Grussykling fra Ål i Hallingdal.

For at jeg ikke skulle falle over bord, ble jeg bundet fast med tau. Iskald vind og regn dempet ikke følelsene jeg umiddelbart fikk for det store intet jeg kunne sense i vest.

Tror jeg. 

Sommeren 2019

Jeg er 39 og ingen trenger binde meg fast lenger. Jeg skal inn i intet jeg senset i 1983.  

– Turen går altså herfra og innover Hallingdal, og vi skal sykle omtrent en time langs riksveien før vi tar av, forklarer jeg. 

Gjermund og Åshild er klare for avreise fra Ål. Gjermund er fra litt lenger øst i Hallingddal, Gol, og er godt kjent i området. Åshild er elitesyklist tilbake etter kravebensbrudd, og akkurat nå vil hun bare være med å sykle, igjen. 

– Jeg setter på Tour de France på radio på høyttaler, så kan vi sende inn en hilsen og sånn, sier Åshild. 

Vi hører ikke alt for mye av sendingen, men nok til å vite at det blir spurt, og at Kristoff kan vinne etappen, med trykk på kan. Han har ikke vunnet i Touren på fire år, og kommentatorene kan ikke fremstå uvitende i all entusiasmen heller. 

Vi kommer raskt til Hagafoss, stedet der det ligger en rød kirke midt i krysset, krysset derde fleste bilene tar veien videre mot Geilo. Kristoff kan fortsatt vinne etappen får vi høre ut av krysset.  

– Nå er vi kommet til Hol, det er her flere av de beste skøyteløperne i Norge er fra, forteller Gjermund.

Skjønt, de er ikke født og oppvokst i området, men det er to steder i Hallingdal skøytesport er stort. Det er på Gol, og det er her på Hol. Langs veien ligger det som ser ut som en grusbane, en slik forsømt plass bestefedre liker å fortelle om at de en gang i tiden løp om kapp.

Men grusbanen er altså hjemmebanen til Hol IL, og har flere ganger vært arena for ulike Norgesmesterskap. 

Det beste av alt er trappen vi ikke ser mens vi triller forbi på asfalten, en trapp det var alt annet enn plankekjøring å bygge.

For å få bedre treningsforhold bygget klubben en trapp fra stadion, opp det som var en gammel hoppbakke, en trapp som klatrer nesten hundre høydemeter opp på en liten kolle bak skøytebanen.

Trappa har over 400 trinn og er 37 grader i det gamle unnarennet, og den ble selvsagt bygget på dugnad. Midt i prosessen kom ingen ringere enn Håvard Bøkko på besøk, men soga vil ha det til at han ikke bidro for mye. Han har uansett løpt opp den trappa på rett over minuttet. Det er fort nok, og for eventuelle nye lesere, Kristoff kan fortsatt vinne etappen. 

Vi tar av hovedveien - inn på grusen - opp mot intet. Det er å tide å klatre opp langs elven Urundas stupbratte gjel. 

Vi sykler vekk fra asfalten. Den stillferdige asfalttrillingen blir til lyden av grus som flyttes under hjulene. 

Kristoff kan fortsatt vinne etappen i Frankrike, men i Norge blir det alvor. 

Klatringen fra Hovet og nordover mot det store intet er en sånn bakke som gjør at tv-kommentatorer og eksperter slipper det de har i hendene. Det er ikke her det avgjøres – men henger du ikke med her får du ikke være med når det skal avgjøres. 

Kristoff kan fortsatt vinne etappen, melder Arild Eriksen – gitt at han henger med til mål.

Jeg kan ikke vinne noe som helst, og har sunget på siste verset lenge. Radiodekningen forsvinner i det Åshild og Gjermund runder et utspring lenger fremme, og bråket fra elven under meg er nå den nye radioen. Sånn er det i det store intet, tenker jeg, en slags snill, virkelighetens Upside Down.

Etter at radioen døde har vi ikke sett tegn til liv. Det er de lokale som har hytter som ferdes her oppe, i tillegg til at det skal gjøres vedlikeholdsarbeid på demninger og kraftinstallasjoner. Selv på øde grusveier i Jotunheimen er det langt flere syklister.

Men når kun et fåtall av de som bor nede i dalen reiser opp for å vedlikeholde gamle setervoller, skjer det lite her.

Eller ingenting.

Det er mer stille enn jeg så for meg – er det så lite menneskelig aktivitet når jeg er på tur er det fordi jeg går der ingen andre går. Den følelsen skulle ikke være mulig å oppleve på sykkel. 

500 høydemeter senere har radioen begynt å virke igjen, og de andre venter ved Kleppestølen. Det er en halvtimes forsinkelse på radioen, og jeg skal be de andre vente med å si hvem som vant etappen så vi kan kose oss med de siste fire mila. 

– Elia Viviani vant! 

Åshild roper begeistret da jeg kommer. 

– Viviani gråt fælt da han vant OL-gull på bane, og det er jo litt kult, så da er det ikke krise at Kristoff ble nummer to. Men litt synd er det jo, for han kunne jo ha vunnet, sier jeg. 

Så får vi heller skru av radioen selv om det er dekning, og sykle opp til fjellområdet hvis tiltrekningskraft har gjort at jeg ubevisst har vært på vei hit helt siden 1983.

Tror jeg. 

Og etter en kort og brutal klatring fra Kleppestølen er vi der oppe, oppe i det store intet. 

Det er nærmest 360 graders utsikt, selv om vi bare er på 1200 meter. Stolsvannet er med sin blåsvarte farge mesteparten av vidda vi ser utover. Siden vi ikke er høyere, er fjellsidene fortsatt blasse i sin mosegrønne farge, og solen presser på for å gjøre tinngrå skyer om til blå himmel. 

Det store intet er kanskje det tommeste området jeg har syklet på noensinne. Vi kan telle hytter og vi kan se den taksteinsformede demningen som var ny i 2011. Men her er ingen heim eller nut eller «Dovre falle»r, og her er ingen egg du kan ta bilde av.

Det er bare oss, vinden og den morsomme veien. 

Veien med ville retningsendringer. Den er selvsagt like morsom som den er krevende å sykle fort på, men i tomheten kjennes det nesten ut som å kjøre bilbane i vakuum. 

Det er jo ingen som vet noe som helst om hva vi foretar oss her nå! 

Da vi startet med jakten på Norges vakreste langtur for ti år siden var ikke redaksjonen helt enige i hva som var kriteriene. Min kollega Øyvind Aas mente man kunne godt tåle litt trafikk, men jeg var uenig. 

– Det er fraværet av trafikk som gjør sykling vakkert, argumenterte jeg den gang.

Akkurat nå er jeg litt usikker på hvor rett jeg hadde, akkurat nå er jeg nesten bekymret for at noen har skrudd av verden. Er jeg ikke et viddemenneske?

Jeg likte jo to uker med rettfremveier i USA? Ble det virkelig for stille for et stolt DNT-medlem? Det er langt flere mennesker midt i Jotunheimen enn her, tenker jeg. 

Vi fortsetter bilbanekjøringen i vakuum. Hadde det vært ritt på denne veien ville ingen skjønt hva som hadde foregått. Det hadde blitt strekk i feltet med en gang, og det ville vært syklister på alle bakkekuler og nedi enhver dump.

Men du aner ikke hvor veien går der den forsvinner ned i dumpa, og ikke aner du om du kan fortsette å lene deg over mot høyre over krønet, for plutselig stuper veien skarpt til venstre. 

Er jeg i brudd? Er den hvite trøya på haugen der foran eller bak meg? Er jeg bruddet, er jeg bakerst i feltet, og sist men ikke minst, vil følgebilen oppdage at jeg ikke oppdaget at veien plutselig tok til venstre og at jeg nå ligger i grøften? 

Sånn er veien. Om du dropper å gi gass på denne veien fordi treningsplanen sier rolig langtur, da er du ikke syklist. Du er robot.

Og vet du hva? Kristoff kunne vunnet her. 

Mens Hemsedal og Geilo har eksplodert hva gjelder turisme, har det skjedd mindre i dette området. Selv når vi nærmer oss Rødungstøl Høyfjellshotell, den skifergrå mastodonten litt oppe i fjellsiden over vannet Rødungen, kan en ikke helt se for seg at det har tatt av. Det er en slags snikhyttefisering på gang kan jeg fornemme, en og annen laftehytte står uferdig og venter.

Skiløypene skal være bra her, og Rødungstøl er et høyfjellshotell som har klart seg. Det samme har Bergsjø siden jeg var der i 1983, og etter at kiting ble populært har det ballet på seg med stadig flere leiligheter. 

Vi sykler forbi Vats fjellkirke, og gode minner fra et annet tiår strømmer på.

Vinteren 1994

NRK ville ha med meg og tre speiderkamerater på en filminnspilling om sommer-og vinterfriluftsliv. Innspillingen skulle foregå ved Bergsjø, og i god speiderånd bodde vi på den kirka. Turen var topp, helt til jeg kom hjem og fortalte mamma at vi spilte kort på alteret.

Jeg visste jo at pappa var prest,  men ikke at kort var satans spill, og den kortleken falt ikke i god jord.

Sommeren 2019 

Ved Bergsjø blir grus igjen til asfalt. Det lille feltet vårt samles og det lille som var av alvor i klatringen og vakuumpartiet er over. Kristoff kunne ha vunnet en etappe, og det eneste jeg tenker på når vi ruller tilbake nedover mot Ål, er at jeg endelig har syklet denne veiforbindelsen, og omsider kan hake av dette øde fjellpartiet sør for Reineskarvet.

Jeg må sjekke med mamma hva som faktisk var tilfelle om barn i båt, poker og dette intet jeg endelig har fått kjenne på kreftene fra.

– Ja, vi har vært på Bergsjø, men den båten du tenkte på gikk over Bygdin og var en annen ferietur. Jeg tror også det var søsteren din vi bandt fast, for du var ikke spesielt vill som barn. Men jeg tror du hadde det bra begge gangene du var der, sier mamma. 

Eller alle tre gangene, tenker jeg.

Det med kortstokken lar jeg ligge.

ål – hovet – bergsjø – ål

Runden som beskrevet starter i trafikkerte Ål, før du etter en mil sykler inn på smalere og mindre trafikkerte veier. Etter to mil er det så godt som bilfritt nesten til du er tilbake til start. Runden går delvis på grus, men veien var da vi syklet den i god nok stand til at det holdt med våre 25 og 28 mm brede dekk. Runden består av en hovedklatring fra Hovet, som er på cirka 600 høydemeter. Ellers er det småkulete landskap som gjør at du ender opp på nesten 1000 høydemeter til slutt. Det er så godt som null muligheter for kaffestopp og matinnkjøp underveis, så husk dette før dere reiser. 

• Lengde: 86 kilometer

• Høydemeter: 1000

• Nett: strava.com/routes/17948511