Fagernes og Valdres: sykkelkart og GPS-spor til de beste områdene å sykle

Kart, GPS-spor og ruteforslag

Litt stolt skal en være over små bragder, og denne runden ble i sin tid oppkalt etter undertegnede.

Turen starter ved BP i Røn, en gammel bensinstasjon der Valdres-syklister ofte starter. Den følger småveier til Bagn, før du klatrer over legendariske Tonsåsen. Du sykler tilbake til Aurdal og Leira, innom Skrautvål, før du avslutter opp Magistadåsen for å mose beina en gang for alle.

Uansett, dette er tallenes tørre tale for turen:

• Distanse: 120 kilometer

• Høydemeter: 2500

• Underlag: Asfalt

• Terreng: Lange sletter og lange klatringer

• Mat og drikke: Fagernes, Bagn, Aurdal, Leira, Skrautvål

• GPS-spor: https://www.strava.com/routes/2850333739873951024

Dette må du vite om turen

Andre turer i samme område

En av våre favoritturer som også starter og i stor grad foregår i Valdres, er Jotunheimen Bikepacking. Der får du både båt og Værskeibakken, en av landets mest brutale klatringer over kortere distanser.

Om du liker turer over en dag best, da bør du gå for Fanitullvegen. Her får du grus og asfalt i skjønn forening, og får kjenne på sommerpulsen i Hemsedal.

Ta deg også en tur til Ål. Der kan du sykle en av de mest øde rundene som finnes sør for Trøndelag, hovedsakelig på grus.

Om du likte Jotunheimen kommer du til å elske Blåhøe. Dette er en fjellspiss med 360 graders utsikt, over både Jotunheimen og Rondane. Klatringen går på grus, og toppen er en av de høyestliggende veiene i Norge.

PS: Alle våre sykkelturer finner du her:

Slik gikk det da vi syklet turen

Det er artikkelforfatteren som forteller - fra en forsommerdag i 2012:

At det var, sa du? Bygutten i meg kjører på med Oslo vest-sosiolekt.

– Det er kvikaku, syltetøy og rømme. Sikringskost, svarer Frank. 

– Altså, du tar kaku, og tar på rømme og syltetøy. Kaffi?

Frank liker ikke at noen er sultne på stølen sin kvelden før langtur, og langer lokal lefse. Bakverket danderes med seterrømme og syltetøy, helt til du ikke orker mer. Så kommer pølse og flatbrød. Stølskosten er litt som sykling. Du orker alltid mer når noen tvinger deg.

Frank Wøien Mo er et kjent sykkeltryne i Valdres. Han forteller historien om en nærgående litauisk trailer, som kuliminerte med at «je måtte hilse på’n». Det går i så moderate ordelag at jeg må sjekke at han faktisk besitter langfinger på høyre hånd.

Det er noe litt edvaldsk over Frank. Selvskrytet og superlativene er fraværende, selv om læreplanen for subjektforsterkning sist jeg sjekket var identisk i Oslo og Valdres. Solen er opptatt med sine kveldsrutiner gjennom det lille vinduet på stølen. Gult lys skinner skarpt i en mørk stue.

– I morgen blir vi fem mann. Det er altså deg, Gjermund, meg, og to blad Ulven. Vi begynner på BP i Røn klokka ti, er Franks plan for morgendagen.

Når jeg snakker om Valdres, tenker jeg på alt fra Bagn til Beitostølen. Og alle de gangene jeg har kjørt gjennom Valdres har jeg drømt om å sykle i der. Det er særlig områdene rundt vannene som tar frem lysten, for der er det bondske, idylliske fargepaletter som bare finnes akkurat der. Men hver gang jeg har kjørt gjennom Valdres har jeg avskrevet hele greiene fordi det er bare én vei, og den er full av tungtrafikk og turister.

Men da jeg i langesonen på et ritt kom i snakk med nystartede Valdres-Merida tok det bare dager før jeg hadde invitasjon til rømmegrøt og fantastisk landeveissykling. Og nå har jeg altså fått beskjed om å møte opp på BP i Røn, som er en YX-stasjon som uansett eier heter BP i Røn. I morgen, klokken ti altså. 

– Ja, på BP i Røn, sier Frank.

Han skjønner at jeg ikke skjønner dette med YX og BP. Jeg og belgiaeksperten Gjermund skal med, vi har kjørt mye sammen. Frank bor i Valdres, har jobbet i forsvaret, har to støler.

I følge Facebook trener han mye men har hår på bena. Bondesterk. Over kveldsmaten har han nevnt Ulvenbrødrene i små notiser, de går på skole, hesjer høy og trener. Bygdesterke. Jeg mumler et eller annet om at det trolig vil gå fort i morgen. 

Solen er knivskarp og ettermiddagshard, allerede klokken ti. På BP i Røn, utgangspunktet for nesten alle landeveisturer i området, er det lite skygge. Det blir en varm dag. 

– Ja, vi var ute på Strava-tur i går, det gikk vel noen rekorder, sier Tormod Ulven.

Han er eldst av de to, uten at det er mulig å egentlig se hvem som er hvem. Han er best i spurten Olav, den yngste, best oppover. Jeg skjønner at folk som prater om Strava mens de presenterer seg selv er sterke. Folk som småspiser under måltidene er gjerne litt overvektige. Vi etablerer raskt regler for skiltspurt, for å sørge for høy etisk standard på turen.

Etter bare en mil skjønner alle at denne dagen handler om å vinne poengkonkurransen.

– Dobbelt seksti er et poeng, stedsskilt tre poeng, og fylkesskilt fem poeng, konstaterer Tormod.

Turen er i gang. Terrenget er perfekt for en skikkelig ulvetur. Det går jevnt oppover hele veien langs Liaskogen, før terrenget stuper rett ned i Bagn. 

– Her gikk tyskerne på sitt første nederlag under krigen. Terrenget er som en trakt, og her var det stopp, forteller Frank. I samme slengen nevner han også strava rekorden sin opp til Tonsåsen, formulert som en slags stille bønn om ikke å ta den. Jeg har vært nok i kirken til å vite at den bønnen ikke blir hørt, og på slettene mot den 20 minutter lange stigningen er det allerede i gang. Med, hardt skal hardt fordrives, de gamle er fortsatt eldst, ungdommen nå til dags og et par andre visdomsord angriper jeg i bånn.

Jeg er alene i fem minutter, og sauene i veikanten våkner imponert. 375 er tallet. 375 watt går i 20 minutter, med friske bein vel og merke. Ikke 500 i tre minutter, som er så lenge jeg ligger på hjulet til Olav Ulven før det er stopp. Ikke 350 i to minutter heller, som er så lenge jeg ligger på hjulet til Frank da han passerer.

Ikke 320 heller, som er det jeg har alene, bakerst, i det jeg ser stjerner og planeter, og sauer som flyr mellom dem. Sauer, som bare står i veikanten og tygger apatisk, fullstendig uredde for bygutten som sykler sikksakk.

– her gikk tyskerne på sitt første nederlag under krigen. terrenget er som en trakt. 

– Dra til deg fårete gliset ditt, ellers får jeg gutta foran til å lage fårikal av deg og søstern din, tenker jeg i retning drøvtyggeren.

Stravarekorden til Frank røyk til Olav, men jeg har fortsatt et godt grep om poengsammendraget. Heldigvis venter gutta litt sløve på toppen. Over flatene før vi igjen skal nedover, sikrer jeg meg fem poeng tilbake inn i Oppland fylke.

Vi følger riksveien et par kilometer ned de lange utforkjøringene mot Aurdal, før vi klikker brått ned til venstre, til nedlagte Valdresbanen. Der har de revet opp skinnegangen og laget sykkelvei.

– Du vet det Henrik, at de planla jernbane fra Bergen, over fjellet her, og videre nordover. I stedet rev de opp banen, og laget flyplass i Valdres. Kjempelurt, sier Frank.

Gamle togsett er hensatt som symbolske rester, og skilt er satt opp for å forklare forbipasserende hvor rare vi var før i tiden som tok tog. Mens resten av verden mener tog er fremtiden, bygget Norge en flyplass i Valdres hvor hver reisende er subsidiert med fem tusen kroner i snitt.

Den blanke asfalten er godt egnet til å kjøre fort på, så vi leker gateritt hele veien til Aurdal i håp om et skilt i enden. Vi finner i stedet noen deilige burgere. 

Vi går løs på på nok en bakke etter lunsj. 

– Det er strava segment det her, du vet det? Sier Frank. 

– Ja, det er Martin Haugo som har'n, svarer Olav.

– Vi kan vel la han ha den litt til, svarer Frank.

Å ikke kjøre for Stravarekord betyr ikke dermed at det skal gå sakte. Det går visstnok sakte, men jeg skulle ønske jeg hesja mer høy i barndommen. Jeg har regelrett hammer'n på toppen, og får trøst av Gjermund med lovnad om at det snart går nedover. Utforkjøringen til Leira er et skoleeksempel i god veikunst.

Om du tør kan du holde seksti gjennom flere av hårnålssvingene. Ned mot bånn er det klassisk berg-og-dalbane-terreng, og jeg henter Leiraspurten også. Men, jeg kjenner det i beina. Jeg kjenner også en unggutt i nakken som derimot ikke kjenner det i beina. I den kunstutsmykkede rundkjøringen ved Leira-senteret møter vi Jørgen Schlytter, en av de andre sykkelprimusene i Valdres. Det blir litt pause før vi igjen trekker, ja du gjettet riktig, opp i dalsiden.

Vekk fra hovedveien. Bortover, nedover til Fagernes igjen, og ja, du gjettet riktig igjen, med slitne ben oppover i dalsiden. Igjen. Jeg har fremdeles en hårfin ledelse på skiltspurtingen, men jeg kjører på burgerdamp. Det er tomt i tanken, og energibaren vil ikke begynne å virke før på toppen. Første skiltspurt på Skrautvålvegen står til stryk selv i K60-65.

Andre, tredje, fjerde og femte skiltspurt fordeles jevnt mellom Ulvenbrødrene, før Gjermund kjører opptrekk mot toppen. Og på toppen er det takk og farvel til to unge karer, og det som var av skiltspurter de neste tre kilometerne.

De unge luringene henter det som er i skiltspurtparadiset på flatene, og setter spikern i kista før vi krysser dalen, og igjen, ja du gjettet riktig, skal oppover. Opp en siste bakke, mose meg i den siste skiltspurten, før vi skal ned igjen til BP i Røn. 

Bakken er en sånn klassisk rett-frem-og-superbratt-bakke, stort sett tosifret i stigningsprosent. Solen steker hardt, og selv om jeg ikke er konge i fremmed leir har dagen vært fantastisk. Absolutt alle tenkelige bokser for en bra tur er haket av. Både selskap og omgivelser har vært overlegent. Det kjennes ut som jeg smelter. Veeel, noe smelter hvertfall. Bakken smelter! 

– Heey, gutta, se det her da! Olav sitter fast i asfalten.

– Oj, pass på dekkene da! svarer Frank. Ved Kvålsmørke har den stekende solen smeltet asfalten. Rett før tidenes utforkjøring, hvor Frank har Strava rekorden nedover, prøver moder jord å sette en stopper for ny rekord.

Klissete tjære og piplende olje suger til seg sand og småstein, som prikker i underrøret mens vi prøver å lugge løs dekkene. Halvveis nede i bakken stopper vi, og titter på Slidrefjorden. To bygdesterke brødre, en bondesterk dieselmotor, Belgia-Gjermund og meg. Nesten litt flaue over ikke å stoppe mer for å se på utsikten vi har nå. Det er sånn det blir når du sykler i Valdres.