Den særegne veien over Venabygdsfjellet

I går spiste vi kinamat i Ringebu sentrum, og i bilen er det så vidt noen polarbrød igjen. Bra vi drakk øl, tenker jeg for meg selv.

– Vi skal bare et par kilometer nordover langs E6 før vi tar oppover til platået, sier Peter før han setter farten. Han ligger gode 50 meter foran meg og Kjetil.

– Ungdommen har så dårlig tid, sier Kjetil.

Denne saken er republisert.

Det er tidlig søndag morgen, men tungtransporten er allerede på plass på E6. I solen er det 20 grader og i skyggen kaldt. Norge er et kontrastenes land i bunnen av dalførene. Riksvei 27 opp i høyden brekker nesten 180 grader av fra veien. Det er umulig å tenke seg at vi skal opp langt over tregrensen.

Jeg har aldri sett på det som en umiddelbar mulighet fra Gudbrandsdalen. Visst har du Sjusjøen, men det har aldri gitt meg følelsen av å være høyt nok.

Veien stiger og stiger med sine åtte prosent. Følger du elven litt lenger syd kommer du til Hunderfossen familiepark, stedet som har gjort stor butikk av nasjonalromantikkens eventyrsamling. Selve Venabygd drøye 10 kilometer fra bakkens start er skummelt likt de mange beskrivelsene Ivo Caprino har foreviget i sine dukkefilmer.

Åkrene er sommergrønne og beitemarkene er fulle av liv. Gamle skigarder holdt oppe av ståltråd holder dyrene unna gresset de skal spise senere i sommer. Over stakkene henger høy til tørk til den lange vinteren. På gravplassen til bygdas hvitmalte trekirke blir eldre slektninger stelt, før etterkommerne nok en gang skal søke uvitenhetens trøst forklart gjennom bibelen.

I horisonten ruver fjellene, og de blir flere, spissere og hvitere etter hvert som kirken forsvinner i sidesynet.

– Det må da vel være Jotunheimen vi ser i vest, sier jeg. Kjetil trenger ikke si noe for å svare. Jeg ser utover et vidsyn som blir større og større for hvert minutt som går.

I dette terrenget har både Askeladden og syvhodede troll gjort nasjonalarven rik. Jeg lurer på om ungdommen hadde dårlig tid den gangen også. Kjetil sier ingenting.

Det skriker i bremser når Peter kommer ned.

– Gutta, vi er snart på toppen! Veien knekker til høyre her og så er vi oppe. Der kan vi se Rondeslottet! Den pubertale gleden høres trolig helt ned i dalen.

Kjetil sier ingenting og jeg har vondt i bena. Det er en fantastisk dag å sykle på, men en dårlig dag for meg. Veien er under tre timers kjøring fra der jeg bor men her har jeg aldri vært, verken som fot, sykkel-eller bilturist.

Men riksvei 27 over Venabygdsfjellet, veien som tar deg fra Gudbrandsdalen i Oppland til Østerdalen i Hedmark, er så særegen at den er en av 18 «norske turistveger». Så langt har omgivelser lik en dukkefilm fra Ivo Caprino kamuflert en elendig kropp, men hva venter på toppen?

– Det er mye natur her, sier Kjetil.

– Stor natur, tenker jeg.

– Dårlig tid, tenker Peter.

Den første starten på platået er preget av skogsterreng som aller nådigst holder seg i live. Som et belte rundt fjellets midje er det slutt, derfra og noen høydemeter til vokser det kun fjellbjerk og små løvtrær. Det er langt mellom hyttene og enda lenger mellom menneskene.

Det er nesten ikke biler her og heller ingen motorsykler. Nasjonale turistveger pleier å ha besøk av begge deler. Lenger fremme ser vi snø i grøftekanten. Et fjellplatå er aldri flatt, og siden veien er hvitstiplet er det ingen grunn til å gjøre den flat heller. Her skal ingen kjøre fort, bare komme seg frem. Eller sykle. De hundrevis av små humpene kjennes i bena.

De er korte nok til å støte seg over, men en må fortsatt trå når det peker nedover. Veien går ofte rett frem over store sletter. De er gyllenbrune, slik jeg tror de sibirske steppene ser ut, endeløse og nesten nakne. Det blåser, og bare spettvist ser vi noe grønt som forsøker å vokse.

Når svingene kommer er de så store at selv et hangarskip ville klart dem i hundre. Når veien bender nordover mot Rondeslottet, det ruvende og nesten litt ensomme fjellet i regionen, tar pukksteinen over for vegetasjonen.

Steinene varierer i størrelse mellom tennis-og basketballer. Det er rester fra isbreens tunge, opprinnelig grunnfjell som isen har gnaget i filler og spyttet ut. I det vi entrer Hedmark fylke dykker veien nedover. Vi skal ned til bebyggelse som er for smått til å kalles tettsted. Ironisk nok heter det nordlige vendepunktet Enden. Store furukroner gjemmer gamle trehus, men lar en liten campingplasskiosk være hovedattraksjon. Vi tar til høyre, og sydover langs fylkesveg 219. Den går rett til Atna.

– I Atna brygger de øl, forteller Kjetil.

– Der finner vi også Glopheim Café. Det er en café der innredningen er autentisk det den var på 60-tallet. Der tar vi kaffestopp og mat, sier Peter.

Veien fra Enden til Atna ligger helt vest i en granskogtundra som strekker seg fra Hedmark, og videre inn i Russland. Sabla langt inni Russland skal du vite. Inni tundraen finner vi Finnskogen, nordlige deler av Sverige og Finland, og sikkert enda flere steder hvor det skjer ingenting annet enn skog. Slike steder er fine på bilder og best når bestefar forteller om hvor langt han gikk for å levere et frierbrev før i tiden.

Asfalten er grov og ubehagelig og vi er sultne. Med lite sukker i hjernen tar en ofte dårlige avgjørelser, og de monotone, skogkledte omgivelsene er ikke nok til å holde oss igjen. Det blir full gass til Atna, med en tanke om at maten da kommer fortere. En drøy time skal det gå slik, og tanken er tom når vi endelig kommer til Atna. Det er lenge siden norsk distriktspolitikk strøk stedet fra sin prioriteringsliste.

– Du, visste du at den caféen kun er oppe på lørdager? Det var jeg faktisk ikke klar over, sier Peter.

– Jamen svarte heller da! Jeg stikker bort dit, det der borte ser ut som en bensinstasjon, de har vel noe mat, svarer jeg.

Utenfor det gamle trehuset som huser caféen ser det virkelig ut som det er 1960. Det som litt lenger borte en gang var bensinstasjon og fortsatt ser litt ut som det, er egentlig et bolighus, forklarer mannen som griller utenfor. Men det er bare tre mil til Koppang i sør eller fem til Alvdal i nord forklarer han, og det bør jo gå fort når vi er så spreke.

Kjetil forsøker å slukke sulten med å fylle vannflasken, og Peter vil helst vise hvor fort han kan sykle opp til platået igjen. Ingen har fått seg øl og brått blir det bratt. Peter fyker fremover og vi siger bakover.

Kjetil trenger ikke si noe for å si at ungdommen har dårlig tid. Vi klatrer på Fylkesveg 634, Kjetil som en vis okse, Peter som en på proffjakt og jeg i en slags panikk. Alle reagerer ulikt når de vet det snart er slutt. Jeg blir rådvill og sint, og tråkker alt jeg kan i to minutter før jeg finner ut at det kanskje er best å spare krefter. Men det går så sakte at jeg heller gir bånn gass opp til Peter.

– Er Kjetil bak der?

– Han mener ungdommen har dårlig tid.

– Ah, skjønner. Det er et høyfjellshotell oppi her, de har sikkert mat.

Peter vet jeg er farlig når jeg går tom, like mye som livets realiteter ennå ikke har truffet ungdommen. Hundrevis av høyfjellshotell har de siste årene gått konkurs, putrende buffeter i skiferlagte ballsaler er ikke greia lenger.

Hvert fall ikke om sommeren, kun et fåtall steder kan overleve på å la barn klappe geiter i juli. Vi tar sjansen på Skjerdingen Høyfjellshotell allikevel.

Avstikkeren til hotellet består stort sett av sportsgrus, hipsterbegrepet som indikerer at en racer er like godt egnet som noe annet. Men etter hvert som hotellet nærmer seg blir den dårligere og dårligere, og ingen har egentlig slanger.

– Hallo? Er det noen her? Ekkoet gjaller i resepsjonen på det gamle høyfjellshotellet. Nordmenn har hytter nå. Men isdisken durer, om enn ikke litt mer enn da den var ny, og det er lyder fra kjøkkenet.

– Ja hallo ja! Velkommen!

Hva annet enn et middelaldrende nederlansk ektepar kunne ha kjøpt dette stedet for en krone! Visst har de både mat og kaffe! Og is! Servicen er på høyde med Faulty Towers, stilen likeså. Mannen flyr som et piska skinn, og kona steker egg og rister brød. Prisen er høyere enn temperamentet til John Cleese.

Vi har fått maten vi trengte. Speilegg på brødskive, 189 kroner.

Hedmark blir til Oppland, og veien går fra smal til smalere. Den enkle serveringen var som å om brannvesenet skulle dratt i det flammene forsvant. Jeg har fortsatt en akutt spiseforstyrrelse. Terrenget fortsetter å duve opp og ned, også her går veien oppå terrenget.

Det er hardt over platået, det er ingen steder å gjemme seg, de få og flate åsene gir heller vinden fart. Jeg har lomma full av penger og en enorm vilje til å bruke dem. Jeg betaler lett 1000 spenn for en burger, eller 500 for en cola. Eller 10000 for sushi. Men det fortsetter over fjellet slik det var i Atna.

Det er alltid som mørkest like før det blir lyst står det i diktet, men dette er virkeligheten og virkeligheten er ikke alltid noe diktere forholder seg til. Sola skinner og sommeren er på sitt beste. Verdens rikeste land har verdens flotteste natur og glemte landeveier å sykle på.

Men drit nå i det, så lenge det ikke er mat her er spiller det ingen rolle å være rik. Det er dette Donald Trump ikke skjønner, en kan ikke kjøpe seg ut av problemer så lenge det ikke er en løsning å kjøpe. Hva hjelper det å være verdens rikeste om en er stuck i ørkenen?

Jeg kjører på en blanding av sparepilot og autobluss over de lange strekningene. De åpne slettene der bare vinden har tak og kun gress og strå får gro. De lange strekningene der du alltid ser hvilken voldsom kneik som er neste utfordring. Dette voldsomme høyfjellsplatået, det enorme vidsynet du ikke finner andre steder.

Det er mange steder i denne verden jeg føler meg som konge på veien. Når det flyter fort oppover bakkene og wattmålern viser 800 i hver eneste serpentin er jeg utømmelig. Kanskje jeg er pakket inn i en skog eller veien er smal. Stanser biler på grunn av en sau i veien eller noe spennende å se på skvetter jeg forbi dem. Lite aner bilistene at jeg er norsk amatør, jeg er lang og tynn og pen i tøyet og mer enn god nok til at de kan tro de har sett en proff. Også i tåka da gitt.

Men ikke på Venabygdsfjellet. Her imponerer jeg ingen. Jeg er et knøtt i omgivelsene, oppå et platå, uten fjellvegger eller trær til å beskytte meg mot vinden. Veien ligger på fjellet, ikke i det. Men bakkene er like bratte og når dagsformen er moderat blir jeg avkledd. I dette terrenget er jeg bare nok en tilfeldighet som sykler.

– Ja vi så en som syklet over der, sier bobilfar når han kommer hjem til Tyskland.

– Ja, det gikk ikke fort med den mannen. Det gikk ikke like fort som i Tour de France, repliserer mor når far bytter lysbilde.

Fylkesvei 385 ned til Gudbrandsdalen er den eneste av dagens opp eller nedfarter til fjellet som ikke er særlig bratt. Ikke engang utforegenskapene skal komme til nytte når jeg trenger høy fart som mest. Over det siste krønet forsvinner høyfjellet, ned langs dalsiden går det gjennom overgrodde enger.

Snart skal buskapen flytte på seg og tygge ned nok et område. Det blir lykkelig melk av slikt. Vi suser gjennom dalsider der Askeladden en gang startet sin vandring, og Asbjørnsen eller Moe siden kom for å notere det som skjedde. Ungdommen har fortsatt dårlig tid og Kjetil sier like lite.

I Gudbrandsdalen jager tungtrafikken, en mil lenger oppe finner vi en av Norges vakreste langturer.