Den klassiske runden fra Drammen om Sande, Eidsfoss og Vestfossen

Feltet vårt sykler ut fra Drammen med en svak medvind i ryggen. Det er et bestemt felt som har satt i gang, nesten som fronten i et etapperitt der resultatet er satt. Farten vi har akkurat nå er farten det skal gå i ut dagen. Punktum. 

– Normalt sett ligger vi på en rekke her, men på en mandag i koronatiden kan vi fint være to og to, sier Mikkel Myrvold.

Jeg møtte Mikkel som jeg har møtt så mange andre, over en krangel om plassen i et trangt felt. Vi ble raskt enige om at det ikke var noe vits å krangle mens vi jaktet på en 164. plass, og siden har vi møttes med jevne mellomrom i hyggeligere ordelag.

Mikkel er kortere og tettere enn meg, og mer spurter enn klatrer. Han er evigung i utseende, og figuren står fortsatt til laud selv om han snart er 50.

Drammen har hatt et voldsomt fokus på byutvikling de siste årene, men de må ha glemt det som foregår langs sjøen. Bare få kilometer unna stramme, kapitalistiske kontorbygninger langs Drammenselven, ligger det hvite trehus med hvite tregjerder langs Drammensfjorden. 

– Husk at vi skal til venstre her borte, vi skal innom litt sørlandsidyll, sier Mikkel.

Vi skal nedom en skjult perle i området, en klynge av enda flere hvite trehus, Svelvik. Da deler av industrien i området ble lagt ned var det mange som flyttet herfra, men husene har selvfølgelig fått sin renessanse i våre tider. Det er visstnok mye brukskunst og idealisme i den sovende byen om dagen, men vi må legge til at Svelvik er mer enn det.

På vår høyre side, altså oppi åskanten, er det tett i tett med rekkehus, skole og boliger. Og rundt i skogene, en av Norges første virkelig gode, permanente rundbaneløyper til terrengsykling, der deler av traséen også har vært brukt til sykkelkross. Sykkelmiljøet i Svelvik er faktisk ganske stort og toneangivende. 

Veien gjennom Svelviks trehusbebyggelse er smal som en innkjørsel, og er lagt oppå de glattskurte svabergene som dykker ned i vannet. Rundt et hjørne står en eldre mann og maler husveggen, og huset er så tett på veien at stigen står i veibanen. Det blir nesten donaldkræsj, før vi styrer videre med bestemt mine, som et felt i Giroen på vei gjennom en liten landsby.

Fra Drammen kan en velge både kortere og mindre trafikkerte veier til Sande. 

– Ja det går an, men det er ikke der runden går, sier alle jeg prater med. Rune Høydahl også, sist jeg pratet med han. 

– Det er finere andre veier, men det er ved Svelvik den går, sa han. 

Stein-Fredrik og Caroline er oppe og drar, jeg og Mikkel tar pause. De trekker oss gjennom næringsrik jord langs sjøen, der eplehagene ligger på begge sider av veien. De grønne rekkene er på bristepunktet til å blomstre, og enkelte trær har ikke klart å holde seg. 

– Hadde vi vært her en uke senere ville det hele vært i full blomst, hører vi fra foran i toget. 

Stein-Fredrik Holm er en syltynn klatrer, med sykkel på 5,2 kg. På godværsdager med enda lettere hjul får han sykkelen ned i 4,8. Han gir beng i skivebremser og gravel, her er det 22 mm smale tubulardekk som gjelder.

Hjulene er så lette at «de ikke bremser i regn», kan han melde. Caroline Vamnes er en av mange jeg kjenner som simpelthen bare liker å sykle, enten en er en, tre eller tretti. Om jeg spør om hun vil være med, sier hun bare ja som om jeg spurte om det var mulig å få et glass vann. Også kjører hun fort både opp-, bort-, og nedover.

Særlig det siste, da går det stenhårdt.

Vi suser over bakkekulene, jeg mistenker at Stein-Fredrik har skjelett av karbon. Steady pace i bakkene, steady pace på flatene. Sterke syklister har gjerne begge deler, sier trener Stig Kristiansen i Uno-X.

Vi sklir av gårde langs kysten i mellom 35 og 40 kilometer i timen. Veien følger topografi og kystlinje om hverandre. Det er business as usual i dette feltet, fronten roer ikke uansett, slik det trolig var da Rune Høydahl syklet her. Legenden, terrengsyklisten Rune Høydahl. 

– Her et sted, her bor han, sier Mikkel, uten referanse til navn.

Han titter bare rundt seg, heller enn å peke mot et gitt sted i Sande. Akkurat som om Rune Høydahls ånd og sjel våker over området. Legenden Rune Høydahl altså. Sammen med Finn Vegard Nordhagen trente Rune Høydal visstnok enormt mye vinteren 1995, ofte i denne runden.

Nordhagen er kanskje et kjent navn for de som har fulgt med lenge, han var en av syklistene på det norske landslaget som kjørte det regntunge verdensmesterskapet i Oslo. Men dette er Runes runde i manges øyne, selv om det var terrengsykling han drev med.

Vi fortsetter gjennom sentrum av Sande, det idylliske stedet ingen likevel stopper. Stedet havner på feil tid av langturen for lokale syklister, og stedet vi skal til – Eidsfoss – er mye finere. Veldig mye finere. 

Turens eneste klatring, i den grad vi kan kalle det klatring, er Hanekleiva. I ritt ville alle kjørt den på storeskiva. Bakken ville ikke skilt vinnere og tapere, bare satt syre i bena på de som ikke skulle vinne. 

– Bakken er ikke like idyllisk og jevn som den var. For Asko bygger sentrallager midt i bakken, og veien er lagt rundt lageret, forteller Mikkel. 

Skuffelse er tydelig i det han forteller mer om Rune. 

– Høydahl var en av de første som systematiserte styrketråkk, og det gjorde han i denne bakken. Han la sykkelen på tyngste giret, og syklet opp og ned her fem ganger per økt, forteller han.

Budskapet er krystallklart, sannhetsgehalten får jeg aldri vite noe mer om.

Men hvorfor er ikke Rune selv med på turen? Hver gang jeg snakker med ham har han en eller anekdote fra runden, med stående invitasjon. 

– Når som helst Henrik! Sier han hver gang.

Vi kunne selvfølgelig tatt med Rune selv på denne runden. Men myter lever best som myter, og det ville jo vært trist om Høydahls tilstedeværelse skulle bekrefte at han bare var en vanlig person som tilfeldigvis trente her.

Tenk om det viste seg at Peer Gynt aldri red på en reinbukk nedover Besseggen, og egentlig var potetbonde fra Meråker?  

Vi sykler over toppen av Hanekleiva, gjennom et slags pass. Trøkket fortsetter nedover fra toppen. Vi fortsetter å holde gjennomsnittsfarten over småkulene mot Eidsfoss. Veien er smal og fin til råkjøring, og med mindre du kræsjer i en av de eldre eiketrærne langs gamleveien ender du bare ute på et jorde om det går for fort. 

Vi kommer til restene av Norges eldste jernverk, og inn i «Verdens minste by», som Eidsfoss i all beskjedenhet kaller seg. 

Her er det få og gamle trehus, godt bevart fra slik de sto i datiden. Vi velger den lokale kroa for lunsj, og taket der inne er så lavt at jeg må bøye meg for ikke å skalle i det åpne bjelkelaget. I Eidsfoss finner vi også ekte landhandel, en slik trebygning som ser fin ut selv om malingen flasser av. Et gammelt skilt til minne om bensinstasjonen som en gang pumpet ut både drivstoff og arbeidsplasser er bevart og pusset opp. Mens vi spiser lunsj triller det minst 50 syklister forbi. Selv om det er mandag. 

– Skal vi komme i gang igjen, drister jeg meg når kaffen er tom. 

Gjengen er rutinert, og raskt tilbake på sykkelen. Erfarne syklister bruker ikke tid på tomgang, sykler de i tre timer er de ute i tre timer og syv minutter. Det er lenge siden jeg var så rutinert, men det er litt morsomt å kjenne på god treningsrutine igjen. Det er det nærmeste jeg kommer et ritt akkurat nå. 

Og sykkelsporten har alltid hatt litt hast. I gamle dager syklet proffene over hundre ritt i året, mens det i dag kanskje er 50. Tenk i samme slengen på at de beste maratonløperne nøyer seg med startnummer på brystet to ganger i sesongen. Syklister har generelt dårlig tid. Ikke en gang da Wouter Weylandt døde under Giro d’Italia var det særlig pause, det ble med en dag i sørgebind og så var det business as usual. Feltet tråkket bestemt videre.

Langs Eieren er det skrinn jord, og rakstammede furutrær er de som ser ut til å trives best. De lager skyggespill i asfalten, og for meg er sykkelturer i slikt terreng selve lukten av sommer. Når jeg kjenner duften av tørr skogsbunn, samstemt med meteorologenes varsel om skogbrannfare, vet jeg at det er to gode måneder foran meg.  

– Veien langs Eikeren var tidligere svært trafikkert, for det var mange fra Vestfold som brukte veien for å komme til Drammen, eller på fjellet. Men etterhvert ble veiene rundt stadig bedre, og dette er en av strekningene som er blitt mindre og mindre trafikkert. Etterhvert har det blitt så mange syklister at bilistene viser hensyn, og på enkelte sommerdager er det sikkert 1500 stykker som sykler på Strava her, forteller Mikkel. 

Jeg tenker at det høres mye ut, men med tanke på hvor mange vi så i lunsjen, kan det stemme. 

Turen vi sykler inneholder drøye 1000 høydemeter, omtrent 100 høydemeter per mil. Det er det vi kan beskrive som flatt i norsk sammenheng. I midten av hele runden vår ligger det topper mot 650 meter, og du kan fint gjøre turen mer krevende om du ønsker. Vi for vår del skal kun over et lite krøn til, før vi har parademasjen inn tilbake til Drammen. 

– Men den kneika her er kjent for flere ting, forteller Mikkel. 

– De syklet fort over her under Tour of Norway i fjor, da det var målgang i Drammen. Audun Brekke Fløtten hadde KOMen her før den tid, og han måtte tilbake for å ta den senere, sier han. Bakken går i små kneiker, men det mest kjente segmentet starter ikke før litt oppi bakken, fortsetter han. 

Stein-Fredrik siger fra, og forklarer samtidig at segmentet er kortere enn det kunne vært. Det starter rett etter et kryss midt i stigningen, slik at folk fra Hokksund skal kunne være med, mener han.  

Klatringen vi skal over kalles bare for Røkebergbakken, i all sin enkelhet oppkalt etter veien med samme navn. Det er lite til stigning, men den er av stor betydning for de lokale. Veien tar oss ut av sentrum av Vestfossen, og løfter oss opp på et høydedrag med voldsom utsikt – vår klatring blir fullstendig ubetydelig for de lokale. 

Stein-Fredrik og Mikkel takker av ved Mjøndalen, og jeg og Caroline fortsetter på egenhånd inn mot Drammen. Det er i sentrum fornyelsen har skjedd, langs innfartsåren ligger det fortsatt forsømte hus i olsenbandenstil og venter på å bli byttet ut av moderne leiligheter. 

Vi var raske ut av Drammen, og like raske inn. Business as usual, i Rune Høydahls stil.

EIKERENRUNDEN

Turen som beskrevet har start og stopp i Drammen, men runden er ofte en del av en lengre sløyfe for lokale syklister. Turen er så godt som flatt, kun med to mindre stigninger underveis. Det er flust med steder å stoppe, hvilket betyr at du ikke trenger være særlig obs på å bunkre opp med mat og drikke. Strekningen fra Drammen til Sande kan være trafikkert, så akkurat her bør en unngå å sykle i rushtid eller i typisk utfartstid i helgene. Sykler du denne runden er det obligatorisk å stoppe på Eidsfoss. Både kroa og landhandelen serverer mat og drikke, og Eidsfoss er like populært blant veteranbilister og motorsyklister som de som sykler landevei. De sprekeste Oslo-syklistene sykler også turen helt fra hovedstaden, da som en stor heldagsopplevelse. 

Lengde: 106 kilometer

Høydemeter: 1050

Underlag: Kun asfalt

Mat og drikke: Eidsfoss 

GPS: strava.com/activities/3514168806