DERFOR DRAR DU TIL VESTLANDET

…

Nummer 1, de gamle steinveiene er fortsatt hovedveier

VARER EVIG: Fra sykkelsetet er det lett å få øye på steinfundamentet på den gamle veien mellom Ølen og Haugesund.
– Det er selvsagt enklere å bygge vei i Danmark enn det er i Norge. Men de regionale forskjellene og kulturminnene vi finner på de ulike stedene i landet vårt vitner om at vestlendingene virkelig måtte slite for føden, prøver jeg å illustrere for Peter. Han nikker anerkjennende til det åpenbare. I våre hjemtrakter på Østlandet kjennetegnes en gammel vei av at den er vedlikeholdt dårlig, den er smal, den er gjerne hvitstiplet og den går gjennom et jorde. Sist men ikke minst, den nye hovedveien som bare er en litt bredere variant av den gamle ligger et minutt unna.

Les også: Unn deg en fet hjelm til turen

Her, er alt annerledes. Overalt finner du kilometer lange strekninger som er hugget ut i fjellet, sprengt frem i en tid der dynamittulykker og dødsfall betød fremskritt og ikke tragedie. Overalt finner du veier der små steinbroer og steinfundamanter fortsatt utgjør hovedveien. Her har tidens tann bidratt med mose, ikke ny vei.

Nummer 2, gamleveien langs Åkrafjorden

HØYDESKREKK: Broen ved Trolljuv er en luftig affære. Rett ut fra tunellen kommer den overraskende på de aller fleste.

– Fra denne broen her kan du hoppe strikk, sier Tore.

Dog er det ikke snakk om å se noen bro. Flere korte, mørke tuneller på rad gjør synet forvirret.

– Åhh, fra den broen her ja! sier Peter.

Plutselig er det hundre meter ned på hver side av en smal hengebro. I det vi blir skutt ut av tunellen er vi midt ute på brospennet, og det kjennes ut som om vi plutselig er ute på glattisen. Det er vanskelig å slappe av i skuldrene og bare skli over broen. Gamleveien som går langs Åkrafjorden er et utstillingsvindu for landeveissykling i Norge. Etter å ha forlatt den moderne veien ved Tjelmeland klatrer asfalten drøye hundre meter, før terrenget duver rolig opp og ned.

Les også: Behagelig lektyre for reisen

Vannet er blågrønt, asfalten rustikk og landskapet frodig. På andre siden av vannet skimter vi en smått forlatt Fylkesvei 40. Noen sauer har lagt seg midt i veien for litt skygge, og på asfalten er det skrevet «Bergspris». Her foregår det flere kondis- jonskrevende aktiviteter. Den 15 kilometer lange strekningen er for moderne trafikk erstattet med en lang tunell, så her har du hele veien for deg selv. Innerst i Åkrafjorden møter du også Langfossen, som har over 600 meters samlet fall fra topp til bunn. Fossen er blitt kåret til en av verdens ti vakreste. Glem nå fossen da. Neste strekning med forlatt vei starter bare kilometer senere.

Nummer 3, klatringen gjennom Rullestadjuvet

FANGET: Peter Andreas Prydz Gørbitz og Tore Haslemo på vei oppover mellom trange og høye fjellvegger ved Dalelva.

– Det er sinnsykt bratt her til å begynne med, men det roer seg når vi kommer oppover i Rullestadjuvet, sier Tore.

Mellom velfriserte åkre og en stupbratt fjellvegg bærer det rett til værs. To skarpe serpentinsvinger løfter oss raskt mot himmelen før terrenget flater ut. I juvet er vi omkranset av slipte fjellvegger og en elv som bærer helt spesielle minner. Det går bare ikke å legge sammen to og to for å få et umiddelbart svar på hva som gjør at den skiller seg ut. Elvebunnen er en blanding av sand, småstein og rundslipte former.

– Dalelva som renner i bunnen er full av små jettegryter, og oppover i fjellet her er det fullt av dem, fortsetter Tore. Området huser faktisk flere
av Nord-Europas største jettegryter. Små stryk gjør elven spennende, og vi kommer etter hvert opp til Postvegen. Dette er en gammel sti som nå er pusset opp, en hyllest til den tiden hvor dette var eneste gangbare vei gjennomandskapet. Planer om å fri fra sykkelen? Sett Rullestadjuvet på listen over aktuelle steder.

Nummer 4, klatringen til Gorsvatnet

FJELLETS UNDERSÅTTER: Henrik og Peter sniker seg oppover den ruglete asfalten til Gorsvatnet.

– Det terrenget her er helt brutalt, det er nesten så veien er laget for å være så lik som mulig fjellene, sier Peter.

På vei gjennom Seljestadjuvet møter vi en todelt klatring. Den første delen består av lange, sugende strekninger avbrutt av to serpentinsvinger. Fjellveggene er ugjestmilde og steinete, og kun hardføre gressorter er funnet verdige til å gro der. Asfalten er grovere enn en grusvei, og hauger av stein er brukt for å lage veiene. Langs hele strekningen finner vi mosegrodde stabbesteiner, de går så i ett med landskapet at vi nesten ikke ser dem. Langs veien finner vi også plaketten om postbonden Gunnar Turntveit. Han ble tatt av snøras i området, men gravde seg ut av raset med posthornet, en operasjon som tok 56 timer. Deretter dukket han opp i sin egen minnestund. Fullt så brutalt er ikke opplevelsen på landeveissykkel, men starten på Seljestadjuvet gir deg en følelse av at det er opptil fjellet å vurdere om du får passere eller ikke.

Nummer 5, utsikten fra toppen av Seljestadjuvet

DEM OG OSS: Bilene kjører den nye helårsveien i tunell, mens vi tar for oss den gamle og krokete veien.

– Åhh, se på det vannet der, du ser lett helt til bunn! Sier Peter.

Gorsvannet er en azurblå kilde med iskaldt fjellvann. Vannet er delt på midten av den nye veien, som går i tunell før og etter vannet. Gamleveien vi sykler på skal opp fire serpentinsvinger til, før vi kan se på det surrealistiske bildet av hvordan veier ble bygget da og nå. Det tok veivesenet seks år å bygge strekningen som går gjennom Seljestadjuvet. Først måtte det hugges stein, så måtte det mures, og så kunne en legge grusveien oppå her igjen.

Stabbestein gjør fortsatt nytten som autovern, mens deler av strekningen har fått en liten betongkant. Veien er vinterstengt, og du må regne med snø på toppen helt frem til juli. Etter å ha passert toppen av juvet kommer det en falsk flate, før det stiger ca hundre meter til. Da får du får en drøm av en utforkjøring med utsikt over Røldalsvatnet.

Nummer 6, stigningen ved Røldalsvatnet

PAUSEBEIN: Hele reisefølget har tung mage og pausebein etter lunsjen i Røldal.

– Hey, gutta, jeg må bare sette fartsrekord ned her! Jeg sykler opp litt, så tar jeg dere igjen, sier Peter.

Fra Røldal er han nesten oppe i hundre. Det er bratt og bredt ned mot Røldalsvatnet, men snart skal bredt bli smalt og utfor bli motbakke. Det sies at Haukelitunellen er det første Vestlandsmøtet om en kommer fra øst, og det er ikke unormalt å tro dette vannet er enden av en fjorarm. Bakken opp mot Ekkjeskaret er ca 10 prosent på det bratteste, men er en slik bakke som oppleves som langt hardere. Stigningen kommer gjerne midt i en langtur, og blir gjerne lei for trette ben. Sydover skimter vi veien som går til Suldalsvatnet hvor du kan finne flatere opplevelser.

Nummer 7 Top Gears ønskedrøm gjennom Ekkjeskaret

– Jeg har vært her før, over toppen skal vi sykle på en vei som har måttet vike for hver minste sten, og de er det mange av, forteller jeg Peter Andreas.
– Jeg syklet her med tilhenger da jeg var yngre, svarer han. Han har fortsatt ikke fått oppleve bånn gass.

Fjellveien gjennom Ekkjeskaret fra Røldal mot Sauda er smal, og pakket inn mellom mange meter høye brøytepinner. Veien bølger over og rundt knauser som en endeløs pisk på vei mot sitt offer. Det finnes ingen logikk i hvorfor ikke en eneste sten er flyttet på under byggingen. For biler som vil fort frem er veien en mare, med mindre du jobber i Top Gear. Krappe og uoversiktlige svinger velter mot deg på et løpsk samlebånd.

Over bakketoppene går det plutselig til venstre, før det over neste krøn går til høyre, gjerne motsatt vei av hva du kom fra. Ikke på et eneste punkt er veien lagt i rette drag. Veien er et uryddig lurveleven for god infrastruktur, og det er akkurat dette som gjør den til turens definitive høydepunkt. Hold deg fast, gi gass og sykle i en drøm.

Nummer 8, strekningen fra Sauda til Ropeid

– Jøss, se her, det er åpent her! sier Tore.

En liten café i Sauda har åpent også etter 1700. Tanken er delvis tom, så det gjelder å fylle på. Veien langs fjordarmen mellom Sauda og Sand er en utmattende vei, full av store og små overraskelser. Veien er modernisert, og flere steder lagt i tunell. Rundt tunellene finner vi fortsatt de gamle veiene en gang hugget ut av fjellet, selv om flere av dem er delvis gjengrodd og fulle av småstein rast ned fra veggene. Langs fjorden er den nye veien effektivt nok for bilene lagt i store svinger. Ellers sjarmerende klatringer blir på denne tiden av døgnet til grusomme energitømmere.

– Du ville gjort det samme selv, hører jeg i det Tore og Peter forsvinner. Etter en monsterføring blir jeg forlatt i ensomheten. Gamle og gjengrodde veier erstattet av moderne veier. Moderne veier med ferdig rustede autovern for å se gamle ut. Utsikt over fjorden. Utforkjøring mot Ropeid.

Nummer 9, båt

ANNERLEDESLAND: For en syklist er gresset grønnere på andre siden av vannet. Båten tar deg dit.

– Er det noen som vil ha is? Det må da være en kiosk her, hvor er det vi får kjøpt is? Har de ikke is her? Jeg undrer.

Men fergekaja har ikke is. Ikke noe er som is når en venter på båten. Ikke noe er som båt. Det er lett å se på båt som en begrensning, akkurat som brostein, grus og tuneller. Men hvorfor tenke at en ikke kan dra et sted fordi en må ta båt? Det er jo nettopp det som gjør at en kan dra til det andre stedet.

– Ikkje kjøyr inn på fergo før eg seier kjøyr inn på fergo. Kjøyr inn på fergo. No, sier fergemannen.

Han kan godt jobbe litt med small talken. Og humøret, samt service og innstilling. Vi henger over baugen. Ethvert sted du må ta båt til blir bare desto mer spennende. Det er et enkelt forfattergrep i eventyrfortellinger å ty til en båt. En lang reise som trenger å sprites opp litt trenger bare litt sjø og en fergemann, og vips er den aristoteliske spenningskurven flere hakk nærmere sitt høydepunkt. Hva er det som er så farlig at en må ta båt for å komme dit?
Båt er ingrediensen som gjør gresset på den andre siden grønnere.

Jeg elsker Vestlandet og alle båtene.

Nummer 10, Energihotellet

I østenden av Suldalsvatnet ligger en gammel betongbygning. Tatt ut fra en skurkescene i James Bond, finner vi også et byggverk litt opp i fjellsiden. En ny fløy i lignende stil er under oppføring.

– Om dere liker bakker, da tror jeg dere har kommet rett plass, smiler Olav Lindseth. Sammen med kona driver han Energihotellet, i en bygning oppført av Norsk Hydro. De hadde store planer for et alumini- umsverk i området. Intensjonen var å sprenge ut sluser hele veien til kysten og senke Suldalsvan- net med 50 meter, slik at det ble direkte tilgang

til havet fra det fortsatt 376 meter dype vannet. Hele anlegget ble bygget i 1963- 1968, og nedenfor hotellbygningen står både kontrollrommet og deler av arbeiderboligene uberørt. Bygningene er kjent for sin unike arkitektur, og er tegnet av den kjente arkitekten Geir Grung.

– Planene ble litt for ambisiøse, heldigvis. Selve hotellbygget som vi sitter i nå, var laget for ledelsen i anleggslaget, de skulle ikke bo sammen med resten av arbeiderne. Bygget er en litt luksuriøs funks- jonærbrakke, forteller han. Bygningen huser i dag 14 rom med 28 sengeplasser. Alle rommene har mektig utsikt over Suldalsvatnet og fjellene, og ingen tv.

Det gir ro å ligge på sengen og se på fjellene når en sovner. Mat og drikke hentes lokalt. I tillegg til en enorm gullplate over peisen huser bygget mange kulturskatter. I taket finner vi titalls ulike glødepærer, og hattehyllene er laget av gamle isolatorer i glass og keramikk.

– Møblene vi finner i spise-og fellesområdene er norske, og tegnet av Sven Ivar Dysthe. De er originale fra 1960. Og ja, det er riktig som du tenker, de har

blant annet vært sett i TV-serien Mad Men. Møblene er samlerobjekter, og jeg tror vi sitter på den største samlingen i verden, legger han til. Utenfor bygget finner vi flere lange klatringer. Det er kort distanse og historisk vei til Røldal. Vestover ender vi opp i landskapet som beskrevet i turen. Fra Sand finner vi også flere flotte runder i stille landskap.

– Det er ikke fasiliteter vi står sterkest på, det er et minimalistisk konsept i tråd med slik det ble tegnet. Gjestene vil ha ro og flott natur. Arkitektonisk er dette litt rått, jeg vil nesten si det er ekstrem arkitek- tur. Liker du laftet hus og tømmerhytter bommer dette, sier Olav. Sykler du landevei treffer du, sier vi.

Energihotellet
Nesflaten, 4244 Nesflaten
+47 51 20 05 55
energihotellet.no

ENERGISKE: Ekteparet Olav Lindseth og Gunhild Moe driver Energihotellet sammen. De har allerede utvidet siden Landeveis besøk.