Follorunden

Mens paringsplassen fra fordums tider forsvinner i bakspeilet går samtalen umiddelbart over i utstyr. 

– Se, han har jo SRAM, sier Kathrine og peker på sykkelen min. I bakgrunnen hører jeg et lett spetakkel gifte menn definerer som kakling, uten at jeg får med meg hva som er galt eller bra med utstyret mitt. 

– Camapgnolo Record er jo ikke noe dyrere enn Shimano Dura Ace da, påpeker Marie. Hun er oppover ørene forelsket i sin Vipera, oppgradert med en italiensk Recordgruppe. 

– Shimano er jo bedre, og det er jo billigere også?! Svarer Kathrine. Jeg nikker og stemmer meg enig. 

– Det er jo ikke det! Det er Super Record dere tenker på. Det er dyrere, men handler du på nett er det samme pris, svarer Marie uten at diskusjonen avsluttes.

Damene sykler norgescup til daglig, så det trengs ingen instruksjoner om å ligge skulder ved skulder. Furuskogen ved Ingierstrand er pakket inn i lav og varm sol fra sensommeren, mens en salt bris fra Bunnefjorden skyver oss mot Svartskog i retning Roald Amundsens hjem. Terrenget duver opp og ned. Trøkker du i bunn av dumpene sklir du elegant over kulene. De lange motbakkene dukker opp, så du må jobbe litt også. Den bratte kneika ned til Gjersjøen går i klassisk S-krøll nedover. Både intensjonene og brennevinet må ha vært godt da veien ble lagt her. For bilister og transport for øvrig tror jeg ikke svingen kunne vært laget snodigere og mer kompliserende, men som syklister elsker vi den. Veien langs Gjersjøen er paddeflat, og uvitende kan lett tro det er en fjordarm vi sykler langs. En mannlig landeveissyklist dundrer forbi. Med jevne mellomrom snur han seg og konstaterer med panikk at følget på rolig langtur som i hovedsak består av jenter ikke forsvinner i det fjerne. Veien langs Gjersjøen frekventeres i dag i hovedsak av syklister og motorsyklister, bilene er over på den nye Mosseveien. Jeg minnes så vidt at vi kjørte her da jeg var liten, og da vi ankommer det store hjulet minnes jeg en drapssak der morderen først blånektet men siden tilsto. Vi triller forbi Tusenfryd og nedover mot Nesodden. 

– Vi må bare sjekke litt med kneet til Marie, sier Kathrine, i det bakkene opp mot Nesodden begynner. 

– Hva er det som er galt? Undrer jeg. 

– Hva er det som ikke er galt, svarer hun kjapt. Kneet til Marie fikk seg en større trøkk tidlig i sesongen og har et stilig operasjonsarr på oversiden. Kne får være kne, og lille og lette Katrine satser på et stravasegment opp bakkene. Hun har tretti kilo mindre i bagasjen så det blir forbausende slitsomt å holde følge oppover. Nedover mot Drøbak blir det tilsvarende slitsomt, Marie viser seg å kjøre fort nedover. Veldig fort. Jeg føler meg som en bekymret mor i det hun legger seg ned i en feildosert sving og øker farten både inn og ut av svingene. 

Damene samler seg foran til lett kakling mens jeg begynner å innse at de egentlig er ganske like som oss gutta. Med barberte ben og trolig flere hudkremer i skapet enn en gifte-og verpesyk peppermø har jeg strengt tatt liten grunn til å avstå fra å sykle med noen som er feminine fordi de faktisk er kvinner. De har bare litt lysere stemme enn meg. Jeg beholder min moderate tenor. Så må jeg ta meg sammen opp Holtbråtveien for der er det en ny skikkelig knekker. Ned til Drøbak starter sørlandsidyllen med hvite trehus og hvitmalte lave stakittgjerder. Vi tar en kjapp lunsj på Håndverksbakeriet. 

– Nå skal vi på en måte ut av Drøbak gjennom byen, forklarer Kathrine. Jeg blir glad, for jeg har vært i Drøbak mange ganger uten helt å ha funnet veien ut. Et skilt i bunn advarer om en bratt bakke. Etter en drøy mil med småkupert sykling starter det som er turens definitive høydepunkt. Vestbyveien klikker til høyre og blir til Drøbakveien, som i forlengelsen blir til Galbyveien. I et t-kryss tar vi til høyre ned Hvitstenveien, og videre til Son følger vi Strandveien. Jordbrukslandskapet er bølgete, og veien krøller seg bortover dype og grunne åser. Tomtegrenser markeres med små skogholt bak røde låver, og småfugler ønsker velkommen bortover kilometer på kilometer med hvitstiplet asfalt. Åkrene er snart klare for høsting og står frodige i sterke og forskjellige farger. Blå himmel med hvite bomullsskyer gjør landskapet komplett, i dag er det ingen som tar i det ekstra taket på de mange gårdene som kanskje trengs. Landskapet er innlandsk og bondsk, det er Bakkebygrenda og Lønneberget på en gang. Nedover mot Hvitsten tar Saltkråkan over. Veien smalner til og kryper seg rundt gamle eiketrær i krappe svinger. Hvitsten byr på nok en bakke, før terrenget fortsetter i samme laktatbedøvende karakter gjennom Son, den siste kystbyen vi besøker i dag. Ut av det hvitmalte paradiset tar vi rett øst, og fortsetter på hvitstiplet asfalt gjennom Hobøl. 

– Utrolig irriterende med den bilen der altså, sier Kathrine. 

– Jeg vet, svarer jeg mens Marie sitter ved vår venstre side. Bilen blir litt som en veps i en sentrumstunell, så øde er det faktisk her. Det har faktisk ikke gått opp for meg før time tre vi har syklet tre i bredden store deler av dagen. Det er strengt tatt en ukultur ingen burde bedrive, men her er det faktisk mulig. Det utrolige er at vi befinner oss på en vei tretti minutter unna Oslo sentrum med bil. – Det området vi er inne i nå har utrolig mange veier, forklarer Kathrine. På kartet går det angivelig flere titalls veier i alle himmelretninger. Jeg er mer enn fornøyd med veien vi er på nå. En gul åker, med et rødt hus i bakgrunnen. En gammel eik har tålt tidens tann og står rakrygget med blå himmel i bakgrunnen. 

– Det er dette som definerer landevei, tenker jeg. Hadde vi lagt ut tusen forskjellige bilder av en asfaltert strekning og bedt noen definere landevei, ville bilder fra denne turen vært overrepresentert. Rett uten for en av Europas raskest voksende storbyer. Perfekt for nybegynnere. Perfekt for alle, strengt tatt. Definisjonen. Finnes «landevei» på Wikipedia tro? Kanskje jeg skal legge det ut. Ta et bilde fra turen. Sånn. Definert én gang for alle hva vi driver med. 

Biltrafikken tetter seg til når vi sykler gjennom Ski. Helgetrafikken er på vei opp, men dette er det eneste vi ser til hissige firhjulinger. Langs Tusenfryd tar vi veien langs Gjersjøen tilbake igjen til Hvervenbukta. Langs Nydammen er det fortsatt fritt for biler og smal vei. Vi kan høre Oslo sentrum summe i det fjerne. Storbyen som i takt med oljerikdom pådro seg selve definisjonen av et storbyfenomen. Trafikalt kaos. Biler i stampe. Stress, politikere som lover bot og bedring samt en utfartstrafikk selv en treåring skjønner at aldri kommer til å gå knirkefritt. Ti kilometer unna sitter vi og sykler uforstyrret tre i bredden.

Denne artikkelen er en del av serien Norges flotteste, les om mange flere fine sykkelturer her. 

Follorunden

Follorunden er av det flatere slaget, selv om det bølger opp og ned hele dagen. Turen er ikke spesielt krevende, og er et glimrende eksempel for en langtur for nybegynneren og de som ønsker å utforske terrenget rundt Oslos østside. Turen kan kuttes eller forlenges i det uendelige, og en kan nærmest sykle etter himmelretningen. I Drøbak, Hvitsten og Son finner du koselige spisesteder og bakerier med sørlandsstemning, mens du i innlandet finner bensinstasjoner og dagligvarebutikker. Turen som beskrevet starter og stopper ved Hvervenbukta. 

Distanse: 115 km

Stigning: 1350 meter

Tid: 5-6 timer inkludert en god stopp

Kaffestopp: Drøbak, Hvitsten eller Son

GPS/kart: https://connect.garmin.com/activity/359116534