syv og vi har greid å bruke hele dagen på å sykle 12 mil. Én kilometer fra Svinesund er det fortsatt like stille som det er øde.

For ikke mange år siden var broen over kjølen det som var inngangsporten til alt som var synd og skam i Norge. Alt du i dag kjøper på selvbetjente pol eller internett måtte du ned hit for å kjøpe uten at naboen så deg. Den eneste som kunne ferske deg med bilen full av pappvin, porno og folköl var tollerne, men de hadde taushetsplikt så alt du risikerte var tom bil, tom lommebok og en passe mengde skam.

Det var vel verdt reisen, og køen kunne stå i begge retninger. Svinesund var tross like tollregler som i dag, et slags fristed, det var umulig å sjekke alle. Det sydet ved kjølen den gang. Det virker som det er milevis dit.

– Jeg tror vi har en serpentinsving, sier jeg til Kjetil. GPSen viser ikke veiene i Sverige, og i det jeg sier det oppdager jeg at serpentinsvingen er en rundkjøring som spytter oss rett inn på gamle E6, syndens veistripe. Trafikken er mindre enn i glansdagene men fortsatt koker det bra på stripa, helst brukt av de som har konfirmasjon til helgen og trenger litt ekstra øl, eller de som har bil fra Amerika med høyt bensinforbruk.

Den gamle Svinesundsbroen er fortsatt 90 meter over vannet og enda skumlere på sykkel enn den var i bil. Fra broen og tilbake til Halden er det sykkelsti hele veien, en absolutt nødvendighet da veien er smal og de amerikanske bilene halvannet felt brede skal inn til Halden.

–Det er her de er, det er her de er og kjører, sier Kjetil.

– De kjører rundt og rundt, og råner, sier Mari.

Halden ligger mellom en festning og en fjord ikke like anerkjent som sine brødre på Vestlandet. Sykler du nordover finner du gamle og nye gårdsveier med alt fra nylagt asfalt til sportsgrus. Sykler du sørover finner du akkurat det samme, bare i hopetall. Alt er bedre og billigere så fort du har passert Svinesund.