Nordmarka på tvers

RAKA FANT: En blakk og forventningsfull gjeng før avreise. Foto: Tobias Lien

Bikepacking har blitt den nye «it»-greia for landeveissyklister. Med litt bredere dekk og sykkelvesker kan du utforske grusveier i skogen, tenne bål og sove under åpen himmel – uten å ofre fartsfølelsen en landeveissykkel gir deg. Alt du trenger for en natt ute stappes i små og praktiske vesker du ikke trenger fester for.

Både veskene, og utstyret for øvrig, er mye lettere enn det en ellers bruker. Den verste trafikken står kuer, sauer og geiter for. Riktignok skal det vise seg at også disse kan være hissige trafikanter. Veivesenets «Del veien»-kampanje har ikke nådd Nordmarka ennå.

Les også: Norges flotteste: Totens gull

Første etappe går fra St. Hanshaugen til teltplassen på Store Gørja. I det vi svinger inn på grusen i Maridalen blir bylivets bekymringer fort glemt. Joakim setter et friskt tempo fra start. Silkeskjorta (!) han har dratt på seg for anledningen blafrer i vinden til tross for at det går oppover. Lycra er ikke #free nok for bikepacking, tydeligvis.

Halvveis til toppen er lyden av blafrende silke erstattet med tung pust. De ekstra tusenlappene Joakim la i en lett karbonsykkel føles bortkastet nå som den er blitt dobbelt så tung på grunn av campingutstyret. Lillebror Tobias klager over at hans hjemmelagde rammebag av en IKEA-pose gnisser mot lårene. Selv har jeg allerede innkassert fire myggstikk.

Er Marka egentlig finere på Instagram? Må vi innse at vi er mer urbane enn Instagram-personlighetene våre? Har vi kastet bort flerfoldige tusen på noe som blir en engangsgreie? Tankene slår oss, men det er for tidlig å konkludere med noe ennå.

DRESS TO IMPRESS: Joakim i Whereabouts-inspirert skjorte setter bra fart på vei til teltplassen. Foto: Tobias Lien

Vel fremme ved teltplassen møter vi Martin og Daniel, to kompiser vi skal telte med. De har gått inn til fots og skal bruke morgendagen til å fiske, mens vi er på sykkeltur. I silkeskjorte, lycrashorts og birkenstocks står Joakim i sterk kontrast til fiskegutta, som er godt utstyrt med ullgenser, gore-tex-bukse og fjellstøvler.

De koker grønnsakssuppe på primus. Joakim drar en proteinbar opp av baklomma. Selv om vi har ulik turerfaring er vi enige om at teltplassen på Store Gørja er den fineste vi har vært på i Nordmarka. At det er min andre teltplass i Nordmarka i løpet av mine 28 år som osloboer holder jeg for meg selv.

RØFF ANKOMST: Teltplassen på Store Gørja er ordentlig fin, men du må følge en krevende sti i 20 minutter rundt vannet for å komme frem. Ganske knotete med tunge sykler, men verdt det! Foto: Tobias Lien

Solen går ned og bålet tennes. På vannet kan vi høre fisken vake. Bratte bakker og tunge sykler er glemt nå. Nordmarka har sjarmert oss fra første dag. Men den føkkings myggen er vi ikke kvitt.

– Det er sykt at man en kort sykkeltur fra byen kan føle seg som Emile Hirsch i «Into the Wild», sier Tobias.

Vi nikker anerkjennende, men når vi et par øl senere kryper inn i mitt superlette (og superlille!) telt må jeg innrømme at det ble såpass intimt at Brokeback Mountain hadde vært en bedre filmreferanse.

«DE TUSEN SJØERS LAND»: Visste du at Norge knuser Finnland i antall innsjøer? Foto: Tobias Lien

Ved morgengry slår vi fast at det faktisk var ganske koselig å sove tett i tett. Etter vi har kontemplert over fordelene og ulempene ved å instagramme føttene sine ut av teltåpningen er vi klare for avreise. Vi skal krysse Nordmarka på tvers ved å følge en nordlig rute til Ringkollen, for så å ta en sørlig vei innom Kikut tilbake. Vi har planer om å være tilbake til middagstider, så lar mesteparten av oppakningen være igjen i teltet.

IDYLLISK: Veien til Ringkollen går innom en rekke flotte innsjøer og grusen er stort sett veldig fin. Vi var godt skodd med 32mm-dekk. Foto: Tobias Lien

På lette landeveissykler suser vi opp bakkene og forbi den ene innsjøen etter den andre. Vi gruser bokstavelig talt terrengsyklistene som sykler samme retning. Ruten vi har lagt er 90 kilometer med 1400 høydemeter. Vel vitende om at det er en vanlig tur for oss om det hadde vært på asfalt, er vi fulle av optimisme.

Les også: Som å sykle i et maleri

Vi har bakkespurter mot sauer, kuer og hverandre. I en skrent langs veien står det en flokk med geiter, som viser seg å være relativt aggressive dyr til tross for sitt uskyldige utseende. Vi rømmer unna for å unngå geitebitt i karbonfelgene, og prater om hvor privilegerte vi er med slik natur så nært. Tempoet har roet seg litt nå. Vi begynner å merke kjøret – men Ringkollen må nærme seg nå?

BÆ-Æ-ÆD BOYS: Disse ullkledde gutta var ikke særlig villige til å dele veien. Foto: Tobias Lien

Ringkollen nærmer seg ikke. I det hele tatt. De fine gruspartiene er over. Vi bærer syklene over røffe stier som snirkler seg gjennom det kuperte landskapet. I flere timer trasker vi rundt i skogen, og det er bare korte partier vi kan sykle. Landeveisskoene våre er ikke lagd for å gå på – og det merkes. Tobias har det godt i sine terrengsko, og er ikke særlig mottakelig for klagingen vår. 

Solen steker. Vi er tomme for mat og drikke. Etter tidsplanen skulle vi for lengst sittet på kafeen og fylt på med skolebolle og cola. Joakim stod ikke først i køen da gud delte ut pigmenter. Nå er han, om mulig, enda blekere enn vanlig og tydelig dehydrert. Heldigvis kommer vi endelig til en vei det går an å sykle på.

HELT PÅ BÆRE-TUR: Legger du ut på samme rute som oss må du forberede deg på å bære syklene i lengre perioder. Foto: Tobias Lien

En drøy halvtime senere ruller vi inn på parkeringsplassen på Ringkollen. Bare for å finne ut at kafeen er stengt. Stengt? Er det mulig? Uten mat og drikke, og gitt at veien er like kronglete tilbake, er vi ikke hjemme i teltet før langt på natt. Vi kan sykle ned til Hønefoss og ta bussen hjem til Oslo... men what would @mariusnilsen do?

Ikke tatt bussen i hvert fall. Før frustrasjonen synker inn hører vi fire lettelsens ord:

– Hei, er dere sultne?

Andelår, potetsalat, baguetter, øl og konjakk. Vi forsyner oss grovt. En gjeng bergensere på tur har selskap på gresset foran kafeen og har akkurat reddet dagen vår. Brisne bergensere har aldri stått høyest i kurs hos meg, men disse er virkelig et unntak. Maken til gjestfrihet har vi aldri opplevd.

REDNINGEN: Denne gjengen stod for den beste bevertningen Ringkollen noensinne har sett. Foto: Tobias Lien

Med ny energi legger vi ut på hjemturen. Ruten går på grovere grusveier, som ikke er fullt så idylliske som de vi syklet til Ringkollen. Det spiller heller ingen rolle når vi bare må bære syklene korte strekninger. Nå handler det bare om å komme seg hjem.
Elleve timer etter vi dro ut på tur kommer vi tilbake til teltplassen. Daniel og Martin har hatt fiskelykke og fått fire ørret på det de beskriver som «tidenes dag». Mens solen forsvinner bak tretoppene steker vi ørreten i rømme og sitron.

Marka er bedre på ordentlig enn på Instagram.