Fanitullvegen er en mektig grusvei som Knytter Ål i Hallingdal sammen med Hemsedal. Det gir deg mulighet til å sykle en lang og fin runde.
Turen vi syklet starter på Joker Torpo - en butikk som mang en gang har vært truet av nedlegging. I dag er butikken blitt til en døgnåpen butikk, du kan med andre ord kjøpe Snickers om du skal sykle denne turen midt på natten.
Dette er tallenes tørre tale om Fanitullsrunden:
Distanse: 98 kilometer
Høydemeter: Cirka 1700
Underlag: Cirka tre mil grus, resten asfalt
Beregnet tidsbruk: 4 til 6 timer sykling
Kaffe eller mat: Hemsedal, Gol, Torpo, Leveld
Fanitullen betyr «fandens trall», og stammer fra et sagn i gamle dager. Djevelen selv var en jævel på hardingfele, og under en slåsskamp i et bryllup dukket fanden opp og spilte låta Knut Buen så ofte fremfører på hardingfele.
Sagnet vil ha det til at musikken gjorde at slåsskamp ble til drap, for den ene av kamphanene døde vitterlig.
Hvor sagnet fant sted er usikkert men mange mener Hemsedal, og Fanitullvegen heter fjellovergangen den dag i dag.
Runden som beskrevet starter i Torpo, før den går innover Votndalen i retning Vats. Ved Leveld går veien over fjellpartiet mellom Hemsedal og Ål, fjellovergangen kalt Fanitullvegen.
Grusen holder god kvalitet, og kan fint sykles med racer.
Etapperittet Tour te Fjells gikk tidligere over Fanitullvegen.
Vi anbefaler å sykle runden med klokka, det gir den beste opplevelsen.
På slutten av turen kan du også velge hovedveien, bedre kjent som RV7, men denne er svært trafikkert og uten veiskulder.
Du er i en vakker del av landet! Egentlig er hele Norge vakker, men la oss holde oss her en stund til. Når du likevel er i området, hva med en tur til Valdres, for en todagersopplevelse gjennom Jotunheimen?
En annen fin runde i samme område er denne grusturen med start og stopp i Ål. Hvis du hater mennesker og skulle ønske du hadde jorda for deg selv, er dette runden for deg.
Vi har valgt Joker Torpo som sted for start på turen.
– Butikken skulle egentlig vært lagt ned, men de lokale syntes det var så synd om det skulle skje, så de satte i gang en slags redningsaksjon, gomler Gjermund.
Han kommer ut av butikken med nok sjokolade til at han kan spise en allerede nå, og jeg håper han har lagret veldig mange flere på lomma.
Fra Gol kommer Bård Ambjørndalen og Knut Arne Lybekk syklende. Jeg har aldri syklet med dem tidligere, men fjerdemann, Nic Eilertsen, har jeg vært på langtur i området med før. Da led han noe grusomt, og jeg krysser fingrene for at han blir med å leke drivanker.
– Jada, turen begynner i hvert fall bra, ironiseres det først i feltet. En sint feriebilist bruker horn og finger til å skape dårlig stemning både inni og utenfor bilen.
– Det er bare et par kilometer langs hovedveien, så får vi fred fra bilene, sier Gjermund.
Vi tar av hovedveien ved en lagerplass for laft og ved. Har du tomt men ikke hytte kommer kanskje lykken herfra, enten det er elskov foran peisen eller selve hytta som står i fokus, tenker jeg.
Vi starter klatringen, og som alle klatringer er det brattest i bånn, før det flater ut.
Veien stiger sakte, men sikkert, slik den alltid gjør ved foten av norske dalfører. På begge sider av elven er det småbondsk aktivitet, eller fravær av sådan.
En blodtrimmet ATV lager støy og støvsky på motsatt side, en skigard med slagside sloss med en gammel låve om hvem som forvitrer først. Dyr som spiser gress er det overalt.
Vi fortsetter forbi skianlegget ved Ål. Det er lite som skjer der nå, bortsett fra Hillbilly Huckfest, et gigantisk terrengsykkelarrangement der verdensstjerner innen dirt, jump og slopestyle møter opp for kappestrid og sterkere saker enn brigg.
Lokale krefter med samme adrenalinsøken har fått dem over, for dette stedet har fostret bra mange gærninger–jeg når dem ikke til anklene – selv om det også er ganske ekstremt å sykle ned et fjell i 90 kilometer i bare truse og isopor.
Jeg slår av en prat med Bård.
– Det er jo en flott tur dette her, jeg har tatt meg fri fra jobben i dag for å være med, kan han fortelle.
Bård vet ikke helt om han definerer seg som syklist eller ikke. Men utseende og fysikken har han. Både skjegg og hår er ustelt og flagrende, det ser ut som han bryr seg uten å bry seg. Proffsyklistene vi lar oss inspirere av er nybarberte og stramme, unntatt den nye skolen der skjegget skal være vilt. Han er tidsriktig, sådan.
Men styrken er der. Den er såpass at han helst vil ligge en sykkellengde foran og så får de andre, altså meg, bare høre det jeg hører. Han er like lun som han er sterk, og jeg tolker det dit hen at han er en god far, tydelig leder og kanskje jobber som politi. Eller lektor.
Stigningsprosenten gjør et voldsomt byks, og store landbrukseiendommer må vike for mindre hyttetomter og store partier med fjellbjørk. Det er enorme mengder ved til salgs, i hvert fall ifølge skiltene, ved til tørk langs veien og felte bjerkestammer som skal bli til ved.
All veden må komme fra lenger nedi dalen, for fjellbjerken her oppe er ikke spesielt stor. Ser vi mot vest blir fjellene i horisonten større og større, det ligger fremdeles snø på toppene. Jeg har gått i et lite solobrudd, en panikkreaksjon jeg lærte på gårsdagens etappe av Tour de France: Er du kokt–støt i bånn.
Har du flaks går alle andre av sykkelen og du kommer solo til mål. Men sannsynligvis ikke, og bak meg sykler alle fortere på letteste giret, unntatt Nic. Det er god sannsynlighet for at vi kan leke anker. Håper jeg.
– De er litt sterkere enn meg, sier han kort.
Straks, er vi oppe på det som heter Fanitullvegen.
Fanitullen betyr «fandens trall», og stammer fra et sagn i gamle dager. Djevelen selv var en jævel på hardingfele, og under en slåsskamp i et bryllup dukket fanden opp og spilte låta Knut Buen så ofte fremfører på hardingfele.
Sagnet vil ha det til at musikken gjorde at slåsskamp ble til drap, for den ene av kamphanene døde vitterlig. Hvor sagnet fant sted er usikkert, men mange mener Hemsedal, og Fanitullvegen heter fjellovergangen den dag i dag.
Veien har godt pakket underlag, men er ikke spesielt rett bygget. Vi ser fortsatt spor etter norgescupfeltet som var her for noen dager siden. Veien er omtrent like utbedret som den var da hest og kjerre gikk over fjellet mellom Ål og Hemsedal, eller bare opp på fjellet for å la buskapen beite.
Det var slik de livnærte seg i datiden, det var her de bodde, og at det var så fint akkurat der at hele Norge en gang i fremtiden skulle bli enige om å verne området, slik at veien aldri skulle bli bedre, hadde de neppe sett for seg. En gave til oss er det like fullt.
Det blir aldri flatt og jevnt med slike veier, de har bare tømt grus langsetter tilsynelatende minste motstands vei, og så fikk den heller bølge i hvert eneste søkk.
To syklister med hvert sitt smil kommer oss i møte.
– Hei Alpers, samt et par andre ord, hører jeg den ene rope, men dopplereffekten gjør at de andre ordene bare blir grøt. Johnny Olsen og Knut Tveiten forsvinner raskt nedover fra fjellstølen vi klatrer mot.
Oppe på fjellet er det åpent og vidsyn så langt øyet kan se. Vi ser gamle sæterbygninger i øst og i vest. Store fjellvegger med åpne platå, enorme vidder der stipartier dukker opp med jevne mellomrom. Nysgjerrige barnefamilier vet ikke om blomstene på fjellet eller de tiggende sauene er mest spennende.
Kilometerne raser nedover mot Hemsedal, men slikt terreng krever kalorier. Får jeg et skikkelig måltid der nede overlever jeg.
– Hvor blir de av, det må da ha skjedd noe?
Gjermund håper at vi har svaret, ikke at han virker bekymret, mer som om han ønsker en bekreftelse på at ulyden i en bil ikke koster mer penger enn han har på bufferkontoen.
– Jeg vet ikke, svarer jeg.
Vi sto og så på utsikten ned den stupbratte utforkjøringen fra Totten, satte utfor og i bånn, og så var det bare oss. Det er mange fine svinger å kjøre seg i hjel i nedover, men det kan da ikke ha skjedd?
– Der kommer de! I all verden, det er jo så vidt det går nedover?
Bård og Knut Arne har så vidt styrefart ned utforkjøringen der du fint kan bikke 100. Bjørn tar den krappe svingen rundt bommen som en Lada ned kulekjøringsløypa i Kitzbühel. Det er ikke bare hår og skjegg som flagrer, men også, æhh, styret?
– Jeg tror kanskje jeg har knekt styret. Det bare knakk! Er det en butikk som selger styrer her i Hemsedal? Jeg tror da det, sier han.
Da jeg, Gjermund og Nic satte utfor, tok Bård et solid grep om bukken for jaktstart. Og så knakk det bare, og nå henger bukken og dingler rett under hendelen, som beinet til en polfarer som har falt i en bresprekk.
– Jeg kan jo ikke sykle med den her, det er jo farlig, sier han.
Av alle steder den skulle knekke, akkurat der, rett før han begynte å tråkke. Det er et under at han ikke ble den polfareren.
– Se, de har vedfyrt pizza der borte! Vi skal ikke spise litt pizza da dere?
Alle vil ha mat. Men ingen vil ha mat. Alle vil bare ha en skolebolle eller noe kjapt på et bakeri. Men jeg vil ikke overleve dagen om jeg ikke får mat. Min skjulte lobbyvirksomhet er like dårlig skjult som bompengepartiets mangel på et fullstendig partiprogram, tydelig at til og med de ansatte på bakeriet blir brydd.
– Kanskje vi skal ta en pizza, sier en av de andre, litt nølende.
– Kom a’, vi tar en pizza’a, fortsetter jeg.
Det blir pizza. Jeg får mat og mot, de andre vil miste flyt og fart.
– Det er en fin anledning til å fikse det styret, legger jeg til.
Et øyeblikk tenker jeg at de andre ser på meg som den faderlige lederen, selv om jeg mistenker de synes jeg er han tjukke som ligger bakerst og klager på farten men skryter av å være best på flatene uten å være det. Som må ha mat. Mye mat.
Men styret må fikses. Vi setter den høyre hendelen til værs, og river av resten av bukken.
– Sånn, nå kommer du i hvert fall hjem, men ikke legg deg i bukken da, sier jeg til Bård.
Pausebein langs Hemsil. Vi velger bakveien ut av Hemsedal, langs elven, før vi skal krysse hovedveien og ta en kupert vei i fjellsiden på nordsiden av Hemsedal. Etter kryssing av RV52 må vi gjennom et gårdstun, der bonden har satt opp et skilt som eksplisitt sier at all gjennomkjøring er forbudt, og at det er bom der. Dette er typen som ville kommet ut med hagle på film, og vilje til å bruke den, tenker jeg.
Feltet nøler, men jeg har tro på egen vilje etter å ha trumfet gjennom pizza.
– Hva gjør vi om noen kommer, sier Knut Arne.
– Vi bare snakker fransk, da tror de vi er turister, svarer jeg.
– Er det noen som kan fransk her da, spør Nic.
Alle er enige i to ting. Ingen kan fransk, og det er for sent å snu.
Veien i dalsiden klatrer først noen hundre meter opp, før den gynger lett i terrenget. Store enger er beitet ned, andre åkerlapper venter på å bli spist av sauer og kyr. Laftede låver venter på tjære de kanskje aldri får, og overalt ligger det ved og bjørk som snart skal bli til ved. De må fryse fælt her oppe.
– Se over dalen der, der ser du Brudesløret, forteller Knut Arne. Et spedt, men bredt fossefall, henger 155 meter i løse luften før det treffer fjell og renner videre ned i Hemsil.
Om vinteren er det isklatring i fossen, hvis egentlige navn er Hydnesfossen. I mine glansdager som ung, altså før tusenårsskiftet, da Hemsedal var partysted for Oslo vest, hadde vi leid en campinghytte for fest. En av gutta hadde isklatret i Hydnesfossen, og for å demonstrere at isklatring var helt ufarlig, spente han på seg stegjern og isøks og gikk på veggen rundt hele hytta. Inni. Panelet så ut som Kompani Linge hadde forsvart seg i blinde, men slikt var liksom greit da.
Omsider bikker veien nedover. Geitrams, lav og lyng forsvinner i sidesynet, og blir erstattet av høye furutrær.
– Her kan du lett sykle i 100, om du tør, sier Gjermund.
Ingen av oss tør, men da norgescupen syklet ned her for noen dager siden mistenker vi at det gikk så fort.
I bånn av utforkjøringen, ved Joker på Rorbru, tar Knut Arne og Bård ned til Gol. Jeg, Nic og Gjermund tar en vei i høyden, veien som går ovenfor Tuppeskogen, med utsikt mot Gol og noen gamle kirker.
– Jeg har aldri vært i nærheten av Gol uten å ha veldig vondt i lårene, sier jeg høyt.
Ingen ler av vitsen. Ingen ler av selvkåsirering utløst av dårlig form. Det er bare patetisk.
I det jeg sier det gir Nic gass igjen. Bare litt, over et krøn. Bare litt er det som skal til for å sette av noen når en er den sterkeste. Nic vil tydeligvis ikke leke anker.
Fra Fylkesveg 223 har vi et voldsomt utsyn over tettstedet. Vi kan se helt til høye fjell der trærne ikke vokser. Nedover dalsiden kommer beltene av gran- og furuskog først, så kommer de bratte åsene der låvene har mange meter høye grunnmurer i bånn. De er plassert midt på de strågule jordene, eller irrgrønne beite-engene.
– Dette må jo være et eldorado for kuvelting, tenk hvor langt de går!
Ingen ler av den heller. Den ene bor der og den andre har bodd der, så landskapet bryr de seg ikke så mye om. Det er fint i Frognerparken også, men jeg blir ikke over meg av begeistring når en turist lar seg begeistre. Nedenfor gårdene blir det tettere og tettere mellom husene. Slik er det helt ned til sentrum, der kinarestaurant, Biltema og rådhus er bygget i brutalistisk betongstil, og heten koker om sommeren og kulden får lagt seg om vinteren. Riksveien buldrer forbi og er så godt som aldri stille, og om den så er, tar elvens brus over.
Og jeg, er anker.
Start og slutt på samme sted. Det er definisjonen av en langtur. På turens siste mil stopper jeg minst ti ganger. Bare det å komme seg de fire høydemeterne opp på et broplatå blir for mye.
Inne på Joker Torpo har de veldig lite varer og veldig mye hylleplass.
Butikken burde vært lagt ned, tenker jeg, mens jeg funderer på om de er på vei ut av eller inn i uføret.
Jeg er i hvert fall det siste.
Gjermund K. Jordheim
Fast innslag på både tur og podkast. Født og oppvokst i Gol, i dag lærer i Oslo. Plages heller ikke av lediggang. Desidert tyngst i feltet med 95 kilo.
Form på turen: Særdeles god.
Knut Arne Lybekk
Lærer med sommerferie som nyter lediggang. Har tettsittende gabba-trøye, for øvrig korrekt antrekk, rundt tråkk, rask frekvens. Påstår han ikke er syklist, men krevende å tolke. Trolig roleur.
Form på turen: Meget god.
Nic Eilertsen
Trønder bofast i Gol på grunn av kone og barn. Har vært med på Samling i Fagernes og stilte for anledningen med nylakkert sykkel. Type syklist du aldri greier kjøre ordentlig av.
Form på turen: God/ meget god.
Bård Ambjørdalen
Lokal politimann og tidligere friidrettsutøver. Klassisk new-kid-on-the-block-syklist, trolig uten å være klar over det selv. Gjør uten å være klar over det half-wheeling til full-wheeling.
Form på turen: Jevnt god.
Alle abonnement gir full tilgang til hele vårt digitale univers. Det inkluderer Landevei,
Terrengsykkel, UTE, Klatring, Fri Flyt og Jeger sine nettsider og e-magasin.
Abonnementet fornyes automatisk etter bindingstiden. Si opp når du vil, men senest før perioden utløper.
Landevei.no er best på sykler, sykkelkultur og sykkelopplevelser. Landevei.no er et univers fylt av lidenskap og lidelse for serpentinsvinger, brostein, sidevind og god kaffe. Er du syklist, vil du forstå.
Har du spørsmål?
Her finner du de gode og poengterte guidene til hva slags sykkel du trenger til hva slags sykling, og de beste testene av både sykler og annet utstyr. Når noe går i stå, er det her du finner nyttige artikler om hvordan du reparerer sykkelen.
Redaksjonen arbeider etter Redaktørplakaten. Holdninger og meninger i Landevei sine reportasjer er ikke nødvendigvis i tråd med redaksjonens syn.
Landevei har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale fra Landevei for bruk annet sted, crawling, skraping, indeksering (for eksempel tekst og datamining) er ikke tillatt uten avtale.
Org.nr: 979754582
Fri Flyt AS
Postboks 1185 Sentrum
0107 Oslo
Tlf: 21 04 77 45 (8-16 man-fre)
kundeservice@friflyt.no
Vi svarer raskt på mail.
Tlf: 21 95 14 20 (9-10 tirsdag og torsdag)
Landevei.no utgis av Fri Flyt AS | Postboks 1185 Sentrum, 0107 Oslo
Ansvarlig redaktør og daglig leder: Anne Julie Saue | Redaktør: David Andresen | Journalist: Knut Andreas Lone | Journalist: Henrik Alpers |
Tips oss: Send mail her!
Salgssjef Fri Flyt AS: Robert Robertsen
