Topeak Journey sykkelhenger - hat og elsk fra Nordkapp til Lindesnes

Men akk, så mange hat-og-elsk-og forundringsopplevelser knyttet til ett, enkelt produkt har jeg sjelden fått som da jeg syklet Nordkapp-Lindesnes i sommer.  

Dette krever både en emosjonell og objektiv grundig redegjørelse

Jeg og kjæresten syklet altså Norge på langs på litt under en måned i sommer, cirka 2500 kilometer. Med oss hadde vi telt, sovepose, kokeapparat, en langepose full av piller og barbersaker (vi er jo syklister), i grunnen alt vi hadde plass til for å kunne bo i telt i en måned. 

Men først:

Kan jeg som sykkelekspert anbefale dette produktet? Ja - absolutt. Det er faktisk en no-brainer om du ikke har mulighet for å sette på bagasjebrett og sykkelvesker. Kjøp i butikk eller lei den på finn.no.

Nå skal vi ta det steg for steg, og neste overskrift er åpenbar: 

Hvorfor tilhenger og ikke bagasjebrett?

Om du ikke har feste(r) for bagasjebrett foran eller bak på sykkelen din, og skal på langtur som krever mye bagasje, har du i praksis bare to valg: 

Sekk er det ene. 

Glem det.

Å sykle til jobb med en pc i sekken er ille nok. Forestill deg 30 kg i en bergansmeis. 

Sykkelhenger er det andre valget. Topeak Journey er den absolutt mest tilgjengelige hengeren, både fra butikk og bruktmarkedet.

Selv om sykkelhenger i praksis var eneste mulighet, ville vi ha noe annet. En tilhenger er en stor og plasskrevende gjenstand, som trolig kun brukes en gang.

Hva med noe jeg ikke har hørt om?

Noe i karbon, titan eller rent gull?

LEDDBUSS: Gaffelen hektes på sykkelen, og vips har du 65 liter ekstra pakkvolum.

GROVIS: Kraftige stropper og en solid rem gjør det enkelt å bære og spenne fast innholdet.

GJERRIG: Det er nesten umulig å feste rød lykter på hengeren - med mindre du kjøper Topeaks egen, selvfølgelig.

«Du må ha lett bagasjebrett i karbon», sa ultrasyklisten. 

Men de superlette karbonbagasjebrettene tåler sjelden mer enn 10 kilo, og i tilhengeren skulle det 30. 

«Bikepackingvesker», sa de fleste. 

Det er en åpenbar vinner - gitt at du ikke har med for mye. Jeg krysset et kontinent med sånne vesker en gang, men da hadde jeg med snaue fem kilo. 

«Sidevesker», sa de aller fleste. 

De kuleste syklene, altså våre, har jo ikke festemulighet for bagasjebrett. Duh.

«Hva med sånne bagasjebrett du bare klipser på rammen?» sa et forum. 

Det kan fungere. Men produkter som er laget for å fungere på et produkt der de egentlig ikke er velkomne, fungerer aldri helt optimalt. Du kan kjøpe Ferrari-kit til Ford Mondeo, noen bruker felleski og andre spiser Fjordlands. 

Så det ble henger. 

Men hvilken? 

Det var definitivt innvendinger mot akkurat Topeak Journey.

«En tilhenger med aluminiumsramme får du ikke reparert midt i Afrika. Men du finner alltid noen som kan sveise stål!». 

Det sier hipstere når de skal forklare hvorfor stålsykkel er det feteste som finnes, og hvorfor du bare må ha en tilhenger med stålramme, ikke aluminium slik som Topeak Journey. 

Men jeg er 44 og et halvt år gammel. 

Tidlig på turen, nærmere bestemt på Andøya, oppdaget jeg at jeg er i ferd med å utvikle skallethet. 

Og selv om skallethet kan utløse voldsomme midtlivskriser for hvite menn som er 44 og et halvt år gamle, er det større sannsynlighet for at jeg får tilbake håret enn at jeg sykler gjennom Afrika og får behov for en sveiser når rammen på tilhengeren knekker i Kongo.

Så jeg bestemte meg for å kjøpe tilhengeren til Topeak. 

Topeak Journey.

Det lå mange av dem på finn.no.

Topeak Journey i praktisk bruk

Topeak Journey er en enhjuls sykkelhenger som består av en vanntett roll-top-bag med grov glidelås, en tilhenger med aluminiumsramme, et lite 16 tommers bakhjul med skjerm og en søt liten flaggstang. 

Bagen kan tas av selve hengeren, praktisk når du egentlig skal bo i telt men ikke får ta med hengeren inn på hotellrommet.

Tilhengeren festes til sykkelen på to grove knagger. Denne operasjonen er svært enkel når hengeren er tom, og krevende når den er full. 

Du trenger en spesialaksling for å hekte hengeren på nevnte knagger, som må kjøpes separat. Hvilken aksling du trenger avhenger av hva slags gjenger du har på din nåværende sykkel. Har du tradisjonelle hurtigkoblinger får du kjøpt aksling til det også.

Når akslingen er montert er det bare å laste opp hengeren opp til maks 32 kilo, før du sykler av gårde. 

Selv om det teoretisk sett kan komme vann inn i bagen, gjør det ikke det. Den holdt vann hele Norge på langs. Og ja, vi møtte mye regn. Bagen sto jo i tillegg ute 24 timer i døgnet.

Klipsfestene til roll-top-bagen er klønete plassert, og her må Topeak skjerpe seg. Av og til fikk vi faktisk ikke festet klipsene. 

Bakhjulet leveres med et tungt, 16 tommers punkteringssikkert dekk, grove eiker og et nav som ser direkte billig ut. Det er umulig å si om det ville vært mindre rullemotstand med et mer raffinert dekk, for det finnes knapt i den størrelsen. 

Men både nav og dekk er hvertfall av suveren kvalitet. Da jeg kjøpte trallen hadde den allerede syklet Oslo-Roma. Det betyr at når jeg skriver dette har den gått over 5000 kilometer. Det er ingen antydning til slitasje så langt. 

En smart detalj er at hengeren er rask å få av og på. Dette er superkjekt, for etter å ha slått opp leir kan det fort hende du vil i butikken for å kjøpe mat - uten hengeren på slep.

I sum er det terningkast fem av seks. Det er lett å finne enkelte detaljer der Topeak kan bli lekrere. 

Men det er også lett å forstå at dette ville gjort produktet mye dyrere, og det ville neppe fungert. Tilhengermarkedet til sykkel er bittelite og veldig smalt. 

Så vi lever godt med en Passat av en tilhenger.

Hvordan er Topeak Journey å sykle med?

Tanken om at en henger lar deg beholde sykkelfølelsen, i motsetning til hva sidevesker vil gjøre, traff meg som en dobbeltpunktering i en serpentingsving med stup på utsiden. 

Først, det positive: En enhjulshenger følger sykkelen perfekt, og du vet alltid hvor den er. Har du to hjul på hengeren, eksempelvis en barnehenger, er det alltid en fare for at det ene hjulet havner utenfor asfaltkanten, eller i et hull i asfalten. 

Nu - sjokket:

Finn frem putekremen og forbered deg på sittesår - det er tilnærmet lik umulig å stå oppreist med en tilhenger på slep. 

Så du kommer til å sitte mye på setet. MYE. 

UTILGJENGELIG #1: Selv uten innhold er det vanskelig å få på plass front-klipsen.

UTILGJENGELIG #2: Det er nesten umulig å få på plass bak-klipsen til dry bagen, selv uten innhold.

SOLID: Det lille 16 tommers hjulet har hatt uendelig mange flere rotasjoner enn sykkelens. Selv etter 5000 kilometer virker det uberørt.

Å sykle med tilhenger blir litt som å kjøre en leddbuss. Når du svinger til venstre, vil tilhengeren fortsette i fartsretningen - altså rett frem - før den straks begynner å følge etter i hjulsporet ditt. 

Det samme skjer når du reiser deg for å trå. Når du lener sykkelen til høyre i et tråkk, bruker du også litt krefter på å vippe hengeren til høyre. Denne følger først noen millisekunder senere. 

Når du så skal vippe over til venstre igjen, kommer du raskt ut av balanse. For da må du overkompensere for forrige overkompensasjon, og å finne det perfekte balansepunktet mellom sykkel og henger greide hvertfall ikke jeg i løpet av 2500 kilometer.

Hvor ille er det? Nok til at det har vært mange nesten-velt. 

Skal du stå med en slik henger godt lastet, må du sørge for at sykkelen nesten ikke beveger seg fra side til side. Det er en spesiell øvelse som ikke gjør annet enn å gi rompa di litt hvile, du får i liten grad avlastet muskulaturen ved å endre posisjon på sykkelen. 

Glem også å sykle uten hendene på styret. Hengerens konstante mikrobevegelser i motsatt retning av sykkelen gjør at du er i konstant ubalanse - og uten hendene på styret dytter hengeren deg i helt gal retning. 

Så jeg satt. Med vondt i rompa. Tilnærmet lik gjennom hele Norge. 

Glem også utforkjøringene. For når farten blir høy vingler hengeren mer enn Venstre i regjering. Opp til 50 kilometer i timen går fint, over det blir det stadig skumlere. Over 70 vil jeg påstå det er direkte farlig, men så fort syklet jeg aldri. Det turte jeg ikke. 

Men igjen: Sånn er det å sykle med henger. Vi får simpelthen ikke gjort noe med at det er slik de fysiske lovene er. En henger vil alltid gjøre dette med sykkelen - også om den hadde vært laget av karbon, titan eller rent gull.

Vi kom oss glatt gjennom Norge, og en sykkelhenger er et ganske lite onde for en slik tur. Du må bare innstille deg på at det er en egen øvelse å sykle med henger. I motsetning til hva jeg gjorde. 

Sidevesker med samme vekt har jeg prøvd tidligere. Det, er virkelig en egen gren. 

Merkelige konsekvenser av en sykkelhenger

Dette høres rart ut, men er en erfaring mange tilhengerbrukere (tilhengere om du vil, haha) har delt. 

Når du tar av hengeren, er det omtrent som å være sjøsjuk, du er i konstant ubalanse. Du greier knapt å stå på sykkelen nå heller (!), og enhver sving blir skummel. 

Ikke tør jeg slippe styret heller.

Muskelhukommelsen har rett og slett festet seg til tilhengerbruk, og hjernen er bare ikke klar for å tenke at det ikke er en tilhenger der. Hvorfor det er slik aner jeg ikke. 

Det er nå to uker siden vi kom hjem, og fortsatt er hjernen innstilt på at det er en henger der, og fortsatt føles det direkte utrygt å sykle. Det skal angivelig gå over. 

Selv om fenomenet er kjent, har det ikke noe navn. Det er en slags jet lag for syklister, vil jeg påstå.

Noe jeg tenker på når jeg pakker Topeak Journey?

Definitivt, for selv den minste vekt påvirker hengerens atferd. Husk også at det som er i hengeren tar tid å få ut, så i hengeren bør du bare ha det du ikke trenger før du slår leir eller ankommer overnattingsstedet. 

Det tyngste skal nederst, og så langt frem i hengeren som mulig. Jo mer komprimmert innholdet er, jo bedre. 

Balansen blir merkbart verre ved selv små endringer, og særlig å legge ting i høyden er svært ugunstig. 

Enkelte dager greide vi å pakke hengeren perfekt, og vi merket lite til at vi hadde hengeren på slep. Vi stoppet i en butikk for å handle middag. 

For enkelhets skyld la vi to øl og en suppepose på toppen av hengeren. Mer skulle ikke til for at hengeren igjen ble en belastning i ubalanse. 

Skal du på langtur, anbefaler vi absolutt å øve på både pakking og sykling.

Oppsummert - trenger jeg en Topeak Journey?

I sykkel- og kjærlighetsrus har vi kjøpt hus med diger garasje, og her kommer trolig enden på soga. 

Kjæresten bikepacket sin bagasje, jeg hadde min i tilhenger. Begge med sine fordeler og ulemper.

Og enden på soga for Topeak Journey, den ender foreløpig i den nyinnkjøpte garasjen.  

For når kommer jeg til å bruke denne neste gang? Trolig aldri, for den turen var trolig eneste tur der vi trengte en sånn tralle.

Det er nesten blitt sånn allerede, at vi i tankene planlegger nye sykkeleventyr fordi vi har en tralle vi ønsker å bruke, mer enn hva slags eventyr det skal være, men de neste eventyrene blir ganske sikkert uten tilhenger, for turer som krever tilhenger er oftest store greier. 

Trolig blir tilhengeren leid ut et par ganger og siden solgt til en som har forvillet seg inn i samme delstat som garasjen min med både poløl og kontanter i sekken.

Slik vil trolig livssyklusen være for et titalls eiere - jeg er altså nummer to i rekken - før Topeak Journey blir garasjemat for godt. 

Men funke, det gjør den. Den kan trygt anbefales til både kjøp, leie, utleie og faktisk bruk. 

Denne saken er skrevet av

Henrik Alpers

Journalist

Henrik Alpers er hjernen og hjertet bak Landevei, og tidligere redaktør i magasinet. Han syklet på nasjonalt nivå i landevei og sykkelkross, men har i dag byttet ut startnummer med sykkelopplevelser. Alpers jobber nå med dag-til-dag-nyheter, sykkelturer, kultur og sykkeltester.