Måbødalen - GPS-spor og kart til gamleveien til Vøringsfossen

GPS-spor og kart til Måbødalen

Dette er en bakke kjent fra Geir Stian Ulsteins «71 bakker du må sykle i Norge», men den var kjent veldig lenge før den tid også.

Her er uansett tallenes tørre tale:

• Distanse:  16,5 kilometer

• Høydemeter: Cirka 650

• Underlag: Asfalt og dårlig asfalt

• Beregnet tidsbruk:  1- 1,5 timer sykling

• Kaffe eller mat: Eidfjord, turistsjappa ved Vøringsfossen

• GPS: https://www.strava.com/routes/2850314199575702832

Dette må du vite om klatringen

Andre turer i samme område

Om du kommer deg litt innover i landet kommer du til Hemsedal. Der kan du for eksempel sykle Fanitullvegen, en liten fjellovergang som Norge liksom har glemt.

Kommer du deg litt lengre vest ender du i Voss. Der har du en runde som tar for seg både Eksingedalen og Bergsdalen. I Bergsdalen er klatringen både åpen og vedlikeholdt, i tillegg til at den selvsagt er bratt og lang.

Slik gikk det da vi syklet Måbødalen

Vannet buldrer. Det er vanskeligere å høre hverandre. Robert støtter foten på gjerdet mens han tar av hjelmen. På en stor stein i vannet nedenfor sitter tre jenter og en gutt som kjøler seg ned med beina i vannet. Vi har kommet ut av den svarte skyggen og inn i sola.

Det er midt på dagen, siste lørdagen i mai, og hetebølger over landet. Ryggen av trøya har hvite saltrander. Robert tømmer siste rest av vannflaska i nakken. Vi har begynt å få en idé om hvor voldsom veien vi har begitt oss ut på er.

Innerst i Hardangerfjorden ligger fjordarmen Eidfjord, og innerst i fjorden ligger bygda med samme navn. Den har 560 innbyggere og er ei fredelig bygd, men når turistskipene legger til kai vrimler det av sultne kinesere og tyskere.

De spiser norske naturopplevelser til frokost og lunsj. Før de drar tilbake ut fjorden, er turen opp til Vøringsfossen et høydepunkt. Hva gjelder sykling, er Eidfjord enn så lenge triatletenes domene. Grytidlig om morgenen i august er det fullt av mennesker her inne, de har hoppet i vannet og svømt til stranda, før de med god hjelp av supporten sin legger ut på den 18 mil lange sykkeletappen til Telemark. 

Fjorden ved bygda er omkranset av høye fjell og spredte gårder. På sørsiden går hovedveien, kjent som veien «over fjellet». Dette er riksvei 7 over Hardangervidda, asfalt som forbinder Oslo med Bergen, en av tre hovedårer mellom øst og vest.

Regn og smeltevann fra vidda danner elva Eio. Den trenger seg gjennom en svingete elvedal før den renner ut i Eidfjord. Enkelte steder er ikke dalen bredere enn elva. Allikevel er det vei her. To veier. Vi er på vei opp den ene, Gamlevegen i Måbødalen.

I dette dalføret har det i eldre tider gått flere veier, det har vært en av de viktige årene for folket i Eidfjord og fjordbygdene opp på fjellvidda. Dalen har fått navn etter gården her inne, Måbø gård. Den ble liggende øde etter svartedauden, før den ble tatt i bruk igjen noen hundre år senere. I 1970 var det dog slutt på driften der oppe.

Dalen åpner mykt, området ved Eidfjordvatnet og Måbø gård er frodig og grønt. Lenger inne er den dyp og mørk, de bratte fjellveggene på hver side gjør at sola knapt når ned. Dalen har også en mørk historie. Spør du folk om Måbødalen er det ulykken i 1988 mange husker.

Tolv barn i 11-12 årsalderen, samt sjåfør og tre foresatte omkommer da en buss mister bremsene inne i Måbøtunnelen. Sjåføren forsøker å bremse farten ved å kjøre bussen inntil veggen, han vet at de ikke har en sjanse i serpentinsvingene utenfor tunnelen.

En betongkant i tunnelåpningen gjør at bussen stopper momentant i 90 kilometer i timen. 

Vi har stoppet på steinhvelvingbrua som ligger rett på utsiden av ulykkesstedet til Måbøtunnelen. Brua er del av Gamlevegen, den er et flott skue fra nedi dalen der den ligger ved Måbøvatnet. Nå er denne veien skiltet gang- og sykkelvei, og brua et kulturminne. 

Gamlevegen stod ferdig i 1916, etter seks år med imponerende steinarbeid. Den ble kalt et mesterverk innen veibygging og ingeniørkunst, men det var først i 1930 biler tok den i bruk. Vi står og tygger på veivalget vårt, vi er usikre på om vi skal inn i tunnelen eller ta Gamlevegen på utsiden.

Måbødalen har også en annen om ikke tragisk, ganske trist fortelling. På de smale veiene langs Eidfjordvatnet, ved Norges eldste tunnel, har vi sett de dype sporene i asfalten. Kampesteiner fra de nesten loddrette bergveggene har løsnet og dundret i bakken.

Her vi står nå er Gamlevegen stengt. Rasene de siste årene har ikke blitt ryddet, og Vegvesenet har ingen planer om å rydde og sikre veien. Selv om Måbødalen er del av Nasjonal turistveg Hardangervidda og planer om nytt utkikkspunkt til Vøringsfossen for 290 millioner er vedtatt, har ikke Gamlevegen fått en eneste krone. Et raskt søk på Strava viser likevel at det er mange syklister som tråkker her.

Strekningen diskuteres også på diverse forum. Det er mange som bryr seg og spør om ikke den snart er fikset. Sykkeletappen til Norseman og Voss-Geilo går gjennom Måbødalen, men av nevnte årsaker går rittene gjennom riksvei-tunnelene. Da er bilistene tydelig informert om syklister.

Vi studerer kartet en stund før vi bestemmer oss: Det må bli Gamlevegen. Vi er mer redd for å sykle en trafikkert, svingete tunnel enn en usikret gallerivei fra 1916. Robert setter på seg hjelmen og vi fortsetter klatringen. På eget ansvar.

Juvet på venstre side blir dypere og lyden fra vannet svakere. Det går ikke lenge før vi sykler sikksakk mellom steiner på størrelse med fotballer. Så ligger et veltet tre og sperrer veien, vi må løfte sykkelen over.

Vi sykler i skyggesiden av dalen og kjenner at temperaturen har endret seg. Det er friskere her, et kjølig drag smyger langs berget. Rundt en sving stoppes vi igjen. Fjellveggen over oss har løsnet og enorme steiner ligger dypt begravet i asfalten. Vi studerer fargen på steinene. 

– Gikk raset i går eller har det ligget lenge, spør jeg retorisk.

– Det ser uansett ut som vi må klatre på skoene, svarer Robert.

Sykkelsko med klosser er forferdelig glatte å klatre på stein med, vi balanserer så godt vi kan med sykkelen over skulderen. Det er uvant, men sjekker du instagramkontoen til menn med skjegg og sykler virker det som en selvfølge for noen av dem.

Tilbake på setet går det jevnt fremover og stiger slakt. Det er mye å se på, dalen er brutal og innholdsrik, store mosegrodde steiner fra siste istid lager drama over vannet der nede. Steinrasene vi nettopp har besteget virker plutselig som hindringer satt ut for å skjule en glemt skatt. Her inne i Storegjel åpenbarer herligheten seg gradvis mens synet venner seg til skyggesiden.

Bortenfor ser vi åpningen til Måbøtunnelen med hovedveien, den gjør en sving før den forsvinner inn i Storegjeltunnelen. Vår vei går i sikksakk på utsiden av veggen, gjør en sving over seg selv, og sniker seg opp etter fjellsiden. En liten tunnel gjør at den kan passere det bratteste partiet. Det er et vilt skue.

Vi har kommet oss innerst i gjelet, diskuterer og kommenterer det voldsomme landskapet da en landeveissyklist fyker forbi i friskt driv. Han er ikke på tur som oss, det ser ut som han trener. Veien er en kjent hemmelighet, men det gjør den ikke mindre eksotisk.

Vi sykler sakte videre, stopper ofte for å kikke over kanten. Kantsteinen som skal skille veien fra det stupbratte dalsøkket er lav. Den rekker noen steder bare til ankelen. Kan noen virkelig ha ment at denne veien skulle brukes av biler?

Leter du opp strekningen på kartet vil du oppdage kruseduller som om det er en 2-åring som har lekt seg med en penn. Gamlevegen og hovedveien snirkler seg rundt hverandre, det er vanskelig å forstå hvilken vei som hører sammen. Høyt oppe på kanten av juvet sykler vi plutselig inntil hovedveien igjen.

Storegjeltunnelen har gjort en slynge inne i fjellet, og kommer ut her oppe før den igjen forsvinner inn i en tunnel. Faktisk er det tre lag med vei inni fjellet, lagt i en dobbelt løkke. Pluss Gamlevegen. Vi skal på utsiden, mot det som blir det høyeste partiet av Måbødalen.

Her er det så bratt at jeg legger meg innerst mot veggen. Stigningen er bekvem å sykle, det er utsikten som er svimlende. Jeg er rett og slett redd for å sykle over kanten, og jeg ville absolutt ikke vært den første som mistet livet i dalbunnen. Der hvor fjellveggen nærmer seg loddrett dukker det opp en mørk tunnel. Åpningen virker hogd ut med hammer og meisel. Noen lysninger avsløres der inne.

Små hull er hogd opp med utsikt mot dalen, veien har galleriutsikt for å få lys. I den fuktige berghulen blir de som små portaler ut til en annen verden.

Utenfor tunnelen venter suset fra bilene på hovedveien og bruset fra Vøringsfossen. Her ender dalen brått i en kant mot vidda. Fossen stuper ned i den voldsomme kløfta. På pynten ved siden av ligger Fossli hotell, etablert i 1891 etter en bølge av nasjonalromantikk og turiststrømmer i landet.

Hotellet er bygget i art nouveau stil og har vært familieeid i fire generasjoner. Materialene ble fraktet på hest opp en av kløvstiene nede i juvet. Edvard Grieg unnfanget et av sine opus fra hotellet, mens turister har kommet for å puste frisk fjelluft og nyte utsikten utover dalen og den mektige fossen.

Med et fritt fall på 145 meter og en totallengde på 235 meter fra Fossli er fossen et fantastisk skue, og en av Norges mest besøkte turistattraksjoner. Utsikten er også et minneverdig punktum på klatringen opp Måbødalen.

I varm eufori triller vi mot kafeteriaen ved fossen. Vi setter syklene mot solveggen og går inn. I det mørke rommet lyser et skap med iskald cola.

Folket i Eidfjord har alltid vært opptatt av vei. Veien knytter bånd, den åpner muligheter og skaper drømmer. Ordføreren i Eidfjord uttalte til NRK i desember i fjor de prøver å påvirke alle kanalene de kan for midler til en løsning som ivaretar Gamlevegen.

Mens mange flotte naturområder blir ødelagt av veibygging, har veien gjennom Måbødalen gitt dalen en ekstra dimensjon. Gamlevegen er en skatt som må tas vare på. Og sykles.