Bikepacking Kristiansand - Oslo: Gravel, GPS-spor og sykkelkart til turen

Kart, GPS-spor og rute til Kristiansand - Oslo

Turen starter i Kristiansand, og de første milene tråkker du deg nordover i Setesdal. Du nyter innlandsfjorder og brusende elver til du kommer til Flatedal, først da skal du østover. Nyt Borsævegen, før du skal inn i Telemark på mange veier av ulik kvalitet.

Du skal innom både Kviteseid og Seljord, Bø og Notodden. Det går videre på småveier og grusveier helt til Drammen, før du finner de siste godbitene ved Tranby og Gamle Drammensvei.

Uansett, dette er tallenes tørre tale for turen:

• Distanse:  488 kilometer

• Høydemeter: Cirka 6700

• Underlag: Asfalt og grus

• Beregnet tidsbruk:  3 - 6 dager sykling

• Kaffe eller mat: Overalt langs ruta - les mer lengre ned

• GPS: https://www.strava.com/routes/3344605284302599940

Dette må du vite om turen

Andre turer i samme område

Om vi tar utgangspunkt i Kristiansand, anbefaler vi deg at du tar turen litt lenger sør og litt lengre vest.

Lindesnesrunden er et must, simpelthen fordi den starter ved Norges sydligste punkt. Den inneholder også den legendariske klatringen ved Kvås, en stupbratt og snirklete vei over løvskogkledde svaberg.

Litt lengre vest finner du Lista. Her blåser det katter og hunder, og hønene er kjent for å blåse på havet når de forsøker å flakse. Området er fullt av gamle artilleristillinger fra krigen, svært svingete og krevende veier og amerikansk mat.

PS: Full oversikt over alle våre turer finner du her.

Slik gikk det da vi syklet turen, en pandemihelg

Vi gir ordet til Steff Gutovska, kjæresten Christian Ekdal og deres danske venner:

... Det klør. Pokker og, det svir. Hvorfor er øynene mine rødsprengte som om jeg har røyket crack i tre dager? Ikke bare det, jeg er svakest i gruppa. 

Danskene ler, unntatt Margrethe, hun har trolig fått «det» hun også, selv om øynene hennes ser litt bedre ut.

Danskene er forresten tre venner som startet i København, som syklet nordover og tok båten til Kristiansand. De så for seg norske fjell straks etter landgang.

Jeg og Christian tok bussen nedover til Kristiansand, det var den første turen sammen med andre etter korona kom til landet, i det som kanskje skulle vise seg å bli det eneste vinduet for å sykle med noen fra et annet land i 2020.

Sammen skulle vi sykle til Oslo.

Danskene vet det er dyrt med øl i Norge, altså de tok med mye fra båten. Christian hjalp til med ølen, det er han som er the designated drinker. Det var altså i går.

Og i dag? Vi er et sted midt i Sør-Norge, et sted det regner og en likevel kjenner klam svette like mye som regnvåt trøye. 

På mange måter synes jeg landskapet er finere når det regner, de grønne løvtrærne får et annet skinn, og de blir mer frodige. Det er litt som nordkysten av Spania, det er fint på Costa Verde når det ikke regner også, men da er det jo ikke Costa Verde. 

Ettersom verken jeg eller Christian er norske og vi er på tur med tre dansker føles det på en slags måte er det ingen som er herfra. En skal ikke lenger enn til Danmark før syklister lar seg imponere av at en gladelig møter reisefølge for å sykle i regn, jeg på min side har for lengst lært at en regnjakke alltid er med på tur i Norge.

Alltid. 

Så da turen startet var danskene fortsatt overrasket over at vi i det hele tatt var villig til å sykle fordi det regnet. Selv om vi ikke akkurat har et alternativ.

Margrethe er altså en av danskene, hun som også har kløe og svie i øynene, du kjenner henne kanskje som Margrethe Hald fra Instagram.

Hun kjenner sykkelen sin, hun vet med en gang hva som er galt med den når noe ikke virker skikkelig, og hun er like støttende om det er noe feil med andres sykler. 

Og så er Mikkel Neimann med, han er en sykt kjøresterk og fritenkende syklist, en sånn type som vant i det genetiske lotteriet. Han trenger ikke mer enn en treningstur for å være i superform.

Han har en høyttaler på styret, og der spiller han chill r&b hele dagen. Christian er omtrent samme typen, det er ikke så mye annet enn sykling som står i hodet på han.

Jeg hadde planlagt at en del av syklingen skulle gå på ekte norsk «gravel», men det regner så inmari akkurat nå, så vi kommer til å ta en del asfalt i stedet, måtte jeg forklare. Resten av gjengen er ikke uenige i at det er dumt.

Sist jeg syklet sammen med denne gjengen tok vi en lengre runde i Georgia, faktisk. Vi kunne godt like å bo innendørs på den turen, og derfor har jeg planlagt at all overnattingen på rimelige steder langs veien – dagsetappene blir deretter. Det er ikke akkurat gode, rimelige steder å overnatte overalt i Norge.

Men så var det pokker til kløe. I øynene. Jeg og Margrethe, så ille at vi i den siste stigningen opp mot Bygglandsfjorden var nødt til å stoppe.

Vi skal bare 11 mil denne dagen. Fra Kristiansand tråkket vi vestover et par kilometer, før det gikk nordover. Det tok ikke mange minuttene før vi var ute av Kristiansand, og derfra gikk det sikksakk på smale og forlatte veier på vei mot Byglandsfjorden, en innlandsfjord et sted i Setesdal, i det som nå er Agder og ikke Aust-Agder. 

Det regnet og regnet, og så startet den søte kløen i øynene. Vet du hva det er? Et slags værfenomen, jeg aldri har opplevd et annet sted enn i Norge. For i skumgummien i hjelmen har det selvsagt samlet seg svette gjennom tiden, en saltrand som ikke har tenkt å slippe, før de klimatiske forholdene er ideelle. Og det blir de i Norge.

I en av klatringen opp mot innlandsfjorden, på en smal vei, er det så klamt, regntungt og fuktig at det gamle saltet slipper taket og renner ned i øynene. I strie strømmer. Så det svir, lenge. 

Vi er et nysgjerrig ensemble på tur, og etter definisjonen er det ikke bikepacking vi driver med selv om det kan se slik ut – overnatter du på hotell er det «credit card touring» vi snakker om.

Turen vår er verken spesielt lang eller hard, og ruten er kanskje ikke så kjent heller. Men å reise et sted for å sykle hjem er litt mindre omtalt enn det kanskje burde være, treningsrunder er liksom mer greia, men vi liker helst å eventyre litt som dette. 

– De norske fjellene er utrolig vakre, sa Signe etter at vi var kommet i gang med ferden nordover. 

Jeg kan være enig i følelsen, og jeg tenkte kanskje det samme da jeg syklet i rullende terreng for første gang. Men småveiene mellom Oslo og Kristiansand er ikke akkurat Geiranger. 

Dag én var en god start, ikke veldig spennende, i dag er kanskje noe av det bedre du finner i norsk innlandsterreng. 19 mil fra Bygglandsfjord til Seljord, gjennom forgjettet landskap.

Om du lurer på hvor i landet du er akkurat nå: Bygglandsfjord er et langt og smalt vann i Setesdal, der du like ovenfor nordenden møter foten av en av Norges mest spennende fjelloverganger, Suleskard. Den går mot vest – vi skal mot Oslo og øst, og følger hovedveien nordover litt til.

Ved riksveg 45 tar vi av, derfra går det opp, opp og enda litt mer opp, fra et par hundre meter opp til nesten 900, opp fra et jordbrukslandskap i et smalt dalføre, med store og gamle furutrær på utkanten av åkrene, opp gjennom skogen, opp langs fjellets naturlige linje, opp til et annet sted, opp til et åpent teppe i Fjell-Norge, der luften er kaldere, myrene store og de små tjernene mange.

Fjellsidene i dette området er ganske likt det vi finner lengre vest, fjellveggene er glattskurte svaberg. Isbreenes herjinger er fortsatt godt synlige her, også når vi kommer lengre øst. Bandak for eksempel, et øksehugg i terrenget, filt dypt og skarpt av bre og elv. Vi dropper Dalen, kjent for sitt gamle trehotell i dragestil, klatringen opp derfra er bare brutal.

Vi følger heller Vråvatn, nyter de ni hårnålssvingene ned mot Kviteseid, før vi sykler mot kveldens overnattingssted, Garvikstrondi Camping. Oppsummert: Ikke regn – langt – hardt.

Dag 3.

Dagen der en skal hjem, dagen der helg er blitt til hverdag, altså det var søndag i går og det er mandag i dag, men det er ferie og spiller egentlig ingen rolle, bortsett fra en ting. I kjøleskapet hjemme er det ikke øl, det er dansker med på turen, og å få tak i øl er en faktor. Det vet alle som bor i Norge, det er ikke mulig å forstå for alle som bor i Danmark, men det blir like fort en faktor. 

Og mens vi passerer de bratte bakkene fra Bø i retning Kongsberg, de bratte bakkene en tenker er fjell men som ikke er det fordi de ligger midt i landet og det er skog rundt - tro meg når jeg sier de er som fjell, mens vi fortsetter det småkuperte terrenget gjennom Vestfossen bortover mot Hokksund og langsetter veiene ved Drammenselva: Akkurat nå kjører vi for å rekke ølsalget.

Og mens vi jager videre og tenker på sauer på beite, regnet som gjør alt det grønne litt blankere og finere, de smale og øde veiene som Innovasjon Norge ikke skjønner at er akkurat det tusenvis av syklister drømmer om like mye som feite japanere drømmer om Trolltunga, da tenker jeg at akkurat den jagingen, ja den er en like fin del av turen, som alt det andre som gjør norsk sykling til noe veldig fint.